Mitt barnebokminne - av Grete Haagenrud, forfatter
Allsangboken Petra

Firma kontrahent, 1945

Allsangboken Petra – passer for alle anledninger

Jeg minnes så mange bøker fra min tidlige barndom. Bøker som betydde så mye for meg. Noen av dem er blitt borte, delvis på grunn av krigen og brenningen av Finnmark, og noen antagelig i forbindelse med flytting senere i livet.  Forsvant gjorde de forresten ikke, selv om de ble borte. De er nemlig nedfelt i hukommelsen min. Det er kanskje ikke så rart fordi flere av dem relaterer jeg til spesielle hendelser.

Storesøster Toves Robinson Crusoe-bok relateres til blyantkrotede krussedullskyer.  Den illustrerte sangboka mi med noter og fine, fargelagte tegninger og morsomme sanger som jeg fikk i julegave hos bestefars hushjelp, relateres først og fremst til alle sangene, men dessverre også til blyanttegnede overkrotinger.  Storesøster Tove ble nemlig rasende da hun oppdaget at jeg hadde tegnet krussedullskyer i den fine, illustrerte Robinson Crusoe-boka hennes, og hun truet derfor med å krote i min nye sangbok. Da ble jeg jo nødt til å gjemme den på hemmelige steder, stadig nye hemmelige steder for å være helt sikker på at hun ikke skulle finne den. Dette ble i lengden ganske slitsomt, og det var derfor jeg satte meg ned og krotet i boka selv, og da det var gjort, kunne jeg ta den i bruk igjen som sangbok. Den boka har jeg fortsatt i form av sammentapede løse ark, uten permer, og derfor vet jeg ikke tittelen på den. Huset vårt i Vadsø lå i utkanten av midtbyen, derfor ble det ikke jevnet med jorda under storbombingen 23. august 1944, men det ble så bombeskadd at vi måtte flytte. Faren min samlet sammen de løse arkene fra sangboka som han fant på barnerommet da han senere kom tilbake, løse ark uten permer som den dag i dag betyr svært mye for meg.

Skjære-Per og Kråke-Lars fikk jeg hos tante Hanna til jul. Etter tvangsevakueringen av Finnmark, kom vi til slutt til Lillesand til tante Hanna, farmors søster. Antagelig kunne jeg hele boka utenat, for ennå husker jeg begynnelsen. «Det er solvær i skogen, biene summer og humlene brummer. Skjære-Per plukker en fin bukett. Den skal han gi til Marit.» Jeg var seks år og hadde ikke lært meg å lese. Jeg husker nok tilbake til den julaften med stor glede, men også med frustrasjon, fordi da pappa hadde lest den høyt for meg én gang, sa han at nå fikk vi vente til i morgen med å lese den en gang til.

For ikke å snakke om Allsangboken Petra. Passer for alle anledninger, en bokskatt som har fulgt meg gjennom hele livet.   Vi var på vei hjem til Finnmark med hurtigruta etter tvangsevakueringen. Jeg hadde lagt merke til den lille butikken om bord som hette «Postkontor». Der solgte de kort og blad og bøker. På permen på den lille sangboka som sto utstilt, var det bilder av to røde sangfugler som satt på fem røde notelinjer og kvitret mot sky.  Jeg var i besittelse av egne penger og boka kostet to kroner og åttiåtte øre. Jeg var et sangglad barn, og det var en ufattelig lykke å finne en sangbok full av morsomme sanger som jeg aldri hadde hørt om før, og å kjøpe den for egne penger uten å spørre noen om lov.

Jeg fant meg en godt bortgjemt plass hvor ingen pleide å oppholde seg, nemlig på utsiden av en livbåt som hang i en daviter. Jeg bladde opp i min nyinnkjøpte skatt, og den første sangen jeg lærte meg var «Til lapskausens pris», melodi «Gøy på landet». Den melodien kunne jeg, og så var det bare å stemme i. Maken til tekst hadde jeg aldri vært borti: «Det var en gang ei gammel ku som bodde oppå Toten, den blingsa vilt med øynene og trakk på høyre foten. I skjegge vokste fluesopp, på horna grodde mose, og magesekken på den var besatt med trikulose.» Og så kom det flotte refrenget: «Skål for kua, skål for kua. Skål for hver ei gammal ku.»  Så følger man kuas historie fra hun begynner å drikke, blir forkjølet fordi hun glemte å ta med seg paraply da hun skulle gå en tur rundt huset – forkjølelsen ødela kuas helse og den døde. For hvert vers skåler man for kua, og i siste vers ble den døde kua pakket ned og eksportert til byen –  «og labskaus derav er det vi i dag har på menyen. Og denne labskaus har et pre for all slags annen føde, for kua hadde alkohol i blodet da den døde. – Skål for kua, skål for kua. Skål for hver ei gammel ku».

Det gikk dessverre ikke u-påaktet hen at ei lita jente satt på utsiden av livbåten og sang av hjertens lyst, og en brysk offiser jagde meg vekk, men hurtigruta hadde flere gjemmesteder, og dermed kunne jeg fortsette sangøvelsene mine.

Allsangboken Petra var enestående i sitt slag, og innholdet var meget variert. Den tristeste sangen handlet om to små barn som satt i senga sammen med moren som lå død. «Langt borte i et fremmed land der satt to søsken små. De speidet ut av ruta, mot himmelen den blå. De ventet på sin pappa som de begge har så kjær, som mot sin vilje kjempet i den store keisers hær.» Så fulgte flere triste vers, og endelig kommer faren hjem, armløs, fordi «en granatsplint i krigen rev hans begge armer av, og legen ønsket lykke thi det ikke ble hans grav.»  «Da sto han som tilintetgjort den store, sterke mann. Hva hjalp det om han kjempet som en løve for sitt land. Han stønnet høyt av smerte for hvem skal skaffe brød, når faren er blitt krøpling og moren ligger død.» Jeg led med de to små barna og deres armløse far, og jeg gjorde meg mange tanker om hvordan det gikk med dem.

Men «Amerikasangen» var morsom, og Amerika hadde jeg et nært forhold til. Min far reiste til sjøs da han var 17 år, og han fortalte gjerne og ofte fra tiden som førstereisgutt. Han hadde fotoapparat og hadde tatt masse bilder, og storesøster Tove og jeg ble følgelig godt kjent rundt omkring i verden. Amerika var det morsomste og mest spennende landet for meg, og sangen forsterket mitt inntrykk av at i Amerika var alt fint og stort.  «Husene vokser i himmeln inn. Belysningen øverst er stjerneskinn. Månen subber mønet, det er ingen skrøne». Med tanke på krigen og matmangelen vi hadde vært gjennom, ble jeg også fascinert av sangens matvers: «Helstekte griser i lufta flyr, skinke, koteletter og ribba dyr, og på mark og enger, vokser det papirpenger.» «Der får du kjøttmat til alle mål, ost og bananer og fårikål. På trærne vokser godter, og kaffe i blomsterpotter».  Men refrenget minnet en på at all denne herligheten dessverre var langt borte: «Over der er det nydelig, over der er det prydelig. Bare så synd at Amerika skal ligge så langt herifra.»

«Stenka Rasin» kunne jeg fra før. Jeg vet ikke hvem jeg lærte den hos, men jeg brukte av og til å sitte utenfor gjerdet i russerfangeleiren da vi bodde i Vadsø under krigen og synge den for fangene. Det var en lykke å få den på trykk.  Stenka Rasin som stolt og prud stevner på skjønne snekke fremst i ferden over Volga med sin skjønne persiske fyrstinne.  Men fyrstinnen aner uråd da donkosakkene begynner å mumle – Skal han da hos denne kvinne, glemme all vår sorg og nød?   Perserinnens øyne begynner å flakke, «sky som fugl, men stum og stiv. Stenka står ved hennes side, med sin arm om hennes liv.»  Det står ikke noe i sangen om at Stenka kastet perserinnen over bord, men jeg skjønte jo hva som hadde skjedd da jeg kom til vers åtte: «Men hans øyne følger strømmen. Moder Volga skjønn du var, alle dager, men et smykke som i dag, du aldri bar».  Stakkars perserinnen, jeg led med henne.

Sangen om «Alexander og Margido», de to brødrene som gikk til sjøs med skonnertbriggen «Fido» kom til nytte da det nærmet seg jul.  Da ble venninne Turid og jeg valgt inn i underholdningskomiteén for juleavslutningen i tredje klasse.  Jeg ville helst være Magido, den uskikkelige broren, og argumenterte med at da deres gamle mor ga dem en Trondhjemsnål, så bar Alexander den på sitt bryst, men Margido lot den være, og i og med at Turids mor var fra Trondheim, var det rimelig at hun hadde Alexanders rolle.  Hvor brødrene enn var rundt omkring i verden, så oppførte Alexander seg skikkelig og Margido tok for seg av livets goder. Alexander gikk i kirken, han skrev brev til moren, han reddet en liten skipsgutt som bandittene ville henge, han sto til rors så fast, han reddet kokken som falt over bord, mens Margido gikk på dans istedenfor å gå i kirken, han gikk på kino mens broren skrev brev til moren, han tok pengene til den lille skipsgutten som bandittene ville henge, han lå og drakk men broren sto til rors, og han fikk medaljen da broren reddet kokken.  Jeg sitter med en følelse av at klasseforstander frøken Kaasen muligens ikke applauderte like entusiastisk som de andre klassevenninnene.

Et eller annet forlag burde virkelig lete frem denne sangskatten av en bok og trykke den opp på nytt, til glede for både min generasjon og yngre generasjoner. Istedenfor tittelen Allsangboken Petra. Passer for alle anledninger, kunne den få tittelen «Allsangboken Petra – Passer for alle aldere».

 



Skrevet av:
Kommentarer