Tittel: Alle kjører motorsykkel
Tekst: Håkan Jaensson
Illustratør: Jens Ahlbom
Oversetter: Margrete Rasmussen
Forlag: Mangschou
Årstall: 2007
Antall sider: 25

ISBN 978-82-91948-56-0

Alle kjører motorsykkel

Mamma, hva er kardangen?

Håkan Jaenssons Alle kjører motorsykkel kan bringe deg i forlegenhet. Du risikerer å sitte med et barn i fanget som vil vite forskjellen på et kjede og en kardang, og boken selv gir ingen svar.

Forfatteren er kultursjef i Aftonbladet, og har i andre barnebøker vist en sterk vilje til å bruke barnefortellingen i ironiens tjeneste, med flere gode sosialkritiske ideer til grunn. Derfor får man nesten lyst til å bite i denne syltynne boken om motorsykler: Er det virkelig ikke noe mer? Eller gjelder det et veddemål: Se, jeg kan skrive en bok på under en time!

Mye krom
Alle kjører motorsykkel består av 12 oppslag om forskjellige typer kjøretøyer. På hvert oppslag er en stor fargeakvarell kommentert med to, tre tekstlinjer. Teksten er så knusktørr at vi kan tillate oss å nevne bokens eneste poetiske bilde, hvor en motorsykkel er ”tung og vakker, akkurat som mamma.” (s. 7) I tillegg er det noen få faktalinjer, så knappe at de gir flere spørsmål enn svar, av typen: ”Kardang i stedet for kjede […]. Mye krom, osv.”

Søster kjører moped
Naturligvis kjører forfatteren motorsykkel selv, og det kan jo hende at han trenger et hvileskjær mellom mer dypsindige bøker. Men det finnes altså ingen tegn til framdrift i selve fortellingen, kun enkeltstående linjer som sier oss at pappa har sidevogn, mens søster kjører moped osv. Den eventuelle dramaturgien ligger i rekkefølgen av kjøretøyene, som politisk korrekt sneier innom en miljøbuss, og avslutter med en elektrisk rullestol. Hvordan kan forfatteren tillate seg noe så lettvint? Eller er det denne anmelderen som tar feil, mens forfatteren, som tidligere har fornyet IT-siden av sin avis, også for sin siste bok har hatt et genialt blikk mot det moderne medietorget?

Litterær kvalitetstid
Er det nettopp meningen at boken, med sine mange ubesvarte spørsmål, skal lede foreldre og barn over på internett, slik at de sammen kan lese om krom og kardanger – og finne bildegallerier med morsomme choppere og langstrakte touring-sykler? Litterær kvalitetstid må kanskje omdefineres i takt med medierevolusjonen. Det er også en mulighet at forfatteren har sett et segment som vi har oversett, hos de mange foreldre og steforeldre som sliter med å skille mellom egne og barnas interesser. I så fall er boken uansett et nisjeprodukt, siden foreldre flest avskyr tanken på å skulle se sine barn på motoriserte tohjulinger.

Lett akvarellstil
Illustratøren Jens Ahlbom fikk den svenske bibliotekforenings ærespris i 2003, og har blant annet illustrert Prøysen. Ahlbom er en sikker komponist, og lykkes faktisk i å dokumentere teknologi med sin lette akvarellstil. Men en bildebok for barn setter også krav til humor og fantasi, og når gjenstandene skal være teknisk korrekte, så er alt kunstnerisk liv overlatt figurtegningen. Løsningen blir nødvendigvis et stivt skille mellom bakgrunn og figur, omtrent som på en flannelograf. Det er også betegnende at illustratøren presenterer en liten gutt som en slags hovedperson, for så å fjerne ham når handlingen etter hvert løser seg opp i faktaruter.

Tankene går dessverre til faktarutene på baksiden av Donald Duck & Co, som presenterer den samme type faktastoff med fotografier. Jeg kan ikke helt se behovet for å legge akvarellfarge på akkurat disse motivene, og den beste tegningen er derfor bokens første (s. 1) – som ikke viser motorsykler.

Et merkelig påfunn
Håkan Jaensson har fått få bøker oversatt til norsk. I år har han i Sverige fått strålende kritikker for en annen av sine bøker. Hjärnsläpp blir omtalt som kafkainspirert, om et mørkt og morsomt rollebytte mellom far og datter. Den virker mer spennende. Kommenterte akvareller av motorsykler er mest av alt et merkelig påfunn.



Skrevet av:
Kommentarer