Afrodite og døden

EN HELTINNE VI KAN TRO PÅ

Morsom og tøff detektivheltinne i helstøpt ungdomskrim

«Hele jeg er feil.» (46)
Slik tenker 13-årige Afrodite. Altså, hallo, liksom! Afrodite! Dødsteit navn! Dessuten har hun en stripemalt sykkel. Både navnet og sykkelen er den bohemske kunstnermorens verk, og et elendig utgangspunkt for kulhet. Heldigvis sier pappa «Affen», og vennene «Ditte». Og viktigere enn å strebe etter kulhet, er det å få kjekke Linus på kroken.

Dramatisk drap
Mikaela er Afrodites fiende/venninne. Pen og populær, – en rivalinne. At hun en mørk kveld forsvinner, gjør egentlig ingenting. At Linus’ hund blir påkjørt samme kveld, er også praktisk, for hundeeier Ditte har nå et påskudd for bekjentskap. Bekjentskapet blir fort til vennskap – som kan bli noe mer…
Men da har alt alvoret slått inn: Mikaela har ikke rømt hjemmefra i protest, som så ofte før. Hun blir funnet drept. Dette overrasker ikke leserne. I prologen får Mikaela skyss hjem av en hun tydeligvis kjenner. Hun får et slag i hodet: «Så ble alt svart.» (10)
Ditte finner ut at hun trolig kjenner ugjerningsmannen. Farlig, for han skjønner at hun er på sporet. Heldigvis er ikke Ditte alene, hun er på lag med Linus. På mer enn én måte! Sammen vikler de seg inn i mørke saker, drevet av svermeri for hverandre og nysgjerrighet på sakene. Ditte har dessuten dårlig samvittighet. Hun har tenkt stygt om Mikaela, og skylder henne å finne morderen.

Prisvinner
Afrodite og døden ble kåret til beste ungdomskrim i Sverige i 2006. Dette skaper selvsagt forventninger. Da er det en fryd å oppleve at forventningene nærmest innfris umiddelbart. Trolig ville Jacobsson stilt sterkt også i en mer generell kåring av beste ungdomsroman. Boken er nemlig «mer» enn en ren krim. Intrigene handler ikke kun om avdekking av forbrytelse, men også om vanlig hverdagsliv for en svensk tenåring. Som gir stoff for mer enn traurig sosialrealisme! Realisme kan være fengslende. Jacobsson beviser dette.

Troverdig
Realistisk litteratur bæres gjerne av på gjenkjennelsesfaktorer. I denne romanen kan både voksne og tenåringer kjenne seg igjen. Kommunikasjonen foreldre og barn (skjønt, barn er jo nettopp det man ikke vil være når man er 13!) imellom er troverdig, morsomt og sårt tegnet. Særlig gjelder dette Dittes forhold til pappa. Hun og pappa har alltid svømt, jogget og mekket bil sammen. Nå endrer forholdet seg, og Ditte tror hun vet hvorfor: «Du ville hatt en sønn i stedet,» sier hun i en hjerteskjærende scene. Pappa svarer tafatt, og Ditte går gråtkvalt fra ham. Vel vitende om at en gutt heller «ville ha slått neven i veggen.» (50)

Følelsessterk
Den gryende forelskelsen skildres også på sårt og morsomt vis, og ofte i all sin enkelhet: «Så kjekk han var…!» (56) Slike følelsesrush kommer like gjerne når Ditte og Linus er i nattskogen med lommelykt, som når de drikker saft på gutterommet. Veien mellom gledesrus og angstgrøss er kort, og følelsene alltid sterke. Ditte og Linus skildres også som nære venner, så her er det tradisjonelle detektivmotivet gutt-jente-radarpar på plass. Skjønt – jevnbyrdige etterforskere er de ikke. Linus assisterer Ditte, som leder an. Noen Nancy Drew er hun ikke, men har likevel klare heltinnekvaliteter. Ditte er bestemt, kompromissløs og selvstendig, samtidig som hun tør å være sårbar. Ofte kløner hun det til, men trekker på skuldrene og går videre etter å ha gremmet seg. Det er tydelig at selvfølelsen hennes vokser i løpet av høstmånedene boken spenner over. Hun velger å forholde seg galgenhumoristisk til sin egen ukulhet.

Godt balansert spenning
Spenningen sitter som et skudd, men går ikke i frøken Detektiv-retning. Velkjente motiver er med, her er skinnjakkekledde «muskelbunter», gal, gammel eneboerdame, mørke skogsveier og ungdommer som vet mer enn politiet – og kjører eget løp! Men realismen viker aldri. Ei heller når mysteriet oppklares. Flott, for det er gjerne her mange bøker tipper over i det søkte. Et lite ankepunkt kan være at klimakset er litt for kort, og kunne vært gjort mer ut av, men det passer også godt til bokens hverdagsnærhet at det faktisk ikke er helikopterjakter, eksplosjoner, svalestup fra høye skrenter, kamp på tørre never eller heseblesende kidnappingsscener….

Kort, men rik
Romanen er ikke lang, kapitlene er korte, men likevel har Jacobson greid å få inn en rekke handlingstråder og motiver. Her skildres skolehverdag, venninneintriger, klespress, skilsmisseproblematikk, pubertetsvansker, forelskelse, hunder, hobbyer, lørdagsmiddager, foreldrekjærlighet, innetider… men alt går inn i bokens helhet, og ingenting virker overlesset. Dette er nok mye takket være språket, som er lett og ledig, muntlig og spontant. Historien ligger i Dittes munn, og 13-åringens springende tankeliv er godt fremstilt. Av og til merker vi imidlertid at det er en svensk tenåring som snakker, når de opprinnelige, svenske uttrykkene skinner igjennom. Men siden norsk og svensk er såpass nært, er dette ikke et stort problem. Oversettelsen er i all hovedsak riktig solid. I likhet med så godt som alt annet ved boken. Afrodite og døden er noe så herlig som en usedvanlig vellykket ungdomsroman. Bred aldersappell har den også. Som regel setter hovedpersonens alder en viss øvre grense for målgruppen, men slik er det ikke her. 16-åringer kan trygt ta fatt på denne boken.