Albert og andre ugagnskråker
Ole Lund Kirkegaard

Oversetter: Oddmund Ljone
Gyldendal, 1974

Albert og andre ugagnskråker

Å velge ett barnebokminne er omtrent like vanskelig som å velge seg en favorittsang, et spesielt kyss eller et dobesøk. Det er for mange av dem, og de er gode og spesielle på hver sine måter. 

Jeg kunne like gjerne valgt en av de vidunderlig groteske Roald Dahl-bøkene å skrive om. Eller Robinson Crusoe, som var den første boken jeg leste, og som jeg brukte en hel sommer på. Jeg var nær å velge en av Tommy og Tigern-bøkene – en serie som jeg stadig kommer tilbake til og som fortsetter å være givende nesten 30 år senere.

Men jeg valgte meg i stedet et øyeblikk som jeg, av en eller annen grunn, opplever som mettet med mening. Jeg klarer ikke fortelle nøyaktig hva det er ved dette øyeblikket, men jeg kan si at jeg opplevde det som dypt meningsfullt.

Jeg må ha vært rundt åtte år og min bror rundt fire, for jeg hadde blitt såpass flink til å lese at jeg kunne lese for ham. Vi hadde fått lov til å sitte i våre foreldres seng, og nå eksloderte vi i latter. Jeg kan huske det rødsprengte, lykkelige trynet hans og min egen kaving etter pusten. Jeg husker at jeg lo på meg et anfall av anstrengelsesastma, slik at mine foreldre måtte komme inn og se hva som foregikk. Vi var vektløse da, min bror og jeg.

Utbruddet skyldtes at vi akkurat hadde lest en scene fra Ole Lund Kirkegaards Albert. Eller Albert og andre ugagnskråker, som den heter på norsk. Hønsehuset til skomakeren hadde blitt røsket opp fra marken og trukket bortover veien med skomakeren løpende etter. «Hei stopp, holdt, stans,» skrek skomakeren. «Hva er det du tenker på?» Jeg tror jeg aldri vil bli så sprutlykkelig av å lese om en voksen manns ulykke igjen.

Alle Kirkegaards bøker var viktige for meg. Han var en populær forfatter i Norge da jeg vokste opp på 1980- og 90-tallet, og er nok mest kjent for Otto er et neshorn og Gummi-Tarzan. Dette er helstøpte og spektakulære historier som utspiller seg innenfor en hverdagslig ramme. Gummi-Tarzan handler for ekspempel om en veik, liten gutt som blir herset med av både sin egen far og bøllene på skolen, og som plutselig får superkrefter i én dag.

Men blant mine venner begynte det å spre seg et rykte om at det fantes enda en Kirkegaard-bok. Og det var ikke Hodja fra Pjort eller Vesle Virgil som vi hadde lest høyt på skolen. Nei, denne var mye morsommere og mye mer rampete. Alle guttene i klassen leste Albert og andre ugagnskråker, og alle elsket den.

Boken utkom første gang på dansk i 1968, og var Kirkegaards andre bok. Da jeg bestemte meg for å skrive om denne boken, oppdaget jeg at den ikke var så lett å oppdrive. Flere av de andre Kirkegaard-bøkene får man tak i i nesten alle bokhandlere, men denne måtte jeg til et bibliotek for å finne. Og da fant jeg den i Den store Ole Lund Kirkegaard-boken, en samling av flere av hans historier.

Jeg tror det er flere grunner til at de andre bøkene ser ut til å ha lengre levetid enn Albert og andre ugagnskråker. For det første hviler Hodja fra Pjort, Otto er et neshorn og Gummi-Tarzan på gnistrende gode og enkle idéer. Idéen bak Albert er derimot uklar. Boken er i realiteten delt i to like store deler, hvor den første er en samling historier om rampestrekene Albert og hans beste venn Egon bedriver i Kalleby. I denne delen går det meste utover den stakkars skomakeren i byen, og hans dyrebare hønsehus og reddiker. Ganske nøyaktig midtveis i boken drar Albert alene ut på reise og møter grådige, tykke røvere og sleipe, tykke forretningsmenn. Hverken skomakeren eller Egon, eller noen av de andre i Kalleby, dukker opp igjen i romanen.

Boken er med andre ord ganske dårlig strukturert, sett med voksne fortellertekniske briller. Sett med en åtteårings briller, er denne strukturen suveren, fordi den både inneholder små sketsjeliknende sekvenser og et lite eventyr på samme tid. Den første delen minner faktisk mye om den forutgående boken, Vesle Virgil: Korte fortellinger om rampete gutter i en søvning dansk landsby. Den siste delen ligger nærmere Hodja fra Pjort (som kom ut to år etter Albert), hvor en liten gutt drar alene ut på eventyr i den store verden. Vi guttene i klassen hadde mest sans for den første delen, fordi den var det nærmeste vi hadde kommet ren humor i bokform. Det vil si humor som ikke var besudlet av moral eller pedagogikk, men var humor for humorens skyld. Selve eventyret er heller ikke særlig til historiefortelling, sett med voksne øyne, men bare en serie morsomme episoder som utspiller seg etter hverandre på det store markedet i Hjallevad.

En annen grunn til at boken ikke er kanonisert på samme måte som de andre bøkene, er den store sigøyner-lommetyven Rapollo. Han snakker gebrokkent og er skitten, dum og brutal. «Vasker du deg aldri?» lurer Albert etter at Rapollo har tatt ham til fange. «Jo. For tyve år siden falt jai i et vannhull. Det var friktelig skrekkelig. Men det er heldigvis lenge siden no». Det skal nevnes at også andre sigøyenere er omtalt i boken, og at de hverken er dumme eller kriminelle, men det veier ikke opp for den stereotypiske karikaturen av sigøynertyven Rapollo. Ingen hadde utgitt en slik barnebok i dag.

I Otto er et neshorn og Gummi-Tarzan finnes det dessuten noen menneskelige forbindelser som beveger oss, og som forklarer hvorfor personene i boken gjør som de gjør. Gummi-Tarzan tilbyr en søt trøst til alle som har blitt herset med av store gutter, gymnastikklærere eller strenge fedre. Vi heier på Ivan Olsen når han bærer sin egen far opp i et tre slik at faren faller ned og blør neseblod. Vi heier på Ivan fordi vi har sett hvor kjip pappaen hans har vært.

Albert, derimot, er bare en rampete unge fra starten av. Det er ingen forklaring på hvorfor han liker å plage skomakeren, annet enn at Albert synes det er gøy å se voksne menn løpe. Voksne pleier ikke løpe, nemlig. De går bestandig, sier Albert til Egon. «Det er heller ingen av dem som roper så mye som han». Det er et kynisk og brutalt univers Albert og Egon lever i. Egon blir stadig vekk banket opp av mammaen sin og idømt husarrest for alle rampestrekene han utøver. Disse straffene blir skildret både morsommere og mer brutalt enn når Donald gir ris til Ole, Dole og Doffen.

Albert og Egon har et mekanisk verdensbilde. På et tidspunkt bestemmer de seg for å kidnappe noen jenter slik at de kan kreve løsepenger for dem. «Da blir vi rike. (…) Vi fanger en hel masse og putter dem ned i potetkjelleren hjemme hos deg. Der kan ingen høre når de roper om hjelp». De forholder seg til mennesker som om de er ting blant andre ting. Når Albert trekker reddikene til skomakeren opp av jorden, oppdager han at skomakeren kommer løpende ut for å jule ham opp. Albert synes dette er så interessant, at han vil vise det til Egon. ««Se her, nå trekker jeg i en reddik…» Mer rakk ikke Albert å si, for skomakeren kom alt farende ut av hagedøren med kjeppen i neven. Senere, når de to har kommet seg i sikkerhet, er Egon begeistret: «Var ikke han gøyal?»

Humor er avhengig av en slik avstand til følelsene. For mye empati og innlevelse ville gjort beskrivelsene av Egon som ble banket opp til tragedie og ikke komedie. Som filosofen Henri Bergson påpeker: Latteren krever en plutselig bedøvelse av hjertet. Slik er perspektivet i boken, nesten hele veien gjennom. Albert betrakter verden usentimentalt. Når han trekker opp en reddik, kommer en skomaker løpende ut av døren. Hvis han kidnapper jenter, kan han kreve løsepenger for dem. Det er som om hele tilværelsen er en slags maskin som han undersøker hvordan fungerer.

Dette er det komiske perspektivet par exellence. Men det er også barnets perspektiv. Et usentimentalt, fremmedgjort og nysgjerrig blikk. Kirkegaards store begavelse er måten han formidler historier fra et kynisk og naivt ståsted. «Da Albert våknet neste morgen, skinte solen rett inn i sengen hans, og da han så alt det deilige, gule solskinnet, sa han til seg selv: «I dag er det helt sikkert fridag, sånn som solen skinner.»» Skildringene er både komiske og rørende i sin barnlighet. Også når det gjelder de mer brutale impulsene til Albert og Egon:

 

«Den første de fikk øye på var Judith, som kom gående sammen med moren sin.

«Henne tar vi,» hvisket Albert.

«Er du dum,» sa Egon. «Hva skal vi gjøre med moren hennes?»

«Henne slår vi bare i hjel,» hvisket Albert.»

 

Dette enkle, barnlige uttrykket skaper også et kraftfullt, komisk språk. Humoristisk språk er ofte preget av at det forteller mye med få ord. Som når skomakeren reagerer på at Albert blir født: «Men skomakeren, som var så muggen og sur at ansiktet hans var kommet til å se ut som et rynkete, gammelt eple av bare galle, hørte ikke etter hva kjøpmannen sa. I stedet begynte han å skrike opp om at det snart kunne være nok med alle disse ungene. De sprang bare rundt i hagen hans og rev opp reddikene og slapp hønene ut av hønsehuset.»

Slik presenteres hele skomakerens personlighet, og hans konflikt med barna i byen, på noen få linjer. Det er dessuten overraskende bilder som gir rike assosiasjoner. Bare et tilbaketrukkent, skjevt og kynisk blikk kan produsere slike formuleringer.

Men fullstendig hjerterått er likevel ikke dette universet. Det er en slags allmenn rettferdighet som gjennomsyrer all komikken. Barn som tar igjen på autoritetspersoner. Sleipe skurker som får som fortjent. Og en fattig, veik bonde, som etter å ha blitt rundstjålet og rundlurt får tilbake alt han mistet og mere til. Da jeg leste beskrivelsen av denne bonden igjen nå, kunne jeg huske hvordan den en gang stakk i hjertet. Det er som hele det kyniske perspektivet revner i denne lille passasjen. Også Albert blir grepet av bonden og hjelper ham til slutt.

Slik er jo også barndommen. Lange perioder med lykkelig, uvitende utforsking av hvordan verden henger sammen, før tilværelsen flerres opp av en sørgelig detalj. Det er gjennom disse riftene at barnet får en følelse av at verden er mer enn bare en stor, avansert maskin.

Da jeg leste denne boken for min bror, var jeg gammel nok til at verdensbildet mitt hadde fått seg en alvorlig flenge eller to. Men i det øyeblikket, da vi begge vred oss i vellyst over at hønsehuset til skomakeren ble tauet avgårde, var verden hel igjen. Latteren på bekostning av denne voksne mannen var en protest mot den alvorlige (voksen-) verden som såvidt hadde meldt sin ankomst. Det føltes som vi hadde løst et problem.

 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

 

 

1470235_10153490585210481_514475109_nMarkus Gaupås Johansen er komiker og manusforfatter. Har bl.a. skrevet for Are Kalvø, Bård Tufte Johansen og Harald Eia. Er også programleder på 5080 Nyhetskanalen og medredaktør for nettstedet 5080.no.

Han sender stafettpinnen videre til Sigrid Sollund i NRK.



,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.