Tittel: Alle har eit sultent hjerte
Tekst: Bjørn Sortland
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2008
Antall sider: 115

ISBN 978-82-03-25026-2

Alle har eit sultent hjerte

THEN I GOT MARY PREGNANT, AND, MAN, THAT WAS ALL SHE WROTE

En punktroman, og en vendepunktroman. Om hun og han, bilen, riksvegen over fjellet, om hungeren etter at livet skal begynne, og om usikkerheten rundt hva det betyr å «leve nå».

And into the river we’d dive
Det er mai et sted i Hordaland, kanskje på Stord. Ina, 16 år, og den tre-fire år eldre Erik lå sammen etter en klassefest for sju uker siden. Nå tror hun at hun er gravid. Men hun har ikke snakket med ham. Han ringer, men hun tør ikke svare. Han er egentlig kjæreste med Katrine – som også er 16, og som Ina føler seg underlegen i forhold til. Så møtes Ina og Erik – og reiser sammen til Oslo i hans bil.

Det er en kort fortelling. 67 kapitler, 115 sider. 47 av kapitlene er fra det samme døgnet: de møtes en lørdag formiddag. Hun sier hun vil til Oslo for å betro seg til den fem år eldre Synnøve, som hun ble kjent med i konfirmanttida i fjor, og som nå studerer teologi. Han sier at han kan kjøre henne. Så starter de.

I don’t wanna fade away
Det aller meste av teksten er Inas indre monolog. Under reisen er det også dialog mellom Erik og Ina, men mest hennes tanker. Ina bærer mye bekymring på skuldrene sine. Hun har et ubehagelig veslevoksent forhold til lillebroren Thomas, som hun stadig prøver å være nok for. Hun er usikker på hva hun vil med livet, og enda mer: Hun er usikker på «kva no livet sjølv eigentleg er for noko», og når det begynner. «Kva tyder det å leve no?»

    «Eg har tenkt at livet mitt skulle bli noko spesielt. Ikkje det at eg trur eg skal bli filmstjerne eller noko, men noko, noko som var mitt […] ein lengt, ein sult etter noko eg ikkje veit kva er».

Samtidig er det grunn til å lure på om Ina er så mye av ei grå mus som hun selv prøver å få det til å se ut som. Hun sier selv at hun følte seg et nivå under Erik og Katrine, og underslår at han faktisk prøver å ringe henne.

Crush on you
Hva er det med Erik, da? Han er en taus gutt – slik bygdegutter visstnok skal være, flink med fingrene når det gjelder bil, og han er et unikum til å snakke og leke med Thomas, den ene gangen de møtes. Og han har innsikt og ironi nok til å fleipe med mannsrollen:

    «Alle jenter sier at gutar er utruleg enkle i hovudet sitt. Vi har teit humor, spelar spel, skyt, kjører bil og driv med tekniske ting. Og vi trur at alt er greitt heilt til kona plutseleg berre drar sin veg.»

 

Også Erik har kjærlighetsrefleksjoner, selv om de ikke kommer til overflaten så ofte. Forholdet til Katrine er tilsynelatende ikke viktig for ham. Han har sett på Ina lenge.

    «Eg har likt deg altfor godt, det er det som er problemet. Lenge før festen og båten. Eg er sjølvsagt ein drittsekk. Og meg og Katrine, ja, nei. Eg veit ingen bra måte å gjera det slutt på».

 

Independence day
Underveis kjøper Ina en graviditetstest, og får det svarer hun frykter, allerede vet – og som handlingen beror på. Som far vil jeg helst ikke at det er slik min datter skal oppleve debut og svangerskap, men det er nå en gang slik at løsrivelsen er en av de prosesser som slett ikke er foreldrestyrt. Og for Ina blir den en fortumlende usikkerhetskaskade av tro, håp og kjærlighet.

Dette er både en lavmælt «road novel», og en vellykket fornyelse av «X uker over tida»-sjangeren. At en mann kan skrive så godt om svangerskapsuro som det Sortland gjør her, kan kanskje tyde på på at de underliggende følelsene – av alvor, ensomhet og livets tyngde og storhet – er noe som gjelder både menn og kvinner, uavhengig av det helt konkrete: graviditeten. Men jeg er på tynn is, det er ikke så lett for meg å ha sikker viten om hvor autentiske og representative Inas følelser er. Derfor har jeg for en gangs skyld funnet en testleser, av 91-årgang. Hun skriver «Det som slår meg, er at det er veldig troverdig skrevet. Forfatteren gjenforteller jentas hverdag på en svært ungdommelig måte. Jeg innbiller meg når jeg leser dette, at det er skrevet av en jevnaldrende jente. Forfatteren beskriver følelser og tanker som jeg og mine venner også kjenner på. Ina bruker «Eg veit ikkje» ganske ofte, i ulike sammenhenger, og selv om vi tenker mye, som også hun sier, så er vi ikke alltid så sikre som vi later som. Vi «veit ikkje», men tenker likevel.»

The price you pay
Dette er Bjørn Sortlands 33. bok, og sammen med Kva toler så lite… fra i fjor innebærer den en ny retning i Sortlands forfatterskap. Jeg mener at den storslagne og geniale Ærlighetsminuttet (2005) innebar en oppsummering av en hovedlinje i Sortlands forfatterskap til da: sykdomsangst, uro for foreldrenes samliv, europareisen, troen og kunsthistorien.

Disse to siste bøkene er annerledes sjangermessig, i og med at de er mer rendyrkede som punktromaner, men også ved at de er kammerspill med mindre scenografi. Det er fortsatt spor av de samme temaene som før 2005, men det kan se ut som om Sortland går enda tettere inn på livet, og skriver direkte om viktige vendepunkt i ungdoms livsfølelse: angst, lyst og mot i møte med liv, død og kjærlighet.

I’m a rocker
For meg er det så åpenbart at det nesten føles overflødig å nevne, men boktittelen er altså fra en sang av Bruce Springsteen. Hungry heart, med refrenglinja «Everybody’s got a hungry heart» finnes på Bruce Springsteens dobbeltalbum The River (1980). Det finnes noen flere referanser til Springsteen i handlingen, men jeg har ikke lest grundig etter dem. Alle stikktitlene i denne anmeldelsen er hentet fra denne plata, som jeg spilte som soundtrack mens jeg skrev. Og med referansene til Springsteen, og noen andre musikkhenvisninger, faller Sortland for så vidt i den samme gamle fella: å skrive en ungdomsbok hvor det refereres til forfattergenerasjonens musikk.

Little girl, I wanna marry you – ??
Slutter det lykkelig for Erik og Ina, da? Hvordan bør en fortelling om tenåringssvangerskap og usikre vordende foreldre slutte? Med en åpen slutt? Med resignasjon og legetime? Eller med en happy ending a la Hollywood?

Sortland har valgt en løsning som inneholder en nydelig balanse av åpen slutt, realitetsorientering, røff varme, sjølironi og landeveispoesi. Den fortjener å siteres:

      «Han kysser ikkje livskiten ut av meg, berre ein hard klem som gjer at eg ikkje får luft nok til å grina skikkeleg.

 

      - Eg kjenner deg ikkje så godt, Grine-Ina. Men du er morsom. Og veldig fin.

 

      Han ser meg i augo, blikket hans vik ikkje.

 

      - Vi har nok bensin til at vi klarer oss heile vegen.

 

    Så da er det vel berre å kjøra.»


Kommentarer