Carroll, Levis: Alice på eventyr under jorda
Barnebok
Tegninger av John Tenniel
Oversatt av Sigrun Anny Røssbø
120 sider
Von forlag 2003

Carroll, Lewis: Alice i Eventyrland
Barnebok
Illustrert av Helen Oxenbury
Oversatt av Arne Ruste
207 sider
Omnipax 2003

Alice i Eventyrland og Alice på eventyr under jorda

Klassiker i forskjellige versjoner

De fleste tror vel at de kjenner Alice i Eventyrland; boken er en klassiker. Likevel viser det seg at den kan gi opphav til nokså forskjellige versjoner når den nyoversettes til norsk.

Selvfølgelig har vi de umiddelbare, åpenbare og opplagte forskjellene. Den ene utgaven, Sigrun Anny Røssbøs, er på nynorsk og med John Tenniels tradisjonelle tegninger, som alle er vant til. Den andre, Arne Rustes versjon, er på bokmål, og teksten opptrer i nært samspill med Helen Oxenburys overdådige flom av illustrasjoner, mange av dem dekker to store helsider. Arne Rustes oversettelse blir dermed en svær bok, henimot en praktutgave, mens Sigrun Anny Røssbøs utgave er en liten pocketbok som er grei å ha med seg overalt. Vakre er de begge, på hver sin måte.

Så har vi det forunderlige. Røssbøs oversettelse oppgir to forskjellige originaltitler: Alice’s Adventures Under Ground og Alice’s Adventures in Wonderland(den siste er den vanlige. Og hun skriver forfatterens fornavn på to måter: «Levis» på forsiden, «Lewis» på tittelbladet og på baksiden. Dette er antagelig en trykkfeil, som virker temmelig kjedelig på forsiden av en bok; «Lewis Carroll» er uansett et psevdonym, for den engelske 1800-tallsmatematikeren Charles L. Dodgson.

Og til slutt de mer innholdsmessige, og dermed egentlig mest interessante, forskjellene. Begge oversettelsene er erkesolide, bevisste, vakre og spennende, slik at selv en tradisjonsbevisst Alice-leser gjennom mer enn 50 år trygt kan innestå for begge. Likevel er de forskjellige. Det virker som om Arne Ruste har holdt seg nærmere til originalteksten – for eksempel forsøker han å gjendikte de forskjellige versene, reglene og diktene der Sigrun Anny Røssbø i stedet velger å sette inn dikt, viser og regler nordmenn er kjent med, for så eventuelt å vri og vrenge på dem der de skal gjøres meningsløse (Alice klarer jo ikke å fremsi noe dikt riktig den dagen hun befinner seg i Eventyrland eller på eventyr under jorda). Det samme gjelder ordspillene – Arne Ruste forsøker å gjengi dem mest mulig originaltro, mens Sigrun Anny Røssbø gjendikter friere. Og personene/dyrene/fantasifigurene beholder hos Ruste sine betegnelser fra originalen (Marsharen, Murmeldyret), mens Røssbø gjør dem mer umiddelbart gjenkjennelige for norske barn (Morten hare, Sjusovermusa).

Det blir forskjellig, men uten at jeg kan si at den ene måten er bedre eller dårligere enn den andre. Dette kan antagelig oppfattes som en stor kompliment til oversetterne: De er begge så suverene at resultatene blir fullgode, til tross for forskjellige metoder.

Von forlag har valgt å bruke John Tenniels tradisjonelle tegninger, som «alltid» har fulgt Alice i Eventyrland. Til tross for den noe friere gjendiktningen gir dette boken et visst «ærverdig» preg; dette er en utgave som foreldre og andre voksne vil kjenne igjen. Bokens format er også gjenkjennelig.

Omnipax lager i stedet en gjennomillustrert bok i storformat og bryter totalt med de vante bildene. I stedet får vi se Helen Oxenburys moderne, ganske oppskjørtede jentunge (i motsetning til John Tenniels sirlig oppstasede, veloppdragne småpike), og en god del av fargeillustrasjonene er direkte vakre. I stedet for det gjenkjennbare og tradisjonsbevisste har man lagt vekten på det overdådige, praktfulle. Teksten har alltid appellert til barn – og voksne – i alle aldre, men det vil nok være lettere å få små barn til å interessere seg for Ruste/Oxenburys utgave enn for Røssbø/Tenniels. Samtidig trenger vi begge, ikke minst for å vise og bli overbevist om hvilke rikdommer som ligger i dette verket – det kan altså gi opphav til flere forskjellige oversettelsesversjoner som er like gode og like rike, men viser oss stadig nye muligheter som ligger i originalen.

Dermed blir det nærliggende å spørre hva denne rikdommen skyldes. Ved å forvrenge historien og gjøre den absurd, kan forfatteren legge den tett opp til vår virkelighet, samtidig som vi klarere ser bestanddelene i denne virkeligheten og blir i stand til å gjennomskue og le av (eller ta avstand fra) de trekkene som ikke bare blir absurde, men også groteske, og som vi derfor bør vokte oss for i vår reelle, våkne verden. Dermed blir Alice i Eventyrland både en moralsk og en pedagogisk bok. Felles med Strindberg (Et drømmespillTil Damaskus,Spøkelsessonaten) og Shakespeare (En midtsommernattsdrøm) er Carrolls logikk, drømmelogikken. Innenfor denne logikken er hendelsene plausible og rasjonelle, og Alice er ofte i stand til å trekke rimelige slutninger selv om verden er blitt absurd, men hendelser og scener glir over i hverandre uten brudd, ofte betinget av et ord, en følelse eller en tanke i foregående sekvens, slik som når vi drømmer. Alle mennesker drømmer, og alle kjenner igjen denne logikken, uten at vi trenger noen lærd innføring i den. Kanskje det er en av grunnene til at alle kan kjenne seg igjen i Lewis Carrolls verden, enda så umulig den er.

Og heldigvis har begge oversetterne gått bort fra den «filurkatten» som hjemsøkte min barndoms utgaver. En Cheshirekatt er åpenbart en katt fra Cheshire (selv om jeg ikke vet hva som er så spesielt med katter derfra), mens jeg tross mer enn 50 års erfaring som leser aldri har funnet ut hva en filurkatt er, annet enn et fenomen som opptrer i gamle oversettelser av Alice i Eventyrland.

Nå gjenstår det bare at noen utgir denne boken med Salvador Dalís illustrasjoner.



Skrevet av:
Kommentarer