Afrodite og sviket

AFRODITE ER TILBAKE – HELDIGVIS!

Intens spenning kombineres med nyansert ungdomsportrett i vellykket oppfølger.

Anmeldt av Johanne Askeland Røthing

Afrodite har fylt 14 år, og går i niende klasse på ungdomsskolen. Hun er en av de flinkeste i klassen, og den beste i innebandy. I motsetning til de andre ”sparklejentene” på skolen klarer hun ikke helt venne seg til å bruke maskara eller trange bukser, men når det begynner en ny jente i parallellklassen som ser ut til å fange interessen til Linus, er Afrodite villig til å prøve hva som helst: Lipgloss, pudder og bukser det nesten ikke går an å bevege seg i. Afrodite, oppkalt etter kjærlighetsgudinnen fordi moren er hekta på gresk mytologi, er så forelsket i Linus at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg.

Forelskelse er alvorlig nok når man er 14. Men det foregår andre, mørkere og verre ting på skolen og i nabolaget. Uforklarlige ting. Simon, klassens stilleste gutt, begynner å henge med de tøffe guttene i tiende. Natalie truer med å hoppe fra taket på gymsalen, og Marko, som vanligvis er så snill, begynner å stjele fra butikker. Når Afrodite forhører seg i skolegården om hva det er som foregår, er det ingen som vil fortelle noe. De er redde, men for hvem?

Uberegnelig ungdomsgjeng
Så snart Afrodite bestemmer seg for å finne ut av hva som skjer, blir hun viklet inn i et nett av trusler, vold og anklager. Det er et brutalt miljø denne boka tar for seg. Kriminalgåten spinnes rundt en hensynsløs ungdomsgjeng som herjer som de vil. Rektor på skolen har innført slagordet ”nulltoleranse for mobbing” – men hva med mobbingen som ikke synes i skolegården? Truslene som finner veien gjennom sms og internett etter skoletid? Afrodite står overfor en usynlig og uberegnelig fiende, som er villig til å gå langt for at hun skal holde seg unna.

Romanen er realistisk i sin fremstilling av den brutale ungdomsgjengen. Leseren skånes ikke for ubehagelige hendelser, men de er formidlet gjennom en 14-årig jentes perspektiv, et grep som gir fortellingen troverdighet. Særlig troverdig fremstår også de øvrige involverte; venner, familie, lærere. Ungdomsgjenger som den Afrodite tar opp kampen mot, lar seg ikke skremme av autoriteter. Dermed blir også foreldrene maktesløse når de prøver å hjelpe. Dette er særlig fint skildret i boka, og er med på å heve dens kvaliteter utover spenningsromanens: Når ikke en gang mamma eller pappa kan få en slutt på problemene, er barndommen definitivt et tilbakelagt stadium. Ungdommene må forholde seg til en voksen virkelighet, der kriminelle handlinger er straffbare og får konsekvenser langt utenfor skolegården.

Som kriminalroman fremstår denne boka, på samme måte som førsteboka, som et befriende realistisk ungdomsportrett. Dette beror både på den ubehagelig troverdige behandlingen av ungdomskriminalitet, men også på at boka dveler ved et annet problem en 14-åring kan støte på: den første, store forelskelsen. Det er vondt, godt, trist, fantastisk, forferdelig og vidunderlig. Beskrivelsene er nære, og ivaretas med stor forsiktighet og respekt i boka.

Effektivt fortalt
Afrodite vet forskjell på rett og galt. Hun er nysgjerrig og engasjert, tøff og uredd. Men når følelsene tar overhånd, er det ikke alltid like lett å vite hvilke valg som er de riktige. Det er Afrodite som har fortellerstemmen i boka, og vi kommer tett innpå henne. I korte passasjer skiftes allikevel synsvinkelen, slik at andre stemmer kommer til. Dette skjer i de mest dramatiske høydepunktene, og nyanserer forløpet. For eksempel får vi på denne måten både Afrodite og Simons versjon av en krangel i klasserommet, og vi skjønner at en sak som regel har mer enn én side. Afrodite er ingen upålitelig forteller, men det er klart fra første side at hun ikke aner hva hun begir seg ut på når hun bestemmer seg for å få rede på hvem som sprer frykt og uro på skolen.

Romanen er strukturert etter ukedager, som gir navn til kapitlene. Disse innledes av Afrodites tanker. Allikevel har forfatteren valgt ikke å dvele ved det dagboksaktige oppsettet, og det er jeg glad for: Spenningen er direkte formidlet, og handlingen er først og fremst dialogdrevet. Språket flyter lett og effektivt. Men det må innvendes at flere svenske ord og vendinger dermed oppleves ekstra forstyrrende. Dette burde vært unngått i oversettelse og språkvask.

Høyt tempo
Ritta Jacobsson har skrevet en mørk kriminalroman med et thrilleraktig forløp. Det går i ett hele veien, mysteriene hoper seg opp og den ene utveien etter den andre virker umulig. Dette er til tider heseblesende lesning, men det er i hvert fall ikke noe å si på spenningsnivået: Afrodite og sviket er en bok man bare må lese ferdig. Så kan man innvende at dette går på bekostning av et annet sentralt tema boka tar opp. Sviket, som tittelen spiller på, får ingen ordentlig oppfølging i boka nettopp fordi mysteriet først løses, og sviket avsløres, på aller siste side. Hvordan takler Afrodite at noen svikter henne? Hvordan skal hun kunne stole på noen igjen? Selv om det etter all sannsynlighet vil komme flere bøker i Afrodite-serien, er disse spørsmålene såpass sentrale og viktige i denne boka at de fortjener å bli reflektert rundt innenfor to permer.

Afrodite og sviket vil definitivt engasjere unge lesere i ungdomsskolealder. Ritta Jacobsson evner å kombinere intens spenning med et nyansert ungdomsportrett. Afrodite fremstår som en alminnelig, nysgjerrig og sårbar jente, en troverdig ”detektiv” i en realistisk kriminalroman.