AI-pokalypse nå!

Denne kommentaren var egentlig publiseringsklar for fire dager siden. Så måtte den redigeres fordi forsiden til Unni Lindells andre bok i serien om Frøken Snushane var blitt redusert til KI-oppkast. Vi skal komme tilbake til Bonniers fyrstikklek med KI og svarene jeg fikk fra forlagene. Men først, et lite kjærlighetsbrev:

Kjære fantastiske illustratører! Vi er alle latterlig heldige som har dere, for dere er avgjørende for bøkenes synlighet og befolkningens leselyst. Med visuell musikk lokker dere leserne inn i teksten og får bøker til å selges og lånes ut helt av seg selv. Og på DKS-turneer, litteraturfestivaler og bibliotekarrangement er dere selveste formidlerstjernene: «Tegn en vampyrzombievarulv!» roper en unge. «Tegn en sjiraff i racerbil!»

Dere leverer som Snekker Andersen på julaften, og manifesterer frem den ene historien etter den andre. Ungene vet å sette pris på innsatsen. Men sannelig hadde dere fortjent bedre fra bokbransjen.

Tusen takk, forresten, for de gangene jeg fant ly hos dere på bransjefesten. Noen kulturfolk kan være rimelig høye på pæra, men jeg har til gode å møte en illustratør i den kategorien. Og jeg har en teori om hvorfor:

Plassen i hierarkiet

KI brukes nå til å prompte sjelløse motiv som i de fleste tilfeller antagelig er trent opp på opphavsrettsbelagt materiale, der illustratører burde blitt benyttet. Og Barnebokkritikk har selv gått i baret.

Illustratører har blitt behandlet som KI-roboter lenge før KI-modellene begynte å stjele arbeidet deres. Altfor få oppdragsgivere vet hva illustratørenes arbeid innebærer.

Fortsatt mangler mange redaktører visuell utdanning.

Fortsatt er forlagenes honorarer skammelig lave og helt frakoblet indeksregulering og lønnsnivået som forlagene gir sine egne ansatte.

Fortsatt kan litteraturanmeldere finne på å helt glemme det visuelle i boka og utelukkende fokusere på teksten.

Fortsatt faller illustratørene mellom to stoler organisasjonsmessig, og det er ingen som alene taler hele deres sak med tydelig stemme. Dette gjør illustratørene svært sårbare, og forlagene har utnyttet deres svake stilling i årevis. Ikke kan illustratørene kreve for mye, og ikke kan de klage for høyt, da risikerer de å miste fremtidige oppdrag. I tillegg har de tidligere møtt lite forståelse hos Forleggerforeningen i kampen for bedre honorarer.

Med bokloven fikk illustratørene kjempet seg til flere rettigheter, og med Tegnerforbundets veiledende satser for illustrasjon ble det enklere å forhandle om honorar. Det har likevel ikke skjedd nok.

Det virker dessverre som illustratørene er avhengige av personlig engasjement for at sakene deres skal løftes frem. Som da Flu Hartberg tok initiativ til 1. mai-fanen «Stans KI-tyveriet! Vern om opphavsretten!» Senere etablerte han også aksjonsgruppen KIKI sammen med andre engasjerte illustratører, tegnere, kunstnere og designere.

Grafill har siden gitt stipend til KIKI. Og de støttet protestmarsjen, stilte med lokaler og mat. Men som organisasjon ser Grafill ut til å holde seg unna politiske aksjoner, og de har en såpass variert medlemsmasse at ikke alle er like kritiske til KI som illustratører flest. Men uansett, protesten var ikke egentlig Hartberg sitt ansvar å starte. Jeg kaster et blikk på Forfattersentrum og spør meg selv om kanskje «Illustratørsentrum» også burde eksistere?

De to stolene

Det må legges til at Tegnerforbundet åpenbart har gjort sitt beste for illustratørene, selv om de i utgangspunktet er en kunstnerorganisasjon, og til tross for de økonomiske forutsetningene. (Det er Grafill som får mesteparten av bibliotekvederlagspengene). TF etablerte for eksempel tidlig en KI-arbeidsgruppe, og har utstillingen «Tegnerforbundets utvalgte», hvor 12 av fjorårets billedbøker/tegneserier presenteres. Men det er vanskelig for TF å ha nok ressurser til praktisk og juridisk hjelp for illustratørene, og de har strengt tatt gjort mer enn mandatet krever.

Ideelt sett er altså «resten» Grafill sitt ansvarsområde. Men det er vanskelig å finne illustratørene i mylderet av «grafisk design, illustrasjon, animasjon, motion design, tegneserieskaping, satiretegning, tjenestedesign, digital design, UX-design, interaksjonsdesign og brukeropplevelse». Og designere og illustratører er såpass forskjellige vesener at de kun hører sånn passe bra sammen under felles paraply.

Grafill har høstet kritikk for at ikke mer av pengepotten fra bibliotekvederlaget kommer illustratørene til gode, og de har blant annet økt stipendpotten som svar på dette. De har også, litt på overtid, kommet på ballen både politisk og juridisk i KI-feltet. Blant annet med rapporten «Er dette den nye normalen?». Men denne rapporten handler først og fremst om designbransjen. Kun 2 % av svarene kommer fra bok-illustratører.

Jeg kontaktet like så godt tretten av de største forlagene selv. Og viste til Grafillrapporten som konkluderte med at hele 48% av frilansere og selvstendig næringsdrivende har mistet oppdrag til KI.

«Har illustratørene mistet oppdrag til KI hos dere?» spurte jeg noen av forlagene. «Har dere brukt KI til å illustrere forsider?» spurte jeg alle. Tre svar var direkte oppløftende (fra Samlaget, Aschehoug og Oktober), og Bonniers var det motsatte. Mens imprintet deres TNT raskt gikk ut på sosiale medier og erklærte at de ikke kommer til å bruke KI. Seks av forlagene fikk jeg aldri svar fra, selv etter purring. De resterende forlagene svarte at de skulle komme tilbake til meg, og jeg venter fortsatt ivrig. Her trengs med andre ord skikkelige undersøkelser fremfor spontane mail- og ringerunder med ugjennomtenkte spørsmål. Hvor utbredt er egentlig KI-bruken i norske forlag?

Solidariteten som uteble

Så til Bonnier-saken: Jeg meldte frem og tilbake med Alexander Even Henriksen (direktør i Bonnier) både fredag forrige uke samt nå på onsdag, og jeg ba om en siterbar kommentar. Her er den gjengitt i sin helhet:

«Det er forståelig at bruken av kunstig intelligens i kreative prosesser vekker sterke reaksjoner. Dette er en krevende og viktig debatt for hele bransjen, og vi har stor respekt for at illustratører og designere opplever usikkerhet knyttet til utviklingen. For oss er det avgjørende å ha tydelige prinsipper for bruk av KI. Både i Bonnier Norsk Forlag og i Bonnier Books-konsernet har vi retningslinjer for hvordan teknologien skal anvendes. Helt sentralt i disse er skillet mellom KI som støtteverktøy og KI som selvstendig opphav. Det er viktig at mennesket står som kreativ opphavsperson og tar de avgjørende kunstneriske valgene. Der KI overtar det skapende ansvaret, beveger vi oss inn i et mer problematisk landskap. Vår intensjon er ikke å undergrave en yrkesgruppe, men å forholde oss ansvarlig til en teknologi som nå er en del av den digitale verktøykassen mange kreative fagmiljøer arbeider med. Transparens er også et viktig prinsipp for oss. Der KI er brukt i prosesser vi har ansvar for, skal dette merkes tydelig.»

Men tilgangen til KI-verktøy unnskylder ikke bruken av dem. At man har dynamitt tilgjengelig, gjør det ikke greit å sprenge grunnfjellet til fillebiter. Og all verdens ord kan ikke dekke over følgende:

Her har en illustratør mistet et oppdrag til KI.

At slikt ikke er greit, skulle jeg ønske hele bransjen kunne være enige om. Og enhver med fungerende øyne kan lett tolke det som at Odin Helgheims forsideillustrasjon til første bok har blitt brukt som en del av prompten til forsiden på bok nummer to.

Jeg sjekket opp dette med KI-merkingen, forresten. Den er i skrivende stund ikke mulig å finne verken hos nettbokhandlene, på Issuu-siden eller på Bonniers egen nettside. Så her er det ikke akkurat lett for folk å ta informerte valg dersom de ønsker å unngå KI. Men på kolofonsiden i den fysiske bok nummer to i Snushane-serien står det altså: «Illustrasjonsdesign: koitz.dk, Photoshop KI, Midjourney KI.» I kolofonen står det videre at «materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverksloven» og «Ingen bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag».

Ironien er så øredøvende at den gir tinnitus.

Jeg kontaktet også Unni Lindell for å høre om hun ville kommentere saken. Jeg spurte om hun var involvert i eller klar over prosessen frem til trykket omslag, og jeg lurte på hvordan hun stiller seg til KI. Jeg fikk ikke svar, og det kan være mange gode grunner til dette. Men før eller siden må Lindell nødvendigvis ytre seg om Bonnier-fadesen. Jeg har vanskelig for å se for meg at hun ikke var klar over at KI ble brukt, og jeg tenker det burde være en selvfølge at forfattere er solidariske og står på illustratørenes side i KI-saken.

Kan vi sammen snu denne skuta?

Illustratørene er en presset gruppe som ikke har råd til å miste et eneste oppdrag. I en tid hvor mange (med rette) frykter at illustratørene vil brukes mindre, er det egentlig rart at de ikke brukes mer. De er jo perfekte soldater i kampen mot lesetretthet! Jeg tør banne på at det stigende lydboksalget henger sammen med vår dalende lesekondis. Men økt salg av fysiske bøker er selvsagt alltid i forlagenes interesse. Så hvorfor har de ikke for lengst satset på illustrerte voksenbøker og ungdomsbøker? Nå som de skjermhekta hjernene våre har blitt så vant til visuell informasjon? Nå som ikke bare den yngre, men også voksne garde leser langt dårligere enn før? Lider vi fortsatt av vrangforestillingen om at illustrerte bøker kun tilhører barndommen?

«Nei, det blir altfor dyrt med illustrerte voksenbøker», sier kanskje en forlagsredaktør nå.

Vel, lenge var trykkekostnader argumentet mot å satse på tegneserier, men endelig har forlagene skjønt at man kan tjene penger også på slikt. Flere gjennomillustrerte bøker har kommet på bestselgerlistene, og praktbøker og forseggjorte spesialutgaver blir stadig mer populære. Visuelt og taktilt tiltalende bøker er jo en av de store salgsfordelene ved den fysiske boka! For å si det med reklamebransjespråk: Dette er den fysiske bokens USP (Unique Selling Proposition).

Oppsummert: Det snakkes for tiden ganske mye om illustratørenes dystopiske liv etter KI. Det er bra, og det burde i tillegg snakkes mer om livet før. For KI har «bare» forsterket en allerede eksisterende skjevhet i bokbransjen, som burde vært rettet opp i for lenge siden. Men ingen organisasjon har helhetlig ansvar for illustratørene, lobbyarbeidet er mangelfullt som konsekvens, og kulturpolitikerne forblir ignorante. Resultatet er systematisk neglisjering av illustratørene i en tid hvor vi burde vite bedre. I lengden tar hele bransjen skade av dette. Til syvende og sist undergraver en uregulert og slumsete bruk av KI i forlagsbransjen hele grunnlaget for momsfritaket og mange av de viktigste støtteordningene. Med andre ord: Her trengs retningslinjer, og de må komme raskt på plass.

Med tanke på alt illustratørene gjør for bransjen (og leselysten), hvorfor gjør ikke bransjen mer for dem? Kan de kanskje få bedre honorar, klokere organisering og ekte solidaritet som takk? Vi kan være sikre på at mange flere enn illustratørene ville tjene på det.

Les også Heidi Bøhagens debattinnlegg om samme tema.