Alex Dogboy

Den brutale virkeligheten

Svenske Monica Zak kjenner den brutale virkeligheten gatebarna i Honduras lever i, og hun skildrer den levende og troverdig.

Alex er en liten gutt fra en kystby i Honduras, som vi følger gjennom noen år – hvor mange, vet han ikke selv. Familien hans er brutt i stykker av fattigdom og håpløshet; faren og moren har reist til USA, hver for seg, moren har tatt med seg de eldre søsknene til Alex. Bare gutten blir igjen, hos en tante. Der holder han ikke ut, og en dag får han vite av en annen gutt at man kan ha et «fett» liv som gatebarn i hovedstaden Tegucigalpa. Han rømmer.

Virkeligheten er ikke slik Alex er blitt fortalt, og han gjennomgår en lang og brutal læretid. Han må livnære seg ved å lete etter salgbart søppel på fyllinga, han blir utsatt for stank, skitt, ran, vold, svik, brutale vakter, politi som torturerer og myndigheter som ser det som sitt mål å «renske opp» ved å drepe flest mulig gatebarn. Han kommer til og med ut for den altødeleggende orkanen Mitch. Men han møter også varme og vennskap, og kjærlighet – fra de to hundene som han til gjengjeld elsker igjen.

Alle historiene som fortelles i Alex Dogboy, er sanne, selv om ikke alt har skjedd med én og samme person. For deprimerende mange barn er virkeligheten dessuten slik Monica Zak forteller. Det spørsmålet skandinaviske barn diskret oppmuntres til å stille seg, er naturligvis hvorfor verdenssamfunnet ikke gjør noe for å hjelpe disse ofrene for fattigdom og brutalitet. Svaret er antagelig at for det første gjør de rike landene noe, ikke minst de nordeuropeiske, men for det andre synes tydeligvis de fleste politikere – og de som stemmer på dem – at lavere bensinpriser i verdens rikeste land er mye viktigere. Når vi ser på all rikdommen rundt oss, blir de forholdene som skildres temmelig usminket i denne boken, ganske opprørende.

Skildringen er realistisk også på den måten at personene blir levende, og man kan ikke la være å bli glad i dem – det gjelder også hundene, ikke minst. Skal man komme med innvendinger, kan det sies at de årsklassene som tåler å lese en så brutal skildring og har utbytte av den (11-12 år og oppover?), må føle seg sterkt undervurderte av forfatteren, særlig i begynnelsen av boken, hvor fortellerstilen og språket er gjort så enkle at man skulle tro det var beregnet på seksåringer. Det gjelder også kunnskapsnivået – det føles irriterende å bli fortalt at USA er et stort land i Amerika. Dessuten virker det dumt når man reiser til «Amerika» fra Honduras. Det er vel ingen som reiser til «Europa» fra Italia? Og Alex’ oppbrudd fra tanten er først og fremst et postulat, det begrunnes ikke særlig godt.

Øystein Rosses oversettelse er utmerket – smidig, levende og korrekt. Det kan nok godt hende at mange som er langt eldre enn den forventede leserkretsen, vil ha utbytte av å lese denne boken.