Tittel: Adrians atlas
Tekst: Arne Svingen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2008
Antall sider: 178

ISBN 9788205384132

Adrians Atlas

VELKJENT HENVENDELSE TIL UNGE GUTTER

Vi følger med Adrian på en handlingsspekket Europatur som like mye handler om å forsøke å gjenopprette orden og mening i universet som den handler om å finne igjen tre savnede personer.

”Kvitt deg med foreldrene!” Slik lyder et av de første budene til den som vil skrive spennende for barn og ungdom. Med foreldrene til stede, er det klare grenser for hvor spennende det kan bli. Skulle det sause seg til for den unge hovedpersonen, er det tross alt bare å rope på pappa eller mamma, og vips! så er krisen løst via noe à la det grekerne kalte deus ex machinae, som innebar at en guddom plutselig kunne fires ned fra taket gjennom en mekanisk innretning for å løse opp i knuten idet alt hadde kjørt seg fast for hovedpersonene. Ikke for dét, gudene kan selvsagt fortsatt være greie å ha i bakhånd, i hvert fall når man skriver for yngre barn. Når for eksempel Bjørn Sortlands kunstdetektivserie, der hovedpersonene – i likhet med Svingens Adrian – reiser verden rundt og stadig havner i trøbbel, aldri krysser grensen mellom det fornøyelig spennende og det rett ut skumle, er det mye fordi kjernefamilien Bergvik stort sett holdes intakt fra kapittel til kapittel og bok til bok. Men selv her blir det alltid mest spennende når David Bergvik er på egen hånd, i et fremmed land, og bare har seg selv å stole på.

Dannelsesreise og forsvunnet familie
Hvis foreldrene er barne- og ungdomslitteraturens mer eller mindre selvsentrerte og lunefulle guder, kan man også si at Arne Svingens nyeste helt, Adrian, en morgen våkner opp og finner ut at gudene – faren, moren og storesøster Beate – plutselig er forsvunnet, eller kanskje til og med døde. Huset er tomt, sengene pent oppredd, og ingen tar telefonen sin. Selv pappas kontor viser seg å være tomt, som om ingen noen gang har arbeidet der. Dermed er Adrians hjemmesentrerte univers også tømt for mening, og den unge helten må begynne å stille seg selv ubehagelige spørsmål om hva han egentlig vet om familien sin, om hva de egentlig jobbet med og hva de må ha visst om som ikke Adrian vet. Men fordi Adrians Atlas ikke er noen Gaardersk idéroman, men snarere et handlingsspekket, internasjonalt drama om ungdommelig heltemot, sørger Svingen for at gutten raskt finner lassevis med penger stuet vekk under familiens senger. Dermed kan han kaste seg på et tog til Berlin, der foreldrene ifølge politiet visstnok nylig skal ha blitt observert. I Berlin finner Adrian et nytt spor, som fører ham videre til en ny by og et nytt land, der han igjen finner et nytt spor. Gjennom sporene og reisen kan Adrian Reisen handler like mye om å forsøke å gjenopprette orden og mening i universet som om å finne igjen tre savnede personer. For meningen finnes, men den finnes i geografien snarere enn i personlighetens indre eller i metafysiske strukturer.

Actionfylt interrail
Adrians Atlas er en spenningsbok, og spennende blir det – heldigvis. Som den drevne spenningsforfatteren han er, passer Svingen på at Adrian opplever alt det man liksom skal oppleve alene, på togreise gjennom Europa og Nord-Afrika, på jakt etter noe man ikke helt vet hva er: han forelsker seg, går i stykker skoene sine, sover på underlige steder, flykter fra politiet, konfronterer skumle forbrytere ansikt til ansikt, han blir ranet og han blir banket opp. Og det er Svingens store fortjeneste at alt sammen virker rimelig utvungent. At Adrian hele tiden klarer og tør mer og kommer lengre i sine undersøkelser enn det er sannsynlig at en vanlig femtenåring noen gang ville klare, får man dermed ta som en bonus heller enn som noe kritikkverdig.

Problematisk synsvinkel
Hvis man først skulle begynne å pirke her, og det bør man vel, kunne det innvendes at perspektivvarianten Svingen har valgt ikke er helt uproblematisk. Riktignok virker det umiddelbart både intuitivt riktig og dessuten svært effektivt å la Adrian selv fortelle sin historie i presens. Dermed er vi tett på hele veien, der det skjer og når det skjer, like lost som Adrian, og med like stor mulighet som ham til å analysere de mulige plottrådene som legges ut. Men selve fortellerstemmen til Adrian ligger også tett opp til det man kan kalle den typiske måten å skrive om og for unge gutter på i dag, slik den kanskje særlig praktiseres av mannlige forfattere født mellom 1950 og 1970. Her er flust av korte, konstaterende setninger plassert i korte, sluttpoengdrevne avsnitt, og gjerne holdt i en klart identifiserbar sår/røff tone. Svingens hovedperson og forteller står, ser og tenker mye, men han tenker mest på seg selv og hvordan han forholder seg til det han står og ser på, og han tar seg sjelden tid til å beskrive hendelsene på en slik måte at leseren føler at han er med der det skjer. På en måte er dette greit, både fordi den litt oppsummerende fortellerstemmen raskt kan føre oss fra sted til sted og fra hendelse til hendelse, og fordi selvrefleksjon og selvdefinisjon – ”Sånn er jeg,” (s. 8); ”Jeg er flink til å beklage,” (s. 11). – kan være en naturlig måte å takle en helt ny grunnsituasjon på for en gutt som nettopp har mistet familien sin ut i ingenting.

Fakta som fyllstoff
Samtidig klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at denne teksten neppe bare er kjapt lest, men også tidvis ganske kjapt skrevet, at forfatteren har tatt litt for mange snarveier der han kanskje heller burde ha satt seg på et tog på vei inn i det ikke-fullt-så-kjente. For den sår/røffe-tonen, som forfatteren behersker til fulle, er med på å holde oss fast i en form for inderlighet. Det er som om teksten aldri helt kommer ut, som om den ikke helt makter å integrere det ytre med det indre.

Et eksempel på dette, er de mange avsnittene der Adrian leser i en reisehåndbok idet han er på vei inn i et nytt land eller en ny by. På vei inn i Istanbul, leser Adrian for eksempel om den gamle hippodromen i Konstantinopel og om massakren som skal ha funnet sted der, om en gammel hersker (Selim) og om evnukker (s.83-84). Men disse opplysningene brukes ikke til noe annet enn å signalisere at Adrian nå er på vei til Istanbul, de tenderer mot å bli rent referat fra en guidebok.

I romanen fremstår faktaopplysningene som noe av et pliktløp snarere enn som del av et pedagogisk prosjekt. Og selv om jeg personlig er svært takknemlig over at Svingen ikke først og fremst bruker Adrians reiser som en anledning til å belære ungdommen om europeisk kulturhistorie, er det ikke vanskelig å tenke seg at stoff som dette kunne vært integrert i romanen på en mer elegant måte. Det kunne ha blitt lagt frem i form av dialoger mellom reisende, mellom Adrian og mer eller mindre vennligsinnede innfødte, som aspekter ved stedene han rent fysisk sett oppholder seg på, eller rett og slett som noe han relaterer til seg selv og sin egen situasjon, mer eller mindre indirekte. Faktastoff kan så absolutt brukes, men her brukes det mest av alt som fyllstoff. Og jeg tror vel ikke at noen av bokens lesere vil få mer lyst til å sette seg inn i kulturhistorien av å lese Adrians referater fra guidebøker han har lest. For å skape en slik interesse hadde Svingen måttet skru ned farten noe og latt detaljene tre frem for leseren på en slik måte at man faktisk fikk lyst til å reise til stedene Adrian beskriver, heller enn å jage videre nedover boksidene til neste spennende sekvens. Men da måtte nok også forfatteren ha kostet på seg noen omveier – i språket.

Velfortjent andreopplag
Disse innvendingene står likevel ikke i veien for at Svingen denne gangen har skrevet en skikkelig page-turner av en roman, som bare blir mer spennende etter hvert som handlingen skrider frem og Adrian forviller seg lengre og lengre vekk fra det som en gang var et hjem, på vei mot en familie han aldri helt har kjent. Det er slett ikke vanskelig å forstå at Adrians atlas allerede har gått i annet opplag, og jeg vil tippe at det vil komme minst ett til før året er omme. Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen.



Skrevet av:
Kommentarer