Æsop – og fablene hans

Et eksempel på retorisk klokskap Det mangler ikke på norske utgivelser og utvalg av Æsops

Et eksempel på retorisk klokskap

Det mangler ikke på norske utgivelser og utvalg av Æsops fabler, men Else Færden er den første som på norsk har skrevet bok for barn og unge om fabelfortelleren selv. Færden har tidligere skrevet både om Jeanne d’Arc (1996) og H. C. Andersen (2005). Boken om Æsop har forbindelseslinjer til begge disse: Til Jeanne d’Arc og hennes opprørske og vågale kamp for det hun trodde på og til fortellingstrangen og språkarbeidet hos H. C. Andersen.

Velger man å lese Æsop – og fablene hans fra perm til perm, gjør man lurt i å få med seg baksidetekstens sjangerbetegnelse: biografisk fortelling. Begrunnelsen for denne betegnelsen finner man nemlig først i bokens utmerkede etterord, men den kunne med fordel vært plassert i en kort forordliknende tekst. Det er viktig å ha i bakhodet at de faktiske opplysningene om fabelfortelleren Æsop er få, når man gir seg i kast med Færdens tekst. Ikke minst fordi Færden har valgt å formidle sin kunnskap i fortellingens formspråk. Det vil blant annet si ved hjelp av presens og fri indirekte tanke. Hun legger med det til rette for et nært forhold mellom leseren og Æsops liv.

Hva er det så Færden vil fortelle om Æsop? ”[F]ørst og fremst fablenes grunnleggende betydning” for Æsops liv og hva det å beherske språk(et) og gjøre det til en del av seg selv har å si for menneskets overlevelsesmuligheter. Færden formidler kunnskap om en grunnleggende sjanger og dens vidtrekkende kulturelle betydning. I bokens beskrivelser av ulike natur- og kulturlandskap flettes det dessuten både inn historie, kunsthistorie og religionshistorie. Stian Hole står både for omslag og kartet på forsatsen. Liv er forankret, ikke bare i årstall, også i steder. Kartet gir leseren mulighet
til å følge Æsops liv geografisk. Et liv som var preget av ulike former for
forflytning: Ulike landskap (fra fjellområde til kyst), ulike språk (fra frygisk til gresk), ulike guder (fra Kybele til Apollon) og ulike livsvilkår (mellom det å være fri og det å være slave).

Det var kanskje evnen til å ta opp i seg mangfoldet av landskap, språk og religion som ble Æsops styrke. Færden legger vekt på å formidle hvordan Æsop lyttet og observerte i møte med nye mennesker og steder for siden å bruke det i fablene. ”Han lærer av samtaler også, av anekdoter, sladder, dikt, myter, fortellinger, hymner – av hva som helst.” Slik får hun fram at skapende virksomhet er betinget av et mangfoldig forråd eller register. Dess bedre man kjenner dette forrådet, dess smidigere og raskere kan man hente fram
momenter og argumenter fra det. Færden understreker også at den som virkelig vil nå fram med det han har på hjertet, må være seg bevisst både stemme- og kroppsbruk. Fortellingen om Æsop kan leses som en introduksjon til retorikkens fem faser: innsamling (inventio), ordning (dispositio), utforming (elocutio), innlæring (memoria) og framføring (actio).

I den biografiske fortellingen fester denne leseren seg først og fremst ved rekken av eksemplariske anekdoter, som skal vise Æsops retoriske klokskap. Æsop ble solgt til en slavehandler av sine foreldre og videresolgt et par ganger. En dag står han, mellom en fløytespiller og en lærer, overfor en mulig ny kjøper og herre – filosofilæreren Iadmon. Fristet av opplysningen om at Æsop nesten ikke koster noen ting, går Iadmon bort til Æsop.

«God dag,» sier han.

 

«Det synes jeg slett ikke den er,» bjeffer Æsop tilbake.

 

«Jasså!» Iadmon må le. «Hvor kommer du fra, da?»

 

«Fra min mors liv.»

 

Elevene flokker seg nysgjerrig omkring dem.

 

Iadmon som liker orddueller, fatter interesse for den ordkvikke slaven.

 

«Det var ikke det jeg mente. Hvor er du født?»

 

«Fikk aldri vite om det var i stuen eller i soveværelset,» sier Æsop surt.

 

«Nei vel, men hvilken nasjonalitet har du?»

 

«Jeg er fryger.»

 

«Hva kan du?»

 

«Ingenting.»

 

Elevene spruter ut i latter. Denne samtalen er sannelig ganske underholdende.

 

«Hva mener du med det?» spør Iadmon.

 

«De to andre ved siden av meg kan alt mulig. Herren har selv sagt at jeg står her som deres rake motsetning, så derfor kan jeg: Ingenting!»

 

Guttene ler igjen.

 

Iadmon ser på Æsop med et blikk som delvis fylles med respekt. Denne slaven er jo slett ikke dum.

Denne evnen til å vri perspektivet gjenfinnes i de ti fablene som Færden lar Æsop fortelle enten til Iadmon, til elevene hans, til de andre slavene eller til mennesker han møter som fri mann. Flere ganger er Æsops valg av fabel motivert av at han ønsker at fabelen skal uttrykke holdninger og innsikt:

Men det er egentlig rart, tenker Æsop, at ingen av mennene gjør tegn til å forstå at alle disse små fortellingene om dyr faktisk handler om dem selv. For selv om fablene er om dyr, er det

menneskene

han beskriver. Historiene handler om hevn, svik, løgn, misunnelse, maktmisbruk, grådighet, gjerrighet og egoisme, om snarrådighet, trofasthet og hjelpsomhet. Og de er fulle av livsvisdom – som disse mennene kunne lære mye av om de bare hadde fått øye på den.

Fabelen regnes som en didaktisk sjanger. Sammen med historiske eksempler regnet Aristoteles fabelen som et sentralt bevismiddel i ulike taler – særlig i taler til folket. Quintilian hevdet at fabelen hadde spesielt god virkning overfor enkle og ukyndige mennesker. Også biografier kan ha en eksemplarisk funksjon. Ikke minst har biografier for barn og unge en tendens til å omhandle forbilledlige personer. Færdens biografiske fortelling om Æsop dreier seg ikke først og fremst om et heltemodig, handlingsorientert liv, men om det å forstå og nyttegjøre seg menneskets evne til å handle med språket. Når Færden har diktet Æsop inn i samtaler, orddueller og møter med ulike mennesker, gir hun også leseren mulighet til å utvide sitt eget verbale handlingsregister. Og slike muligheter bør man takke ja til.