Alt flyter – møte med 18 filosofer

FILOSOFISK TRØSTESPISING

Med en årlig kakefestival på vestlandet som ramme forsøker teolog, lektor og novelleforfatter Jarle Rasmussen å gi unge lesere en rask innføring i filosofihistorien. Men boken faller dessverre mellom alle mulig tenkelige stoler.

Jarle Rasmussens alt flyter – møte med atten filosofer er – kanskje paradoksalt nok – en bok det ikke er lett å bli klok på. Ikke for dét: Presentasjonene av de atten filosofene – fra Thales til Arne Næss – er slett ikke uten gode anslag. En ung leser som ikke allerede har studert ved universitet eller høyskole vil høyst sannsynlig støte på nye ideer her, og tankeprosesser kan så absolutt settes i gang. Den slags skal man selvsagt ikke kimse av. Men som prosjekt virker Rasmussens bok merkelig uforløst, på tross av sitt relativt originale grep: å diskutere filosofi og de store spørsmålene i livet med utgangspunkt i en serie anekdoter som omhandler en liten families årlige bidrag i en kakekonkurranse på en liten øy i Osterfjorden, med nitten kakeoppskrifter – og fargebilder av resultatet – lagt ved som et appendiks.

Av dette kunne det nok blitt storartede saker, for eksempel et essay om kakenes filosofi eller betraktninger rundt filosofenes tradisjonelt noe anstrengte forhold til kokekunsten, diskusjoner rundt forholdet mellom erfaring og logikk. I stedet får vi en slags light-utgave av antologien Vestens Tenkere (1993) der det er vanskelig å se hvem forfatteren egentlig henvender seg til, hvem han vil kommunisere med, hvor utvalget kommer fra og hvor man generelt vil. Rasmussen medgir at utvalget er personlig, at det er ”slike som jeg selv har hatt særlig nytte og glede av når jeg har forsøkt å orientere meg i mitt eget rot” (s. 4), og det kunne det godt ha vært også, selv om sammensetningen av ni antikk-hedenske, to kristne og sju moderne tenkere like fullt skriker etter å kommenteres. (Hvor er for eksempel Hegel, Heidegger, Freud, Nietzsche og, Montaigne? Og hvor er Cicero?).

Uappetittelig fra karikaturdronning
Problemet oppstår delvis gjennom utformingen forlaget har valgt å gi Rasmussens betraktninger. For boken ser ut som en lærebok, med små, tegnede portretter av filosofene øverst i hvert kapittel, tegnede border og filosofenes navn vertikalt, i en grålig font. Siri Dokken er utvilsomt en dyktig tegner, men det hjelper lite i denne sammenhengen, for makan til uappetittlig layout og presentasjon skal man lete lenge etter. Verst er kanskje det lett heslige omslaget, der ei ung jente ligger i sengen sin, omgitt av forbrukersamfunnets drivved – et pappkrus, en iPod, en sko, et par nøkler, et knapt påbegynt kakestykke (hørte vi noen nevne dessertgenerasjonen?), en plastgaffel og alskens rusk og rask, mens hun ligger og tenker på (eller lengter etter) stjernehimmelen – og implisitt også på boken vi har med å gjøre, ettersom tittel og forfatter er plassert inni det mørklilla utsnittet av stjernehimmelen, slik at de to, bok og himmel, liksom går opp i en høyere enhet. Ånd mot materie, med andre ord, presentert på en oversiktlig, men ulekker og svært usubtil måte, slik man er vant med i oppdragertekster som henvender seg til barn og unge i skolealder. Men hvem vil egentlig føle seg truffet av fremstillingen av jenta i senga? Hvem vil føle seg kallet?

Kakemotiv på avveie
Samtidig er det klart at denne boken ikke bare vil være en skolebok, ikke bare fornuftig. Det som først og fremst bryter med det tydelig pedagogiske, er kakemotivet (diskret plassert på omslaget, men altså praktisk talt urørt), som i hvert fall potensielt kunne tenkes å innføre spørsmålet om nytelse, om det ikke-nyttige og antipedagogiske i teksten. Slik skal det imidlertid ikke gå. På tross av noen lovende praktiske føringer – kaker blir gode fordi man lager dem slik og ikke slik, materien må respekteres – blir det snart tydelig at Rasmussen ikke egentlig er spesielt opptatt av kaker. Man får ikke inntrykk av at han elsker å bake dem, og ei heller å spise dem. Verre er det at kakesporet aldri utvikles til noe egentlig interessant. Kakeoppskriftene er bare måtelig pirrende, og kakemotivet tilbyr heller ikke leseren noen narrativ ramme som kan gi lyst til å lese videre, til å vite mer, om hvordan det går, om hva filosofien kan brukes til.

Uklart mål, uklar målgruppe
For filosofi kan brukes til så mangt, men oftest brukes den vel til å stille gode spørsmål eller endog til å forsøke å løse problemer. Alternativt kan man kontekstualisere filosofien, for slik å vise hva slags type situasjoner som leder til at vanskelige spørsmål blir stilt. Rasmussens bok berører selvsagt slike spørsmål også, men i overveiende grad blir jeg sittende igjen og lure på hva man egentlig skal med filosofien slik den presenteres fremstilles i denne boken, der atten tenkere presenteres i tur og orden på et par-tre sider hver, med portrett og lett snusfornuftige underoverskrifter: ”’Om å nøye seg med lite,’, ’Om å tilfredsstille sine lyster’, ’Om å tenke helhetlig’, ’Om hellig uro’, ’Om det mekaniske verdensbilde’, ’Om frihet og angst’, og så videre. Noe av det er, som nevnt interessant. Noe er litt tvilsomt (Kan man virkelig si at Chaplins Modern Times (1936) kommer ”en generasjon senere” enn Marx’ Das Kapital (1848)? (s. 63)) Men problemet ligger først og fremst i selve henvendelsen. Hvem er denne boken er skrevet til eller for? Og hvorfor? Hva kan den brukes til – og hva forsøker den å oppnå?

Norsk filosof som brobygger
DFor det er noe merkelig resignert over Rasmussens versjon av filosofihistorien. Her er ingen Gaardersk iver og misjonslyst, ingen forsøk på virtuost å trekke teppet vekk under den unge leserens ben, ingen følelse av at det brenner. Eller rettere: det brenner i den verdenen Rasmussen etter hvert skisserer opp for oss, og det brenner først på grunn av innføringen av Descartes’ dualisme, et slags syndefall i Rasmussens fremstilling, og senere ikke minst på grunn av andre verdenskrig, den moderne krisen som fungerer som bakteppe for bokens fremstilling av både Hannah Arendt og Jürgen Habermas. Men det er først med kapitlet om Arne Næss at alt flyter for første gang, våkner til liv og blir regelrett engasjert. Og Rasmussen er ikke først og fremst opptatt av logikeren eller universitetsreformatoren Næss, men derimot av den sene Næss, den gamle Næss, økologen, vismannen og livskunstneren Næss, som oppsiktsvekkende nok blir en slags filosofisk frelser i Rasmussens fremstilling: ”Descartes levde i to atskilte verdener. Arne Næss fører disse to verdenene sammen” (s. 76). Sjekker man den sparsommelige notelisten plassert bakerst i boken, vil man raskt se at Arne Næss dessuten så å si er den eneste filosofen Rasmussen tar seg bryet med å sitere: Av 21 noter refererer hele fire til Næss post-1998, bare slått av seks til Rasmussens egne, tidligere verker (s. 94).

Det er kanskje ikke helt tilfeldig heller da, at elleve av atten av Rasmussens utvalgte filosofer er før-Cartesianske, mens han bare har funnet plass til tre (Kant, Kierkegaard, Marx) i tidsrommet mellom Descartes (det moderne fallet) og trekløveret av helende skikkelser som avrunder boken (den forsøksvise gjenopprettelsen av førmoderne verdier, i pakt med naturen). Men heri ligger også noe av problemet, for den egentlige filosofien blir for Rasmussen samtidig nærmest uunngåelig noe dypt regressivt, noe anti-moderne. Boken lanserer filosofien først og fremst som et viktig dannelseselement, som en påminnelse om det vi moderne, splittede mennesker har lett for å glemme, og som på sitt beste kan produsere originaler og naturforkjempere som Næss. Det som forvinner i en slik versjon av filosofien er imidlertid dens mulighet til å være det stedet der man kontinuerlig stiller kritiske, vriene og ubehagelige spørsmål om oss selv og verden rundt oss, ikke utenfor moderniteten, men i forlengelsen av den. Rasmussen tegner ikke noe bilde av filosofien som en levende tradisjon, men som et gammelt og halvveis skjult ideal, uten noen form for påvirkningskraft. Nok en gang spør jeg meg: hvem skriver han for? Hvorfor så resignert? Og hvorfor slik?

Om eller for barnet?
Noe av forklaringen ligger nok, noe paradoksalt, i de innledende kakeanekdotene. Ikke så mye i fortellingene om kakenes (manglende) suksess i kakekonkurransen i Osterfjorden, men mer i måten deltakelsen ved denne kakefestivalen fremstilles som et kollektivt prosjekt for Rasmussen og hans tre barn, som i løpet av boken rekker å bli voksne nok til å skulle klare seg på egenhånd der ute i en verden hvor alt flyter. Det er påfallende at kakekonkurransen vel så ofte gir Rasmussen anledning til å skrive om barna sine som til å lage gode overganger mellom kakebaking og filosofiske spørsmål. Dette temaet konfronteres aldri direkte, men det er likevel dette som blir sittende igjen som bokens undertekst og kanskje også eksistensberettigelse.

For på tross av at denne boken gjennom design, tematikk og oppsett gir seg ut for å være en lærebok som henvender seg til unge mennesker som savner faste holdepunkter i livet, ja, på tross av at Freud ikke er funnet verdig til å tas med i alt flyter, får leseren et klart inntrykk avtil at han primært er vitne til et slags sorgarbeid. For ofte i denne teksten anes det at forfatteren i større grad henvender seg til andre voksne enn til unge lesere, og at han ser på barna sine med et hengivent, men kanskje aller mest desillusjonert foreldreblikk. Dette er like mye en bok om barn som for barn. Etter hvert kommer det frem at barna går sine egne veier, og noen ganger kan man få inntrykk av at forfatterens lyst til å skrive om barna også har vært styrende for hvilken filosof det skrives om og hvordan. For eksempel er det tydelig at Rasmussen ikke har all verdens til overs for Marx – han er ikke representert i listen over anbefalt videre lesning bakerst på side 95–96, og fremstillingen av ham virker mer upresis og distansert enn vanlig er i denne boken – men han er med fordi datteren Øyunn engasjerer seg politisk og er radikal. Verre er det med den andre datteren, Ulla, som begynner på handelshøyskolen, til farens uttalte fortvilelse.

Nostalgi fremfor filosofi
Rasmussen har med andre ord tatt utgangspunkt i at han ikke har lyktes i å skape små filosofer av barna sine (at han likevel elsker dem, hersker det heldigvis likevel ingen tvil om), og dette påvirker hans tilnærming til det pedagogiske prosjektet. Like mye som dette er en bok henvendt til en oppvoksende generasjon som ivrer etter å tenke nye tanker, blir dette derfor en meditasjon over hva Rasmussen kanskje skulle ønske at barna hans hadde lært mens han ennå hadde muligheten til å lære dem noe. Av slikt stoff kunne det utvilsomt blitt en god og personlig bok, der en far henvender seg direkte til sine barn og forsøker å opprette en dialog om de viktige tingene i livet. Jeg tror også at Rasmussen hadde kunnet skrive en slik bok og gjøre den spennende – hvis han tok sjansen på å snakke høyt om det som er vanskelig, på å tenke så langt han klarte, og ikke var redd for på å blottstille farens og filosofens tilkortkommenheter i møte med en ny generasjon med andre prioriteringer, hans maktesløshet idet barna blir store og flytter hjemmefra. Men av ulike grunner underkommuniseres dette prosjektet, og i stedet får vi altså noe som gir seg ut for å være en slags lærebok for alle, men som kanskje egentlig har hjertet sitt – og hodet sitt – et annet sted. Dermed blir kakemotivet – med dets implisitte nostalgi tilbake til en tid da familien samlet seg om et felles prosjekt – mest å regne for en slags filosofisk trøstespising, der nytelsen sporadisk slår over i selvnytelsens sårede narsissisme – snarere enn et fraspark inn i det usikre, men akk! så spennende feltet mellom erfaringen og logikken, mellom nye og gamle verdener.