Alfabetet som en god historie

En god ABC-bok er vanskelig å finne. Trolig er de enda vanskeligere å lage. Det er det eneste som kan forklare den håpløsheten som møtte meg da jeg selv var på jakt etter en slik bok for en tid tilbake.

Noen av bøkene hadde bare små bokstaver (og ikke store, som gjerne er de første barn lærer). Andre var åpenbart laget av designere fremfor pedagoger eller fortellere; fine søknader til Årets vakreste bøker-prisutdelingen, men ikke så godt tilpasset en fireåring som bare vil vite hvordan en M ser ut. Halvt i desperasjon endte jeg opp med Olav H. Hauge og Bodil Cappelens ABC, på tross av tekstlinjer som «Best? Kven er best? Det er eg det, sa mest. Ja, trur du det, sa verst.» Det er kanskje unødvendig å si at den ble stående i hyllen. (Jeg hadde rent glemt at vi hadde Kari Grossmans forbilledlige ABC fra før.)

Denne innledningen er for å si: Hvor var Mari Kanstad Johnsens ABC da jeg trengte den som mest? Bergenske Johnsen har gitt ut en rekke vakre bildebøker tidligere, blant annet Ballen, Jeg rømmer, og D for tiger (med tekst av Lene Ask). Felles for dem er at hun lykkes svært godt i å kombinere teknikker som tegning og vannfarger til et veldig spennende uttrykk. ABC er ikke noe unntak.

Til topps gjennom alfabetet

En dag faller en ring ned i hodet på Anna mens hun og mormor er på vei hjem fra barnehagen. Det står en boligblokk like ved. Kanskje det er noen i blokken som har mistet den? Anna og mormor ringer på dørklokken med en ‘A’ på, og jobber seg gjennom etasjene og alfabetet mens de møter dem som bor i blokken. Er det arkitekt Alma Aleppi som eier ringen? Eller kanskje bakerne? Eller hundepasserne? De som spiller Yatzy?

Boken følger stort sett et mønster hvor hver leilighet blir brettet ut over en dobbeltsidig illustrasjon. Siden illustrasjonene i ABC er malt med tykke vannfarger og tusjer er ikke detaljnivået så høyt, men samtidig fremstår ikke boken som en overfylt, alfabetisert puttekasse. Hver leilighet er fylt av ting knyttet til bokstaven den tilhører, og mye av leken når man leser denne boken høyt blir å identifisere de ulike gjenstandene. Hos Alma Aleppi går det radig å identifisere and, ananas og ape. Kanskje astronaut og alv sitter litt lengre inne hos de yngste. Men jeg skal gjerne møte det barnet som peker på den rare designvasen på hyllen og sier «Alvar Aalto!»

Rammehistorien i boken gjør også at Johnsen kommer seg lettbent rundt ABC-bøkenes akilleshæl, bokstaver som Q, W og Z. Familien i Q titter for eksempel ut gjennom brevsprekken og opplyser om at de har quiz-kveld.

De som har lest ABC-bøkene til Kristin Roskifte – spesielt 28 rom og kjøkken – vil kanskje kjenne igjen måten Johnsen bruker ulike rom i et hus for å fortelle om bokstavene, men likhetene stopper der. Roskiftes ABC-bøker slår meg uansett som like mye for voksne lesere. Hvordan skal vi ellers forklare at ordene på C i nevnte bok for eksempel er chippendale, chaiselounge, chesterfield og corbusier?

Pustepauser mellom rommene

Illustrasjonene i Johnsens ABC er både enkle og kompliserte. Anna og Mormor er tegnet med enkle tusjstreker. Det er særlig en fryd å se hvor minimalistisk Johnsen tegner mormor, med lite annet enn et par streker og den stripete genseren hennes – mens leserens hode fyller ut resten. I noen av rommene skjuler det seg de mest fantastiske ting, som en fisk og en flodhest som steker en flyndre, og illustrasjonene på slike sider blander vannfarger med kullstifter og andre teknikker. Boken gir også pustepauser mellom de fargerike og bildemettede rommene (en gorilla som spiller gitar med foten på et gresskar, anyone?), ved at annenhver dobbeltside er forbeholdt Anna og Mormor som går videre i den (stort sett) hvite korridoren.

Boken kan fint leses uavhengig av om man er ute etter å lære bokstavene eller ikke, og slutten har en fin liten vri som så vakkert knytter hele boken sammen. Kanskje er Mari Kanstad Johnsens ABC litt for eksperimentell til å danke ut Kari Grossmans tilsvarende, men mer tradisjonelle alfabetbok. Johnsens er likevel så spennende som en alfabetbok kan bli.