Ali Baba og den stjålne skatten

Ali Baba og de førti røverne – gjenbrukt og tilrettelagt

Adapterte ”klassikere” gjør seg noen ganger skyldige i den groveste vold mot originalen idet de forflater og tilintetgjør viktige aspekter ved den. Men slikt trenger en ikke å bekymre seg over når fortellingen ”Ali Baba og de førti røverne” fra eventyrsyklusen Tusen og en natt nå foreligger som lettleseboken Ali Baba og den stjålne skatten av Tony Bradman og Tony Ross. Det fins rett og slett ingen original til dette eventyret. Så får det være en annen sak at det virker ganske kritikkverdig at forfatteren på det relativt romslige formatet han har til rådighet, klarer å fjerne den mest kjente og reproduserte delen av eventyret, nemlig sekvensen hvor Morgana danser for Ali Baba og røverhøvdingen før hun dreper sistnevnte. Slike omarbeidelser er likevel nærmest sjangertypiske på eventyrets vei fra den ene fortellerens forgodtbefinnende til den nestes.

Klassisk?
Hvis en ser på grunnbetydningen av ordet ”klassisk” er det tvilsomt om eventyr overhodet kan kalles ”klassiske”: På latin betydde opprinnelig ”en klassisk forfatter” (scriptor classicus) en som skrev for de høyere klasser, mens en ”en proletær forfatter” (scriptor proletarius) skrev for de lavere klassene. Gradvis kom begrepet til å bli knyttet til litterær perfeksjon og forbilledlighet – de klassiske forfatterne var de som andre burde strebe etter å etterligne (samfunnet var klassedelt og leseferdigheten tilhørte de privilegerte). Men eventyret er ”proletært”, uten opphavsperson retter det seg til kvinner og barn og andre plebeiere, det er en ”lav”, landstrykersk sjanger som går fra munn til munn, fra hånd til hånd.

Ordet ”klassisk” passer heller ikke på den arabiske eventyrsyklusen Tusen og en natt. I arabisk litteratur har den lav status, den inngår ikke i den litterære kanon og er for eksempel ikke skolepensum i sitt hjemland Irak. Dette er kanskje ikke så rart siden opphavsmannen til Tusen og en natt, slik den nå foreligger, langt på vei må sies å være en franskmann.

Litteratur på vandring
Tusen og en natt er likevel gammel nok og alt annet enn fransk opprinnelig. Den fins også i en mengde ulike varianter hvor eventyr er blitt tilføyd, omskrevet eller fjernet. Et datert papyrusfragment fra året 879 inneholder den eldste referansen til tittelen Tusen netter på arabisk. I 956 ble eventyrsamlingen omtalt mer utførlig som Alf Layla wa-layla eller ”Tusen og en natt” og beskrevet som en oversettelse fra persisk, sanskrit og gresk. Alt i 988 omtales rammefortellingen om kong Sjeheriar, som var så forbitret på kvinnekjønnet at han drepte enhver kvinne han hadde ligget med når natten var omme. Ekteskapet med den vise og kloke kongsdatteren Sjeherasad endret på dette. Hun fortalte ham historier som hun avbrøt før morgenen kom, slik at kongen måtte la henne leve for å høre fortsettelsen. I løpet av deres tusen netter sammen, fødte Sjeherasad kongen en sønn. Kongen tilga henne at hun var kvinne og hun fikk leve. Det eldste kjente arabiske manuskriptet er fra 1400-tallet. Det slutter etter den 282. natten og omfatter 35 fortellinger.

Orientalismens startskudd
Den navngitte enkeltperson som har betydd aller mest for Tusen og en natts utforming og spredning er franskmannen Antoine Galland (1646-1715) som var greskkyndig og Ludvig XIVs antikvar med oppgave å samle sjeldne manuskripter og myter. Han deltok på en fem år lang kongelig delegasjonsreise til sultanen i Konstantinopel, lenge nok til at han lærte arabisk, persisk og tyrkisk og senere oversatte Koranen til fransk i 1694. I årene 1704-1717 kom hans tolvbindsutgave av Mille et une nuits. Fortellingene må ha virket som et pirrende og fantasieggende frisk pust i den opplyste samtid, og de ga startskuddet til den vestlige orientalismen. Mens Orienten kom på mote i borgerskapets stuer og orientalske motiver fascinerte kunstnerne, grep studiet av orientalske språk om seg. Det passet også godt, siden Europa var i ferd med å erobre verden. Sånn sett kan en si at Tusen og en natt tilhører den europeiske litteraturen i det 18. og 19. århundret mer enn den arabiske.

På samme måte som Asbjørnsen og Moe fjernet alt som kunne virke usømmelig fra de norske eventyrene, var Gallands oversettelse fri og ”forbedrende”. Mest interessant her er det at han også rett og slett la til flere historier. I 1709 ble en mann ved navn Hanna Diab, en kristen maronitt fra Aleppo (Halab i nåværende Syria), brakt til Paris hvor han fortalte Galland 14 eventyr, hvorav sju ble innlemmet i rammefortellingen som Sjeherasads egne. Blant disse sju er ”Alladin” og ”Ali Baba og de førti røverne”, de av Tusen og en natts eventyr som har fått den største utbredelse, spesielt i adaptasjoner for barn og unge. Hvor disse fortellingene hadde sin opprinnelse er ikke klart. På arabisk fins det i dag ingen manuskripter av dem som er eldre enn Gallands oversettelse, og senere arabiske manuskripter baserer seg på hans franske oversettelse.

Moralsk fortelling
”Ali Baba og de førti røverne” er en moralsk fortelling som tar utgangpunkt i et umake brødrepar: Den rike og grådige Kasim og den fattige og gode Ali Baba. Sett med bedehusmoral er Ali Baba kanskje ikke bedre enn Kasim, for begge benytter anledningen som byr seg til å stjele rikdommer fra røvernes skjulested, men Ali Baba er mer takknemlig, nøysom og måteholden og dessuten intelligent nok til å huske det magiske ordet som åpner døra: ”Sesam lukk deg opp”. Kasem vil ha alt og får ingenting, tvert om blir han drept. Tradisjonelt er Ali Babas kone ikke nevnt bortsett fra helt i begynnelsen av eventyret hvor hun bidrar til å sette handlingen i gang, mens heltinnen, den rådsnare Morgana, er Kasims slavinne som Ali Baba arver. Grunnfortellingen kan imidlertid varieres, og på samme måte som Galland tilpasset eventyrene sin tid, har vår gjenforteller Tony Bradman skrevet inn moderne familieverdier og omskapt Ali Baba til en kjærlig ektemann og familiefar. Han lar også Morgana og Ali Babas sønn ha et godt øye til hverandre. Slik blir det en ekstra lykkelig slutt når Ali Baba av takknemlighet frigir Morgana og gifter henne med sønnen, men selve verdisystemet i eventyret forandres også derved.

Til tross for den erotiske ekstremsituasjonen i rammefortellingen har Ali Baba og andre eventyr fra Tusen og en natt ofte blitt presentert som fortellinger for barn og ungdom. I adaptasjonene har de seksuelle sidene ved eventyrene vært nedtonet. Det er derfor påtagelig at Bradman, med sin sans for sunne familieverdier, ikke har fjernet volden i eventyret, men derimot dets siste rest av sensualitet – Morganas fantasieggende dans for Ali Baba og røverhøvdingen.

Mange kunstnere har latt seg inspirere av de mange dramatiske og sensuelle motivene i Tusen og en natt. Tony Ross illustrerende strektegninger er nærmest antisensuelle og antidramatiske mer i vitsetegning- eller tegneserie-sjanger.

Lettlesbøker er gammelt nytt
Like selvfølgelig som at eventyr vandrer fra den ene fortelleren til den andre og krysser landegrensene, ser det ut til å være at klassiske verk blir tilrettelagt for barn. I A History of Reading in the West forteller Guglielmo Cavallo at romerne allerede produserte fiksjonslitteratur av en lettere sjanger tilrettelagt for utrente lesere. Den romerske forfatteren Aulus Gellius (130-180 (?) e.Kr.) forteller i Noctes Atticae (Attiske netter) at han kjøpte noen greske bøker i Brindisi som han skummet gjennom i løpet av et par natter. Disse lettleste bøkene, forteller han, skildret fantastiske, legendariske og utrolige begivenheter. I Egypt er det funnet fragmenter av greske billedbøker fra ca. 300-400 tallet, noen av dem forkortete og forenklete adaptasjoner av høylitterære verk som de homeriske epos. Det fins også bevis for at det så tidlig fantes dørselgere som tilbød billigbøker av denne typen til plebsen.

Sammen med Ali Baba og den stjålne skatten utgir Gyldenda også Robin Hood og sølvpilen av samme forfatter og illustratør som lettlest «Bokorm». Begge fortellingene inngikk opprinnelig i samlingen Fortellinger om trollmenn, riddere og helter (2004), som nå stykkes opp og resirkuleres som morsomme og underholdende klassikere for uerfarne lesere. Når det gjelder bakgrunnen for og versjonene av historien om Robin Hood, henviser jeg til Morten Haugens artikkel: Klassikernes guttedrøm: å erobre verden