Alene på benken

Det er regnvær, lørdag og kampdag, den siste i sesongen. Omar, 14 år, gruer seg. «Den som ikke gruer seg juger». Brages småguttelag skal spille mot Cement på bortebane. «Banen lå på et jorde mellom fabrikkområdet og fjorden og bestod av grus, småstein, sement og tegnestifter. Det fantes ikke en bane som var mer borte enn akkurat denne». Kan det bli verre? Ja, hvis far oppdager at Omar er ubrukt reserve og alltid sitter igjen på benken. Foreldrene har forhåpninger til Omars innsats. De tror de han er fast på laget og ofte på banen. Moren har sine tvil, men ikke faren, som sender med Omar et par lange, hvite skolisser til de for store fotballstøvlene han har arvet. Far tenker allerede fremover til neste sesong.

«Benken er banens ensomste sted», tenker Omar, som drømmer om å score, i et mareritt av mølje og bomskudd. Drømmene og tankene er Omars, fortellerstemmen er allvitende.

Stemning

Beskrivelsen av lukt og detaljer skaper gjenkjennelige bilder. Som fra garderoben før kamp. Her oppsummeres essensen i boka, og peker samtidig fremover, for dette er en komprimert dannelsesroman:

De ga alt de hadde … De skiftet til kortbukser og smurte inn støle lår med kamfer, en lukt som reiv i nesa og som Omar aldri skulle glemme, uansett hvor i verden han måtte befinne seg, for den minnet han om kameratskapets skjøre sammenhenger og om laget som var summen av den enkeltes ferdigheter, vilje og egenskaper.

Trener Martinsen kjører Omar og de andre spillerne til kampen på lasteplanet i Bedforden sin. Samtidig tar faren bussen til Slemmestad. I skjul følger han kampen fra sidelinjen og ser Omar sitte på benken med skinnende hvite lisser. Uten å røpe Omars hemmelighet gir avsløringen faren anledning til samtaler om å ta én for laget. En lærdom Omar tar med seg videre i livet.

Fotballkarrieren ble ikke som forventet, men samholdet med faren desto sterkere. Tid var et tema i den forrige boka til Saabye Christensen og Hole: Klokker og bananer (2023). Nå blir tid igjen et motiv, men kun i det avsluttende kapitlet.

Nostalgi

Ved å skrive inn en Bedford trekker forfatteren et nostalgisk slør over fortellingen. Er vi tilbake til 50-tallet, 60-tallet kanskje? Tiår Saabye Christensen liker å bevege seg i. Liksom i Klokker og bananer «…er vi tilbake på forfatterens gamle trakter både tematisk og topologisk. Dette er et Oslo i en fortid som ikke tidsbestemmes eksplisitt», skriver Mette Moe sin anmeldelse her på Barnebokkritikk. Det er flere likhetspunkter mellom de to bøkene, noe Stian Hole legger ut hint om allerede i det første bildeoppslaget; et bananskall på gulvet ved siden av krakken. Gutten, den litt grublende, tankefulle, som står utenfor fellesskapet, er hovedperson i begge bilderomanene.

«»Beatles», «Herman» og «Halvbroren»: Lars Saabye Christensen er en markant fornyer av den norske oppvekstromanen.» skrev Aftenposten for noen år tilbake. Jeg føyer gjerne til romanen Gutten som ville være en av gutta (1992) og de to siste bilderomanene. Saabye Christensen henter navn, yrker og miljø fra tidligere bøker og bruker dem i nye sammenhenger. Fotball og utenforskap var tema i Gutten som ville være en av gutta. Hole og Saabye Christensen har til nå samarbeidet om tre bilderomaner, disse to og en for voksne: Sanne gleder (2016).

Bilderoman en ny sjanger?

Hva er en bilderoman? Ikke en bildebok, det er for få bildeoppslag. Ikke en tegnerserieroman/grafisk roman, her er verken striper eller snakkebobler. Her følger illustratøren verbalteksten, og samtidig utvider han den med små detaljer, vrir på innholdet slik at stemningen forsterkes og endres. Her er utfallende bildeoppslag over to sider, og over én side. Holes prisbelønnede bildebøker var digitale collager med et hyperrealistisk preg i karakterene. Litt av det samme finner vi her, i bildet av fotballaget på forsatsen. Spillernes hoder ser tredimensjonale ut, som klippet ut, øyne, blikk og kroppsholdning forteller noe om posisjonen deres i laget, og fungerer slik som frempek. Utover i boka er fargeholdningen dempet og brunlig. En flossete struktur i flatene minner om en slags pointillisme, og figurene er innkapslet i seg selv, som i den franske maleren Georges Seurats kjente bilde «Søndag ettermiddag på La Grande Jatte» (1871) der figurenes monumentale strukturer peker fremover mot modernismen og sier noe om menneskenes fremmedgjøring. Holes papirdukkelignende figurer er plassert i et slags scenerom fra 50-60-tallet. Feil i perspektiv og størrelser sier at dette ikke er virkeligheten, men et bilde av den, og fremkaller en stemning av utenforskap og haltende samspill mellom Omar og foreldrene. Innslag av moderne vannflasker og sportsdrikkeflasker bryter illusjonen. Detaljer som trener Henriksens nedbrettede gummistøvler er et humoristisk pek til en viss landslagstreners pæler. Mens apeberget, kjent fra ishockey og fotball, er fryktinngytende portrettert over en hel side.

Saabye Christensen og Hole gir oss tidsknagger å henge erfaringene våre på, både voksne og unge, og vider på den måten ut målgruppen, som ifølge forlaget er fra 9 år og oppover. Er teksten for vanskelig for en ni-åring? Mulig, men da er det mye å hente i bildene. Og barn er ulike, som andre lesere er det. Forfatter og illustratør gir leserne en sjanse og en utfordring, i dette sorgmuntre mestermøtet i ord og bilder.