Alle er født frie og med samme menneskeverd. Verdenserklæringen om menneskerettighetene i bilder

BOK FOR EN BEDRE VERDEN

Er det mulig å gjøre menneskerettighetserklæringen tydeligere og mer tilgjengelig for barn og unge ved hjelp av bilder? Kanskje ikke, men det er prisverdig at det blir gjort forsøk på estetisk og situasjonell utforsking av denne typen internasjonal sakprosa.

En udiskutabel tekst
Det er sjelden man leser en bokmelding uten å finne en vurdering av teksten, men når teksten er Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948, så sier det seg kanskje selv at det ikke burde være uenighet om tekstens juridiske betydning og verdi som rettighetsmanifest. Boken Alle er født frie og med samme menneskeverd er utgitt i forbindelse med at det 10. desember 2008 var seksti år siden Verdenserklæringen om menneskerettighetenes tretti artikler ble underskrevet. Boken er organisert slik at man på hvert oppslag møter en bildemessig fortolkning av en artikkel (noen ganger to). Selvsagt kunne man diskutert ordlyden i artiklene og forholdet mellom den absolutte originaltekst og Amnestys forenklete versjon som man finner samlet i ett oppslag bakerst i boken. Å gjøre det ville være å ta bort fokus fra det som er bokens særpreg og styrke, nemlig illustrasjonene eller den estetiske fortolkningen og formidlingen av de ulike artiklene.

Verdenserklæring i et flerkulturelt bildespråk
I tillegg til Peter Sìs som står for omslagsillustrasjonen, har tjueni forskjellige kunstnere bidratt i boken. Samtlige har donert honoraret for arbeidet til Amnesty. De tjueni kunstnerne presenteres nærmere for leserne i bilde og tekst bakerst i boken. Presentasjonene synliggjør at seksten av illustratørene er menn og tretten er kvinner. Oversikten forteller også at kunstnerne har ulik kulturell og geografisk bakgrunn. Mange kommer fra engelskspråklige land som Skottland, Irland, USA og Australia, men her er også kunstnere fra Sverige, Tyskland, Japan, Argentina, Sør-Afrika, Frankrike og Sør-Korea. Den globale spredningen til tross, inntrykket er likevel at de fleste har en vestlig orientering. Flere har bakgrunn fra ikke-europeiske land, men er flyttet til Europa, særlig England. Ett unntak er Hong Sung Dam fra Sør-Korea som har vært fengslet og torturert for sin bildekunst og som har vært Amnestys samvittighetsfange. Man ønsker seg selvsagt ikke flere fengslete og torturerte kunstnere, men det kunne ha vært interessant om flere av illustratørene hadde bakgrunn fra land eller områder der menneskerettighetene er under større press enn i de fleste vestlige land. Når det er sagt, så er det blant annet nettopp mangfoldet av illustratører som gjør utgivelsen til en sterk og sanselig opplevelse. Uten teksten ville illustrasjonene kanskje kunne tolkes åpnere, men sammen med illustrasjonene blir tekstene tilgjengelige fra ulike perspektiv.

I bokens to forord, det ene av John Boyne som også er å finne i den engelske originalen, og det andre av Norges barneombud Reidar Hjermann, vektlegges det at alle mennesker er like mye verd og at det å følge menneskerettighetene både kan gjøre verden til et bedre sted å leve og at man selv kan bli et bedre menneske. Bokens kollektive og mangfoldige profil er slik sett et eksempel på samarbeid og vilje til likeverd. Illustrasjonenes mangfold handler selvsagt ikke bare om kulturell og geografisk bakgrunn, det handler også om ulike formspråk, ulike estetiske virkemidler. Kan humor og karikatur brukes for å illustrere menneskerettighetene, må illustrasjonene være fargerike og optimistiske, og hvis denne utgivelsen legger opp til å formidle menneskerettighetene til barn og unge, må da barn avbildes i illustrasjonene?

Både artikkel fire og åtte er formidlet med humor. Artikkel tretten er en gråmodulert blyanttegning av en dyster grensestemning, der knapt et menneske er å se. Men artiklenes budskap kan også formidles fra et barns perspektiv slik tilfellet er med artikkel elleve som dreier seg om at alle har rett til å bli ansett som uskyldige inntil det motsatte er bevist. Illustrasjonen viser i forgrunnene en veltet vase med blomster og bak vasen,
midt i bildet, en liten jente med en blomst i hånden. På hver side av jenten ser vi et par bein, sannsynligvis tilhørende en mor og en far. Det er ikke vanskelig å forstå at de voksne vil kjefte på barnet som kanskje har veltet vasen, men vil de høre på barnet, vil barnet få forklart seg? Jenten har rett til å få gjøre det.

Den personlige erfaringen
I flere oppslag er det et interessant forhold mellom skriftbildet og illustrasjonen. Et eksempel er illustrasjonen til artikkel syv som sier at alle er like for loven. Illustratøren Jan Spivey Gilchrist, som ifølge opplysningene i boken er tatt opp i USAs nasjonale Hall of Fame for forfattere av afrikansk avstamning, synes å ha utformet illustrasjonen i et bildespråk som minner om antikkens statuer og marmorinskripsjoner. Teksten er skrevet med store bokstaver som minner om romerske bokstavformer. Teksten er også rammet inn og satt på en beigefarget bakgrunn. Slik får den karakter av inskripsjon på marmorplate. Bildet viser øvre del av et Justitia-liknende menneske med bind for øynene og med en vektskål i høyre hånd. Venstre hånd ses ikke og dermed framhever kunstneren først og fremst loven og dommens upartiskhet. På de to vektskålene ser man henholdsvis tre gutter og tre jenter. I tillegg til betydningen av at alle behandles likeverdig og upartiske uavhengig av hudfarge, får illustratøren fram at likeverd og upartiskhet også gjelder mellom kjønnene. Når illustratøren velger å uttrykke artikkelen med støtte i den etablerte allegoriske figuren Justitia, videreformidler hun også en i kulturen etablerte figur. Ikke sjelden finner man den brukt som dekor og betydningsmarkør i arkitektur (tinghus) og våpenskjold.

Et annet eksempel på at kulturelle eller samfunnsmessige referanser er med å utfylle illustrasjonen finner man i Sørafrikanske Niki Dalys illustrasjon til artikkel tre. I oppslaget er teksten ”Alle har rett til liv og til å leve i frihet og sikkerhet” delt og lagt inn som tekst i to vimpler eller bannere som blir båret av togende barn i en park. Parken bærer navnet Frihetsparken og er befolket med glade og vennlig lekende barn. Flere holder hverandre i hendene, som den svarte jenten og den hvite gutten som akkurat er på vei inn under parkens buede smijernsnavn. Et barn har en ballong med Amnestys piggtrådomringete lys på, et annet barn holder en plakat påtrykt teksten ”Frihet til å drømme” og utenfor inngangen står en liten gutt og ber om hjelp. Det sterkeste, og kanskje personligste, symbolet i illustrasjonen er likevel den statuen som veien inn i parken leder fram mot. Omringet av dansende barn står en statue av Nelson Mandela. På sokkelen står det ”Nelson Mandela vår helt”. Sammenlignet med de andre illustrasjonene er kanskje Dalys fortolkning av teksten den mest personlig erfarte. Bidrag som dette gjør også boken historisk og samtidig relevant.

Med Verdenserklæringen om menneskerettigheten erklærte verden at grusomhetene under andre verdenskrig aldri skulle få gjenta seg. Siden 1961 har Amnesty fulgt med på hvordan menneskerettighetene blir respektert og det er all grunn til å mene at de i tiden framover bør fortsette med det. En utgivelse som Omnipax og Amnestys Alle er født frie og med samme menneskeverd bør ikke bare gjøres tilgjengelig for barn gjennom offentlige bibliotek og i skolens kultur- og samfunnsfagundervisning. Den kunne bli gitt som gave til et hvert nyfødt barn i alle land som anser menneskerettighetene som en av sine viktigste grunnlagstekster. Til nå er boken oversatt til rundt tretti språk så det skulle være godt håp om at den vil nå mange, mange lesere.