Alt jeg ser er sant

Aldri mer 15

«- Øøøøøij! Se’a, hu ser ut som en pudding. Fyttifaen, se låra disser, og det rosa trynet! Semulepudding. Verste jeg veit!» Både språk og innhold er utvilsomt rått nok, og sikrer debutboka til Marit Reiersgård Bredesen appell blant ungdom. De 17 jeg-fortellingene fra klasse 9B gjør dette til en mellomting mellom en novellesamling og en kollektivroman. Mange av tekstene fungerer sjølstendig, men de fleste er knytta til et knapt døgn der et butikkran lurer i bakgrunnen.

Glir ut
Boka minner om Sanger fra rom 22, kollektivromanen Stein Erik Lunde ble nominert til Brageprisen for i 2002. Også den handler om klasse 9B, der forfatteren portretterer samtlige elever med utgangspunkt i hvordan livene deres arter seg en vanlig dag i mai 2002. Kanskje er jeg for ambisiøs på kollektivromanens vegne når jeg synes slike portretter fort blir for løst knytta til ei felles handling. Reiersgård Bredesen skaper nettopp forventing om et enhetlig handlingsforløp ved å legge de første kapitlene til samme norsktime. Da er det lett å bli skuffa når kapitlene glir ut i begivenheter som er løsere anbrakt i tid og sted. Mer enn å gi innblikk i hvordan livet på ungdomsskolen egentlig oppleves, forsøker forfatteren å vise hvem en ungdomsskoleklasse består av – bak fasadene. Kollektivromanen fordeler oppmerksomheten på alle. Akkurat som Lunde bruker Reiersgård Bredesen tilbakeblikk for å fortelle mer om hvem hver enkelt er og hva som får dem til å oppføre seg som de gjør.

Klisjeer i kø
Her er bulimikeren, dyslektikeren, hun som har tatt abort, mobbeofferet, alkoholikerbarnet og hun med ei psykisk sjuk mor. Så vidt jeg kan se er bare incestofferet, rusmisbrukeren og innvandreren utelatt. Det er påfallende hvordan «kasusene» hoper seg opp, og kanskje gjør det faktisk personene mer engasjerende. I siste kapittel avslutter en karikatur av en lærer det hele med en hyllest til tilfeldighetene i livet. Mens Lunde skreiv fram en skoleklasse der også jeg kunne tenkt meg å høre til, får Reiersgård Bredesen meg til å sukke letta over at ungdomsskolen er et tilbakelagt stadium. Samtidig er dette en oppbyggelig påminnelse om at de færreste 9. klassinger føler seg så vellykka som de later som. Pubertetens store sannhet kan neppe gjentas for ofte: Det er normalt å føle seg unormal.

Treffende detaljer
Reiersgård Bredesen debuterte i fjor med noveller både i Ungdomssignaler og Signaler, og foreløpig har hun et betraktelig bedre grep om enkeltkapitler enn om helheten. Antydningene fungerer godt uten å være så subtile at de krever erfarne lesere: Hvorfor er Robert så rasende på bikkja han må lufte mens mora ligger utslått på sofaen – bikkja hun har døpt Promille? Forfatteren er opprinnelig utdanna vindusdekoratør. Språklige bilder vitner om et oppmerksomt blikk, for eksempel der Tina kommer til kafeen og oppdager at hun ikke er bestevenninne med Beate lenger: – Hei! sier jeg og hører at hei-et ikke når ordentlig fram. Det bremser som om jeg snakker under vann. De tre jentene kikker opp som synkronsvømmere.»

De fleste jentene framstår mer nyanserte og levende enn gutta, kanskje fordi den 41 år gamle forfatteren bygger på erfaringer fra egen ungdomstid. «Egentlig kjenner jeg ikke så mange ungdommer. Noen ganger føler jeg at jeg er litt redd dem,» innrømmer hun i et intervju til Drammens Tidende (25.02. 2007). Da skal det godt gjøres å skape 17 troverdige jeg-fortellere. Reint grammatikalsk er det ikke så vanskelig å la kriminelle Kurt fortelle på breiere dialekt enn religiøse Ole-Magnus. Men ulike personligheter kommer i for liten grad fram gjennom ulike uttrykksmåter. I blant skinner forfatterperspektivet gjennom, der ungdommene betrakter seg sjøl utafra med en modenhet som ikke er utbredt blant 15-åringer: «De rekker å se det hovne ansiktet mitt, ser frykten og skammen, skammen over å være et mykt, mislykket menneske.»

Upålitelig forteller
Knipper av kapitler belyser hverandre, som der Synne beskriver fettvalkene sine. Vi veit at alt hun ser ikke er sant, og det skaper spenning i boka å gi leseren mulighet til å avsløre henne som en upålitelig forteller. Verre er det når forfatteren sjøl ikke er til å stole på. Hvor sannsynlig er det at et volleyballnett returnerer ballen hardt nok til å forårsake neseblod? Er det i minibankkortenes tid mulig å rane kassa hos Kiwi for 250 000 kroner? Til Drammens Tidende røper Reiersgård Bredesen at hun er i gang med en krim. Jeg håper forlaget skaffer henne den konsulenthjelpen som skal til for å kvalitetssikre slike detaljer.