Ærlighetsminuttet

Boktittel: Ærlighetsminuttet
Forfatter: Bjørn Sortland
Forlag: Aschehoug Ungdom
Årstall: 2005
Antall sider: 548
Kunnskapsrikt om kunst Legger man de to bokstavene k og j til ærlighet, blir det
Kunnskapsrikt om kunst
Legger man de to bokstavene k og j til ærlighet, blir det kjærlighet. Kjærlighet består altså av åtti prosent ærlighet. Å være ærlig et minutt av gangen kan likevel by på problemer.
Bjørn Sortland har skrevet om både kjærlighet, reiser og kunst tidligere. Her kombinerer han dette i en omfangsrik fortelling om to unge menneskers dannelsesreise.
Den viktigste røde tråden som løper gjennom romanens 548 sider, er Vestens kunsthistorie, opplevd gjennom Frida, fortellingens jeg, og Jakob som hun møter ved noe som kanskje er en tilfeldighet. Epokene er representert ved trettitre framstillinger av korsfestelsen, fra renessansens Giotto til vår egen Victor Sparre, og bildene er gjengitt i fargetrykk i romanen. Det er et godt pedagogisk grep, for gjennom en sammenliknende studie av hvordan dette motivet opptrer hos kunstnere gjennom århundrene, blir utviklingen tydelig, både når det gjelder formspråk, teknikk og de skiftende oppfatningene av Kristus’ posisjon. Det er mye å lære her, og kunnskapen serveres med drahjelp fra kjærlighet og annen dramatikk.
Som i bildeboka Raudt, blått og litt gult, greier Sortland å formidle kunst gjennom et opplevende menneskes subjektive blikk. Leseren kan gjenkjenne sine egne reaksjoner i Fridas kunstopplevelser, og fortellingen skaper lyst til å se mer kunst, og ikke minst: Til å reise dit kunsten er. En blir under lesing minnet om NRK radios ”Kunstreisen”, med professor Gunnar Danbolt som den engasjerte formidleren. Beskrivelsene av å komme inn i en kirke i Firenze, se et Kristusbilde av Giotto og reaksjonene på det hos Frida som ikke vet stort om verken kunst eller Kristus, minner om den kvinnelige programlederens stemme. Deretter kommer kunnskapskilden Jakob som gir bakgrunnen, setter bildet inn i en kunst- og kirkehistorisk sammenheng, på samme måte som Danbolt i radioprogrammet. Danbolt er da også en av mange som takkes i etterordet.
Dialogen mellom den uvitende Frida og den svært så kunnskapsrike Jakob minner om den tilsvarende i Gaarders Sofies verden. Det er litt irriterende med disse jentene som ikke vet noe, men som så gjerne lar seg belære, tar alt mesteren sier for god fisk, og oppviser voldsom interesse for emnene den mannlige læreren foreleser over. Forholdet mellom Frida og Jakob har imidlertid en annen karakter enn i det tilsvarende elev-mester-forholdet hos Gaarder. Frida er nemlig opp over ørene forelsket i sin læremester, som ikke er mer enn et par år eldre enn henne. Hun har overtaket på ham i noen få situasjoner, hun kan avsløre ham som uerfaren på andre områder enn kunsthistorie og religion.
Frida inntar en svært tradisjonell jenterolle. Hun er hovedsakelig passiv og mottakeren i forholdet til gutten. Hun bruker mye energi på å ta seg ut for Jakob, hun er stadig engstelig for å ikke strekke til, både når det gjelder kropp og intellekt. Det tar ikke lang tid før hun drømmer om å gifte seg med ham, noe som framstår som temmelig gammelmodig for en syttenåring av i dag.
Det er som om Sortland ikke stoler på at kunstens røde tråd skal holde leserens interesse oppe, og av den grunn legger på en mengde tilleggshistorier. Kjærlighetsfortellingen virker noe konstruert, det er ikke så lett å tro på Fridas voldsomme entusiasme for bildene i alle situasjoner. Det blir mange repetisjon; de to drar sammen omkring i Italia og seinere Frankrike for å se originalene til de 33 bildene Jakob har plukket ut. Hans prosjekt er å skrive en artikkel om disse bildene. Mange av situasjonene blir likeartede, hun spør og han forteller. Han unnskylder seg for sine lange doseringer, hun sier Ja! Mer! Mens hun prøver å glemme at Jakob har sagt at han er ”litt kjærast” med en viss Ida.
Fridas prosjekter er opprinnelig å reise ut i verden og se flotte og viktige ting mens hun kan. Hun har fått en øyesykdom, og er redd for å bli blind. Sekundært er hun på jakt etter sin far, som hun later som om er i Italia. Han har flyttet ut fra hjemmet, og Frida skjønner at han ikke kommer tilbake. Etter hvert blir det viktigste prosjektet Jakob, og sammen med han kommer også en religiøs tematikk inn. Det blir i meste laget med store saker, dette.
I en karakteristikk av kunsthistoriens siste hundre år, sier Jakob følgende: ”det er inga hovudelv lenger, det heile har drukna i havet, men ein ser sideelvar” (s. 134). Dette utsagnet fungerer som en karakteristikk også av romanen selv. Det er mulig at alle de store temaene gjør at boka kan nå mange lesere, med ulike interesser i fortellingen. Blir Frida og Jakob sammen til slutt? Blir hun blind? Finner hun ut av sitt forhold til faren? Finner hun ut av spørsmålene om Gud og Kristus? Den som leser får svar, i hvert fall på noen av spørsmålene.