Alanya – Dragene våkner

Flaue lån fra formelforfatter

I Alanya – Veien følger hjertet (2007) ble vi kjent med Alanya – som i denne sammenheng ikke er et feriested i Tyrkia, men en foreldreløs tolvåring. Det viser det seg naturligvis raskt at hun ikke er foreldreløs likevel – selveste kongen er hennes far. Men han er forblindet av makten, landet vanstyres og lider under en forbannelse. Den eneste som kan heve den er Alanya. Relativt overrumplet over sine egne spesielle evner, og godt hjulpet av trollmannen Kasimir og ungguttene Luan og Haimo, styrter hun kongedømmet og kommer til makten som rettmessig prinsesse i hovedstaden Abylon.

Om å bli selvstendig

Skjønt – rettmessig? Dragene våkner utspiller seg to år senere, og Alanya har kommet i tvil om sin egen herkomst. Hun sitter i elfenbenstårnet, langt unna lidelsene som fortsatt knuger kongeriket, og onkel Eolande (kjent som Pip i forrige bok) forvalter tronen for sin mindreårige niese. Det demrer for henne at han akter å fortsette slik. Abylons forbannelse ble dessuten ikke brutt for godt da kongen døde for to år siden. Alanya må til pers igjen – men hvem vil hjelpe? Eolande motarbeider henne – han sperrer henne faktisk inne, Kasimir trekker seg vagt unna, og Luan og Haimo er uvenner. Hvem kan Alanya stole på? Her trengs amuletter, usynlighetsbelter, drager og magi!

I forrige bok måtte Alanya støtte seg til folk som visste mer om henne enn hun selv gjorde. Siste kamp tok hun rett nok alene, men for det meste var hun en usikker jentunge. Et hovedtema i den nye boken er utfordringene som følger av å måtte stå alene, å bare ha seg selv å stole på når grunnen rykkes bort under føttene. Et bærende spenningselement er den stadige tvilen rundt alliansepartnerne. Mye blir imidlertid litt for opplagt, særlig når mistanker plantes så ettertrykkelig at man forutser at det motsatte er tilfelle.

Oppbygningen er formelpreget: Først ro, så konflikt/problem-presentasjon, gradvis spenningsoppbygning, tvil og usikkerhet i midtpartiet, deretter nytt mot og nye beslutninger, før det hele eksploderer i et spektakulært klimaks. På tampen etableres en viss ro – som samtidig er en veritabel cliffhanger for neste bok. Skal man så glede seg til den? Kanskje – hvis kvaliteten fortsetter å øke, slik den til en viss grad har gjort siden første bok.

Greit språk, noe rusk

Det er særlig språket som har fått en oppstrammer. Forrige bok skjemmes av både slurv og rare formuleringer, for eksempel direkteoversatte engelske uttrykk (i en norsk originaltekst!) Noe henger igjen i Dragene våkner. Adjektivene og metaforene er lite oppfinnsomme – bortsett fra når de blir helt underlige: ”…hun kom løpende som en liten kruttønne.” Jevnt over skriver Alvestad i kjent, brukbar fantasystil – pompøst og halvarkaisk, men også med humor og sleivete muntlighet i replikkene. Rollefigurene er 2008-ungdommer i middelalderklær.

Alvestad kan roses for å skape en viss vekst og utvikling hos heltinnen. Rosen må likevel bli litt lunken, for det nok mest Alanyas alder, samt ytre omstendigheter, som gjør at hun nå er mer handlekraftig og selvstendig enn i forrige bok. Men Alanyas økte alder legger også til rette for mer romantikk, og her lykkes Alvestad. Kriblende forelskelse, sjalusi og rivalisering er troverdig og morsomt skildret.

Flaut plagiat

Historien funker greit nok, men stadig må man rødme over Alvestads skamløse lån. Fantasy er en tradisjonstung sjanger – kjente elementer som gamle kart, hemmelige passasjer, hekser, krøniker, profetier, sverd, ridehester, amuletter og telepati må vel med. Men når dragene er gode som i Den Uendelige Historie, når amuletten ligner ”Auryn” fra boken av samme navn, når landet knuges av forheksende, narniansk kulde, når heltinnen faller som Gandalf mot en ildmørje-avgrunn, når Alanyas usynlighetsbelte har en nærmest like margstjelende funksjon som ”Ringen”, når det tales om utsøkt ”alvestål”, når de keltisk-norrønt-klingende navnene er faretruende tolkienske – ja, da blir det i overkant plagierende. Det er utrolig at verken Alvestad eller forlaget har sett dette som problematisk. Det må da la seg gjøre å innføre nyvinninger i fantasy-universet? Silje E. Fretheim har med Tilfeldigvis – Arial Footlights forhistorie (2008) bevist at dette går an.

Ikke for kresne lesere

Alanya-serien er nok rettet mot unge lesere som knapt har rukket å bli tweens. Barn i aldersgruppen 9 – 13 kan sikkert finne mye å kose seg med: spenning, magi, dramatikk, humor og romanse. Men lesevante barn som avslører ”hermingen” vender nok fort tilbake til ”originalene”.