Afghanere venter i mørketiden

De fleste husker fortsatt flyktningkrisen i 2015, med rundt 5000 asylsøkere som kom syklende over Storskog i Sør-Varanger, den eneste grensepasseringen mellom Norge og Russland. Etter et kjapt søk på Google fant jeg et skriv fra SSB som kan fortelle at rundt halvparten av asylsøkerne som kom den gangen senere fikk innvilget oppholdstillatelse.

På asylmottak i Finnmark

Flyktningkrisen i 2015 er også utgangspunkt for Erlend Skjetnes ungdomsroman Eit anna blikk. Handlingen utspiller seg noen vintermåneder i en kommune hvor «tre sølvfarga reinsdyr på raud bunn» pryder kommunens logo. Vi befinner oss med andre ord i Porsanger kommune i Vest-Finnmark.

Idet handlingen tar til har bokens jeg-forteller, den afghanske ungdommen Anwar, bodd en stund på bygdens asylmottak. Romanen utspiller seg i løpet av de månedene han venter på å få den endelige avgjørelsen om han får bli i Norge eller må ut.

Eit anna blikk gir på den ene siden en troverdig skildring av dagliglivet på et asylmottak hvor det bor atten unge gutter. Anwar, som har kallenavnet «professoren», er denne bokens fiktive forfatter. Bestrebelsene han blant annet opplever ved å lære seg norsk kan nok være gjenkjennelig for alle som forsøker å lære seg språket.

Men denne romanen klarer å utnytte det faktum at den ikke utspiller seg hvor som helst i landet, men i det multikulturelle Finnmark. Den lykkes godt med å få frem likhetene mellom Afghanistan med sine ulike folk og språk, og Finnmark med sine samer, kvener og nordmenn. Dette presses ikke frem som et hovedtema, men flettes naturlig inn i handlingsgangen gjennom skoletimer og i konsertopplevelser.

En ørkesløs tilværelse

I Eit anna blikk fremstår ikke det norske samfunnet som spesielt gjestfritt. Dagliglivet på asylmottaket er preget av lite penger, dårlig vedlikehold og uengasjerte voksne. Kort sagt skildrer boken hvor ørkesløs tilværelsen på et asylmottak kan være. Dette får meg til å tenke på hvor lite nytte vi gjør oss av de erfaringer og kunnskaper virkelighetens asylsøkere har med seg i bagasjen.

I boken blir dette synlig når ledelsen på mottaket bestemmer at guttene selv skal lage middag på rundgang. Da viser det seg at Walid, Anwars romkamerat, har arbeidet på familiens restaurant i hjemlandet og kan kunsten å lage mat. Han kunne vært kokk på asylmottaket, hvis noen hadde spurt ham.

Overgrepstematikk med «sugar mama»

Selv om Anwar fører ordet i Eit anna blikk, kan det diskuteres om han er bokens hovedperson. Anwar kan like gjerne kalles en biperson som skriver ned sine observasjoner av bokens «egentlige» hovedperson, nemlig romkameraten Walid. Dette fortellertekniske grepet kjenner vi fra The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, og Skjetne bruker det til å skape en dynamisk motsetning mellom den beskjedne Anwar og den utagerende Walid.

Anwars nedtegnelser om sin romkamerat gjør at Eit anna blikk utvikler seg til en mørk roman som mer enn antyder at overgrep finner sted. Romanen har noe av den samme tematikken som kom frem i rettssaken mot tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen. Han misbrukte sin stilling overfor unge asylsøkere, og ble dømt for seksuelle overgrep på mennesker som befant seg i en sårbar situasjon.

Gjennom hele Eit anna blikk blir det antydet at det foregår en lignende form for utnyttelse. I likhet med de andre asylsøkerne får Walid oppnevnt en verge, det vil si en samfunnsborger som på frivillig basis hjelper til i møte med byråkratiske hindringer. Walids verge er den modne Hege, som i romanen har rollen som en slags «sugar mama» – en som gir penger, klær og dyre ting i bytte for seksuelle tjenester av den unge Walid. Ved siden av dette forelsker Walid seg i en av bygdens ungjenter, Synnøve, som sitter i kassen på nærbutikken Coop. Sladder og rykter om Hege når Synnøves ører. Samtidig er Walids yngre bror forsvunnet i Belgia.

Noe uforløst dramatikk

All dramatikken rundt den utadvendte Walid får til tider et noe oppkonstruert preg. Det gjelder også hvilke konsekvenser den mørke overgrepstematikken får i romanen. Den fiktive Hege slipper lettere unna enn virkelighetens Svein Ludvigsen, kan jeg røpe. Hege fremstår som en kvinnelig stereotypi av den sleske, gamle grisen som har plaget ungjenter gjennom alle tider – hun fremstilles så endimensjonalt at hun blir uinteressant. Erlend Skjetne beskriver for øvrig tilværelsen på asylmottak jordnært og usentimentalt. Boken retter et viktig samfunnskritisk blikk mot mottakerleddet, altså oss, og får frem hva Norge har å tilby unge mennesker i nød, på godt og vondt.