Tittel: Ebba Schjølberg Eiring
Tekst: Alt er OK
Forlag: Flamme
Årstall: 2021
Antall sider: 181

Alt er Oklahoma

Romanen om et utvekslingsår i Oklahoma har fine passasjer og bygger på en god idé, men fremstår noe ufokusert.

I Ebba Schjølberg Eirings debutroman Alt er OK ser Oda tilbake på utvekslingsåret hun har hatt på high school i Oklahoma. Et godt utgangspunkt for en ungdomsroman – for hvor mange romaner finnes det egentlig om å være på utveksling? Et utvekslingsår er et liv i et år, ikke et år i livet, får Oda høre før hun reiser. Og romanen beskriver nettopp hvor surrealistisk, fantastisk og vanskelig det kan være å flytte til et fremmed sted med andre måter å leve og tenke på – og samtidig vite at man skal forlate alt igjen etter et år.

Kontrastfylt

Oda faller langsomt på plass i byen og hos den religiøse vertsmoren Claire, og på skolen får hun et knippe gode venner og slipper for eksempel å spise lunsjen sin på do, som hun gjør i begynnelsen. A serendipitous turn of events er et uttrykk Oda lærer av sin nye venninne Lexie: Hvis man ikke har for høye forventninger til noe, kan det vise seg å bli overraskende fint. Og det er det Oda opplever når den verste hjemlengselen legger seg. Hun møter blant annet Tyler, en mystisk, mørkhåret indiefyr (en perfekt karakter i en high school-roman), og her skildres en klassisk og fin, men også sår kjærlighetshistorie, som var forutbestemt til å ta slutt like fort som den begynte.

Beskrivelsene av å kjøre om kapp i bil med venner på langstrakte veier, spise på diners etter skoletid og se fotballkamper med korps og cheerleaders i pausen, vil nok gripe en del ungdommer, spesielt dem som kanskje selv kunne tenke seg et år i USA. Mange stereotype forestillinger om high school-livet bekreftes. Men Oda skal også forholde seg til utfordrende ting hun ikke kjenner så godt til fra Norge, som at religion gjennomsyrer synet på det meste, at barn blir slått som del av oppdragelsen, at medelevene hennes kommer fra enormt ulike bakgrunner. Noen av Odas venner har aldri vært utenfor delstaten og tror heller aldri de kommer til å oppleve det, andre kan miste muligheten til å utdanne seg eller bli utstøtt fra familien hvis de velger feil partner i foreldrenes øyne. Noen er garantert en god fremtid, andre skal kjempe for den.

Språklige utfordringer

Oda gjenforteller i et muntlig og lett språk, ispedd uttrykk som «eller noe», «ikke sant», «jeg tuller ikke» og «sånt». Det gir boken et sjarmerende og umiddelbart preg. Men romanen får en litt for refererende stil i lengden, fordi de fleste scener gjenfortelles uten at de utspiller seg eller bygges ut. Det refererende preget blir også tynget av en del overforklarende beskrivelser, som her: «Da jeg fikk strike, pekte han underleppa opp og begge munnvikene nedover for å vise hvor forbausa han var, mens han nikka anerkjennende og sa at det ikke var så verst.» Romanens dialoger er også stort sett gjenfortalt eller oppsummert, kanskje for å unngå dilemmaet med å oversette for mange engelske replikker til norsk? De stedene teksten allikevel brytes opp av direkte tale eller sms-er, for eksempel mellom Tyler og Oda, er befriende og fine, de letter teksten og gjør den mer dynamisk. Der de andre karakterene får et eget språk, er det også lettere å engasjere seg i dem. De kommer tettere på.

Til ungdom?

Noen steder kunne visse emner og hendelser gjerne fått mer plass til fordel for noe annet. Oda forteller om både viktige og mindre viktige ting, og av og til flyter det ut. Jeg er for eksempel mer interessert i å lese om når Tyler og Oda tilbringer tid sammen alene for første gang (her kuttes scenen før man kommer så langt) enn jeg på et senere tidspunkt er når jeg blir presentert for en venns tantes messengerbeskjeder, spesielt når det ikke er viktig for handlingen. Det er mange nok mennesker og temaer i spill. Romanen kommer inn på alt fra kultursjokk, ensomhet, forelskelse, religion og rasisme til homofobi, dødsfall i vennegruppen og overgrep. At så mange store emner bringes i spill og det derfor brede fokuset – eller det manglende fokuset? – gir meg følelsen av å befinne meg utenpå handlingen og alt som skjer. Dette forsterkes også av at scenene gjenfortelles og av og til virker litt forhastede grunnet de korte kapitlene.

Ved andre gjennomlesning tenker jeg at boken fremstår som en slags fiktiv kronologisk oppsummering av store og små minner i bokform, mer enn en klassisk ungdomsroman. Men kanskje er det også forfatterens ønske; å beskrive et år på utveksling fra a til b med alt et slikt år kan innebære (fordi det nettopp er slik det kan være å være på utveksling) fremfor å konsentrere seg om få temaer og handlingstråder og strukturere romanen etter dem. Det skaper bare et dilemma hos meg når eksempelvis et alvorlig overgrep ganske så uventet blir en del av romanen mot slutten, uten at det blir ordentlig rundet av eller behandlet – noe et slikt tema i mine øyne krever, spesielt i en roman for ungdom.

Sjarmerende og ufokusert

Jeg skal innrømme at jeg ikke blir helt klok på denne romanen. Fine, autentiske passasjer og beskrivelser av bl.a. vennskap, kjærlighet og ensomhet gjør at jeg blir glad i Oda som karakter og interessert i livet hennes i Oklahoma, og det er på mange måter en sjarmerende debut, snakkesalig og uhøytidelig. Samtidig sitter jeg igjen med følelsen av at romanen er for ustrukturert, at den mister kraft når så mye skal være med, og at den oppfører seg aller mest som et oppsummerende minnearbeid.

 



Skrevet av:

Kommentarer