Alene sammen

Fortelling på tomgang

Hvorfor er det sånn at HAN ikke vil snakke om forholdet? Hvorfor må HUN absolutt snakke om det – på bussen? Er det egentlig mulig å begripe seg på hva som skjer i kjærestens hode? Denne romanen viser oss et turbulent kjærlighetsforhold, der både han og hun kommer til orde. Ideen er god, men prosjektet er dessverre ikke blitt helt vellykket. Romanen evner ikke å skape det store engasjementet.

Alene sammen er Charlotte Glaser Munchs tredje ungdomsroman. Debuten i 2001; Trylleslag, fikk mye oppmerksomhet, både fordi den tar opp en vanskelig tematikk (en sekstenårings bearbeiding av morens død) og fordi det var en litterært sett god fortelling. Også andreboka; Det du ser, ble godt mottatt. I årets roman er temaet så vanlig og vanskelig som forelskelse og kjæresteforhold. Dette er et tema som på ingen måte er uttømt!

Fortellingen viser hvor alene man kan være, til tross for et tett og sterkt forhold til en kjæreste. Denne ensomheten i tosomheten synliggjøres ved en veksling mellom to fortellerstemmer. Slik får vi innsyn i både Kikkes og Kiras tanker om forholdet. Kikke, eller Enrique, som han egentlig heter, er halvt latinamerikaner, elsker salsa, er en glad festløve og planlegger å flytte til Venezuela for å studere etter videregående skole. Avsnittene med hans stemme er satt med litt større og kraftigere teksttyper enn Kiras avsnitt. Kira er jevngammel med Kikke, hun er blond og fager, musikk- og matematikkfrik, men med mindre klare planer for framtida. De ulike skrifttypene gjør det lett å følge synsvinkelskiftene. I tillegg peker skrifttypene på hvor ulike Kikke og Kira er som typer. Hun er svært verbal, har ord for det meste og er opptatt av å snakke om forholdet. Han føler seg underlegen i dette, og han forstår heller ikke hvorfor det på død og liv skal snakkes så mye. Kikke er mer handlingsorientert. De to er treffende representert på bokas omslagsbilde, der vi ser en jentesandal og en guttesko som står tett sammen, men peker hver sin veg.

I forholdet mellom Kikke og Kira ligger Venezuelaplanen som ei uværssky og lurer i horisonten. Når han har bestemt seg for å reise til den andre siden av kloden og bli der i årevis, har han ikke da allerede dumpet henne som seriøs kjæreste? Kira retter alvorlige anklager mot Kikke, men sysler selv med planer hun ikke nevner – å flytte til Berlin, der faren bor. Spenningen i boka er knyttet til utviklingen av forholdet opp mot framtidsplanene. Spenningen utløses ikke, boka har en åpen slutt, og leseren må sjøl tenke seg utfallet.

Den to-stemmige fortellingen om et kjæresteforhold finner vi også i Kjersti Scheens ungdomsbok fra 2003; Ønskestjerne. Forskjellene er likevel store: Der jeg i Scheens roman ble sugd inn i en engasjerende fortelling som fikk meg til både å gråte og le, kjenner jeg i Glaser Munchs fortelling at jeg kjeder meg. Fortellingen blir mer og mer gående på tomgang. Det er en repeterende framstilling av forholdet; fra de første heftige følelsene og den tilhørende beruselsen, over til tvil og mistenksomhet, utroskap fra den ene og den andre part, forsoning, ny lidenskap, ny tvil, etc. De to er virkelig alene sammen. En ting er at de tenker ulikt og tolker situasjoner forskjellig, men de viser også manglende evner til å gå ut over seg sjøl, engasjere seg i andre, vise empati. De er i overveldende grad fylt opp av seg sjøl.

Den dagboklignende formen er en av årsakene til at jeg ikke opplever dette som noen vellykket fortelling. Visst er dagboksformen, med sin mulighet til å gå inn i personenes tanker og følelsesliv, egnet til å skape nærhet. Ofte vil denne formen skape stort leserengasjement. Ulempen er at denne formen kan bidra til å framstille karakterene som noe navlebeskuende. I denne romanen er så tilfelle, i en grad som gjør at nærheten vipper over i sin motsats og skaper mangel på engasjement, og dermed distanse. Mest av alt savner jeg humor i denne teksten; et befriende blikk utenfra som kunne latt oss få lov å smile litt av de voldsomme følelsesmessige opp- og nedturene. Teksten inviterer dessverre ikke til dette.

Språklig sett er dette ei enkel og lettlest bok. Kiras deler av fortellingen har det rikeste språket, mens Kikke er mer kortfattet i uttrykket. Et par steder er det uheldige formuleringer som vel ikke kan tilskrives karakterene som forteller. «Vi kan for ingenting vite hva som skjer i morgen» (Kira, s. 157) og «Jeg går i dusjen og maner meg opp til en ny dag» (Kikke, s. 211).

Dette er naturligvis ikke en roman som er skrevet for kritikere i førtiårene. Kanskje vil en 13-14 åring kunne oppleve større nærhet til personer og miljø og ta fortellingen inn på en helt annen måte. Jeg konstaterer at Alene sammen ikke er ei bok som like gjerne kan leses av voksne som av ungdom, i motsetning til mange andre av samtidens norske ungdomsromaner.