Alanya, veien følger hjertet

Sjangertro debut – med en twist

Hovedpersonen Alanya vokser opp hos et eldre par uten å kjenne sin egentlige foreldre. Handlingen begynner med at hun fyller tolv år, og fortsetter med at fremmede, aggressive soldater leter etter henne, og dreper fostermoren når de ikke finner Alanya. Det er begynnelsen på en reise som fører henne fram til innsikt om hvem hun egentlig er, og som fører henne fram til slottet hvor hun en gang ble født som prinsesse og tronarving. Underveis møter hun eldre hjelpere som gir henne innsikt, «duffeldverger» som beskytter henne, trollmannen Kasimir som blir hennes mentor og følgesvenn, og de to jevngamle guttene Luan og Haimo som fint fyller rollen som sidekick (og siden det er to av dem og Alanya er én, så blir det rom for sjalusidrama også).

Historien foregår i den gode gamle «leirbålenes og eventyrenes tid», i et middelalderaktig føydalsamfunn med en enevoldshersker som bor i et borglignende slott med vollgrav rundt. Kongens slott har selvsagt også fangekjeller, hemmelige ganger og en balkong hvorfra man kan tale til alle soldatene på én gang. Skytevåpen eller industri finnes ikke, og samfunnsøkonomien er nok basert på landbruk og håndverk. Vi lever i en verden hvor det finnes underjordiske og hvor noen mennesker – også Alanya – har noen få magiske evner og kan bruke noen magiske hjelpemidler.

Uvanlig vri
De positive sidene ved boken er først og fremst den forholdsvis stilrene utformingen av en historie basert på de grunnleggende eventyrstrukturene: Helten, oppgaven, hjelperne og motstanderne. Komposisjonen og scenografien er grei, fortellerstemmen er god, og skildringen av den unge piken som jages og søker innbyr greit til identifikasjonen.

Boka skal også ha ros for å ha valgt en meget uvanlig løsning på «fordrevet tronarving»-temaet. Vanligvis er det en ond onkel som raner tronen. I denne boka er det faren, kongen, som i dyp sorg og ubesindig galskap befaler at den nyfødte datteren skal forvises, fordi moren døde under fødselen. Det er en spennende variant å skildre Alanyas møte med en konge-far som er både gal av kjærlighetssavnet, tyrann, fremmed, rede til å drepe henne igjen, «men likevel faren hennes». Varianten gir mulighet til mer dybde i innlevelse og intrige, uten at det utnyttes fullt ut.

Jeg er ikke bekvem med hvordan forfatteren låner elementer fra andre tekster, og fra helt andre sjangre. Underveis på reisen opplever Alanya noen flashbacks som ser ut til å være tappet rett fra tenketanken til Humlesnurr. Og kongefamiliens forhistorie byr til min overraskelse på flere elementer fra herregårds-trivialromanen: Gamlekongen ris av eiesyke og tyrannisk legning mens dronningen ris av stallgutten. Alanyas far «fødtes en forrykende uværsnatt, noe som kom til å prege hans sinn for alltid»; prinsen vokser opp som en «forrykt» og en «einstøing», helt til han på et slottsball møter den vakre kvinnen i sitt liv og får «ro i hjertet». Det er heller ikke lett å tro på at den usikre tolvåringen Alanya uten videre kan bråmodnes og gå inn i prinsesserollen på bokas syv siste sider, og (riktignok ved hjelp av magi) klarer å vinne hærens lojalitet.

Uvisst hva som skjer videre
Boken er den første i en serie. Det ligger ingen åpenbare frampek i boka om hva som kommer til å skje videre utover i serien. Bokomslaget forteller imidlertid at neste bok skal hete «Dragene våkner», og kartet foran i boka viser oss flere landskap som ikke har blitt besøkt i
dette bindet. Så kanskje vi skal opp i fjellene neste gang?

Jeg har brukt litt plass på noen innvendinger, og må på den ene siden konkludere med at det ikke er «Skammar-nivå» på dette – ennå. Jeg leser likevel de beste delene ved denne boka (sjangerlojalitet og noe av skildringen fra heltinnens utvikling) som at Alvestad har potensiale til å nå lenger. Dette kan meget godt være begynnelsen på et fint forfatterskap.