Alle er litt alene

I en tid der alles liv dokumenteres og kommenteres er det befriende med en roman der hovedkarakteren føler seg anonym i sitt eget liv. Ikke er hun forelsket, ikke har hun fått pupper, foreldene har ikke tid til henne, og nå er kanskje hennes eneste venn blitt forelsket.

Sigrid Agnethe Hansens andre roman, Du veit ingenting er en løs fortsettelse av Ser du dette? fra 2020, men står bunnsolid i sin egen historie. Vi følger 16 år gamle Tina i en kort periode der utenforskap, mobbing, sjalusi og forelskelse kretser febrilsk rundt i de hormonelle sinnene. Hansen har valgt å fortelle om en hverdag som er uspektakulær, men som gjennom Tinas tankestrøm og relasjonelle behov fortettes til en fortelling vi sluker i én lesning.

Den ene vennen

Der alle andre drar på fest og kler seg i pasteller, søker Tina seg i motsatt retning, til svart sminke, svarte plagg og en generell lefling med sær subkultur. Inntil nylig var hun mer eller mindre venneløs, men når fortellingen begynner har Anna begynt i klassen, og for første gang har hun en slags alliert å klage sammen med. Når Anna forelsker seg i en gutt, blir Tina redd for å miste sin første venn.

Relasjonen mellom Tina og Anna er fint beskrevet, særlig Tinas behov for bekreftelse fra Anna.

Meldinga blir ståande uopna. Kor lang tid kan det gå før nokon opnar ei melding frå bestevennen sin?

Venninnerelasjonen problematiserer det tette båndet som oppstår i nære vennskap, og som nesten kan oppleves som oksygenet som gir deg næring i hverdagen. Hansen viser hvor sårbare man kan bli når dette båndet er i endring.

«Ho krev ingenting, og ho krev alt»

Vi ser ellers Tina som storesøster, som bestevenn og som datter. Vi ser henne som et slags vakuum i klasserommet. Det ligger en herlig sarkastisk grunntone i hennes indre dialog, kanskje som et slags skjold hun setter opp verden? For egentlig føler hun stort og mye for dem som er rundt henne, de samme som hun er så fryktelig redd for å miste i dette voksespranget.

Lillesøsteren er ti år gamle Erika, som ikke er som alle andre. Dette påvirker familiedynamikken. Foreldrene er ofte utmattet og Tinas behov kommer alltid sist.

Om du var vaken, ville du dytta meg bort. Med kraft. Men no søv du, og eg stryk det silkemjuke.

Tina er på mange måter mer enn en storesøster, og Hansen viser hvordan barn også kan gå inn i omsorgsrollen. Forfatteren har en fin evne til avdekke det sårbare i båndet mellom datter og mor, når hun skriver frem Tinas overaktiverte omsorg for moren sin.

Vesle mamma. Eg lar ho ligge igjen aleine. Sånn er denne familien. Alle er litt aleine.

Forfatteren beskriver relasjoner troverdig, enten de manifesterer seg i en chattetråd, på kafé, på øvelseskjøring eller i svømmebassenget.

Fortellingens skurk er tryllet frem gjennom klassekameraten Simone, like ufordragelig som sånne jenter kan være i virkeligheten. Heldigvis lar Hansen også denne relasjonen gjennomgå en transformasjon. Sånn sett frigjør Hansen alle karakterene fra sine klassisk stereotype, stagnerte størrelser.

Indre uro

Hansens fortellergrep legger seg tett opp mot dagbokformatet, noe som gir fortellingen en følelse av å komme helt tett innpå Tina.

Den indre monologen er troverdig, vi ser jenta levende foran oss. Hun føler seg misforstått, oversett og ubrukelig. Forfatterens bruk av hverdagslige møter skaper en effektiv kontrast til den indre uroen hos Tina. Det er fraværet av konfronterende samtaler i vanskelige sitasjoner som gir leseren lyst til å lese videre. Tross god historie ligger befinner lesegleden seg i bokens fortettede og nedstrippede språk.