Agnes Cecilia

Jeg pleier å tenke at jeg har få minner fra jeg var barn. På tross av at jeg som barn slukte bøker heller enn mat, sitter jeg her med få barnebokminner. Bokminnene har blandet seg med andre minner, og blitt til diffuse bilder av situasjoner og steder og mennesker. Det jeg kanskje husker klarest i forhold til Maria Gripe sin bok Agnes Cecilia – en selsom historie – i tillegg til at jeg alltid lurte på hva selsom betydde – er at jeg pleide å fylle ut den boktittelen på den stiplede linjen under punktet yngdlingsbok i skoledagbøkene.

Jeg husker også følelsen av at forfatteren Maria Gripe og jeg delte noe. Jeg er usikker på om jeg noen gang sendte, eller skrev, eller bare tenkte på å skrive brev til henne. Maria Gripe tok meg på alvor. Hun visste noe jeg også visste, eller ville vite. Hun skrev om de tingene jeg tenkte på.

Agnes Cecilia – en selsom historie handler om Nora som er fosterbarn hos tanten og hennes familie. Hennes egne foreldre døde i en bilulykke da hun var barn. Da familien flytter til en leilighet i en gammel bygård, begynner Nora å oppleve uforklarlige ting. I arbeidet med å sette leiligheten tilbake til sin opprinnelige stand finner de gamle gjenstander i gjenspikrede skap. En ødelagt klokke tikker tidvis baklengs, en bok med russiske eventyr faller gjentatte ganger ut av bokhyllen, en vase knuser og åpenbarer bittesmå håndskrevne lapper. Nora hører skritt nærme seg rommet hennes, og kjenner nærværet av noen hun ikke kan se. På lufteturer drar familiens hund henne stadig mot et falleferdig hus i en mørk hage i utkant av byen. Etter en rekke merkelige telefonsamtaler blir Nora bedt om å oppsøke en adresse. Hun finner fram til en dukkereparatørbutikk, og blir gitt en dukke hun føler at hun kan kommunisere med. Nora gjør en blanding av detektivarbeid og slektsforskning og spøkelsesjakt, og finner frem til en historie som får gjenstandene og hendelsene til å henge sammen med hennes egen livs- og slektshistorie.

Navnet Agnes Cecilia lekes med i boken. Agnes Cecilia er ikke som boktittelen insinuerer hovedpersonen, men kommer først inn i historien Nora nøster opp i mot slutten av boken. Mest handler historien om Cecilia, som var datteren til Agnes, og dermed ble kalt Agneses Cecilia. For meg er Agnes Cecilia en sammenblanding av de forskjellige karakterene i boken, som liksom utgjør enda en karakter. Agnes Cecilia er en stemning, og et referansepunkt for meg. Hun er ladet med følelser og mening, og står for noe det er vanskelig å sette ord på.

Jeg har selv skrevet om Agnes Cecilia. Den første skjønnlitterære teksten jeg dro Agnes Cecilia inn i, skrev jeg da jeg bodde i en gammel leilighet i en stor bygård i Sverige. Jeg gikk trappene fem etasjer opp og inn kjøkkeninngangen, og tenkte på tjenestejentene som i hundre år før meg hadde båret opp de samme trappene. Jeg satt ved det gamle skrivebordet mitt og tittet opp på det staselige stukkaturet, bort på det fine tapetet og ut av det høye vinduet. Det var mange år siden jeg første gang hadde lest Agnes Cecilia – en selsom historie, men da kom hun og boken tilbake til meg og jeg skrev om det. I debutboken min Akkurat her er det det verker står Agnes Cecilia på linje med andre for meg betydningsfulle kvinnelige skikkelser som Florence, Maud og Virginia. I min siste bok står Maria sammen med Anne og Astrid, mens den skjøre Agnes Cecilia er videreført i den mer eksentriske Edith. Selv om barnebokminnene ikke er så klare for meg, er de en del av meg som jeg tar på alvor.

Maria Gripe har med Agnes Cecilia – en selsom historie enten formet meg eller fanget meg – enten var jeg sånn som jeg er og fant meg selv i boken hennes, eller så ble jeg så fascinert av det hun skrev at det satt seg i meg og var med på å gjøre meg til meg. Når jeg leser den igjen nå slår det meg både hvordan jeg må ha funnet meg selv i boken da jeg leste den første gang, og hvordan jeg finner meg i den nå. Jeg kjenner igjen både Vilde, 13 og Vilde, 28 i boken. Boken tar på alvor følelsen av å være alene, ønsket om å være en del av en sammenheng, og lengselen om å virkelig møte et annet menneske. Den forstår den ungdommelige selvmedlidenheten og melankolien jeg selv led av da. Jeg var Agnes Cecilia. Selv om jeg har levd over dobbelt så lenge som jeg hadde da jeg leste boken første gang, kjenner jeg ennå meg selv igjen i forholdet til elementer som steder, bygninger, gjenstander, navn, slekt, estetikk, tanker og stemninger. Dette er kjernen i mitt barnebokminne; at jeg en gang da jeg var et sted mellom barn og ungdom fant en bok som gjorde et så sterkt inntrykk på meg at den liksom ble podet på meg, sånn en kvist podes på en gren slik at de sammen vokser til ett tre – at boken Agnes Cecilia – en selsom historie har bidratt til å gjøre meg til meg slik bare barnebøker kan gjøre det.