Alt om ski

OM SKI, FOR ALLE

Fin og entusiastisk innføring i skienes mysterier og gleder for et ungt publikum

Det er vel like greit å innrømme det med en gang: jeg tilhører det mindretallet av nordmenn som ikke liker å gå på ski. Selv om jeg godt vet at det kan være morsomt å gå eller stå på ski, selv om jeg også har gått på søndagstur i lysløypa med familien i unge år, og selv om mitt eneste direkte negativt ladede skiminne faktisk er relativt nytt (jeg forsøkte for noen år siden (mildt sagt forgjeves) å imponere faren til min daværende kjæreste ved å bli med på en skitur jeg strengt tatt ikke var i form til), så har jeg aldri lyst til å gå på ski, og kan knapt nok huske å ha hatt det heller. Likevel er ski noe jeg må forholde meg til: sønnen min, som snart blir seks, skal begynne på skiskole i vinter, og jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at min manglende skiglede kan vise seg å bli et problem for ham i årene fremover. Derfor ønsker jeg meg vel ski til jul. Og støvler. Og staver. Bjørn Ouslands entusiastiske Alt om ski er med andre ord midt i blinken for meg. Jeg er desidert i dens målgruppe. Jeg trenger dens entusiasme.

Nasjon og ideologi
For entusiastisk er den, den lille tegneserieaktige boka med den optimistiske tittelen Alt om ski. Jeg tviler selvsagt sterkt på at Ousland mener eller tror at han nå faktisk har sagt alt som er å si om ski – sannheten om ski, om man vil. Nei, målet er nok et annet: når en femtisiders tegneseriebok kalles Alt om ski er det nok heller for å signalisere at ski er noe det går an å forholde seg til, at ski er for alle, noe inkluderende, og at man slett ikke trenger noen doktorgrad for å forstå det man trenger å vite om ski. Med sine store og oversiktlige sider, fulle av oversiktlige illustrasjoner, utnytter boka alle tegneseriens virkemidler (ruter, snakkestreker som markerer tale, etc.) samtidig som den begrenser mengden av store, tunge tekstblokker til et minimum, for slik å markere at dette stoffet er tilgjengelig for alle. Boka er først og fremst håndterlig, og det er det håndterlige og det tilgjengelige ved den som skal selge ski til et ungt publikum. Eller rettere: det er ikke ski som selges, så klart, men snarere en særnorsk forestilling om hva ski er, en viss norsk-sentrert ski-ideologi som skal opprettholdes og spres. Her kryr det av norske flagg, og den norske skihistorien føres forbeholdsløst tilbake til steinalderen. Slik mytologiseres både skisporten og det norske: det er rett og slett slik det er her hos oss. Jeg finner bare to referanser til ski i boken som med litt godvilje kan sies å peke utover en nasjonal kontekst: ett sted får vi tilforlatelig nok vite at ”Snøbrett utviklet seg fra surfing og rullebrett i USA. De som drev med dette, ville prøve noe nytt.” De ikke-norske kan med andre ord også berike skisporten, så lenge de tar med seg sine tradisjoner inn i det norske, og ikke prøver å konkurrere med oss. Ille går det nemlig for den eneste eksplisitte referansen til en ikke-nordmann i teksten, i avsnittet som handler om kappløpet til Sydpolen. Her finner vi en rute med bilde av en mann som ligger på knærne i snøen, tilsynelatende på én ski, og med et telt like bak seg, som om det første han gjorde etter å ha spent på seg skiene var å snuble for så aldri å reise seg igjen, utstyrt med følgende tekst: ”Engelskmannen Robert Scott og hans fire menn, som prøvde samtidig, var ikke så erfarne i isen. De døde alle i isødet.” Slik kan det åpenbart gå når man ikke er norsk.

Avstand og trygghet
Men la gå. Litt nasjonal stolthet må det være plass til i en bok om ski for barn. Det er en del av pakka. Og denne pakka er ganske stor og velfylt. De av oss som ikke allerede vet alt om ski får lære om den norske skigåingens historie, om langrenn som sport og som mosjonering, om skiskyting, snøbrett, hopp og alpint, og mye mer. Først og fremst vil den unge leser sitte igjen med et ganske stort vokabular etter å ha lest boka, ikke minst fordi Ousland er god på dette med å kombinere tekst og bilde på en lite anmassende måte. Her er det som om kunnskapen renner inn. Hvis man skulle si noe om illustrasjonene, må det først og fremst være at de er effektive og trygge, slik Ouslands illustrasjoner som oftest er. Ousland har aldri vært den beste til å individualisere figurene sine, men han er god på typer, og han lager detaljrike og oversiktlige illustrasjoner i en trygg strek. I et prosjekt som dette, uten klare hovedpersoner, der det underforståtte målet er at boka skal innvie unge lesere i skiverdenens mysterier og gleder, er nettopp den trygge streken avgjørende tror jeg. Enkelte steder, tenker jeg nok at boka blir litt vel trygg, at for eksempel fjellvettsreglene kunne tålt litt mer plass, litt mer dramatikk for å illustrere hvorfor de er viktige enn det den dobbelsidige plansjen over påskefjellet som de deler plass med kan tilby. Men boka er god å bla i, og god å lese i, ikke minst sammen med barn. Her er mye å se på, og mye å snakke om. Og de mange bildene og den knappe teksten gjør det mulig for en høytlesende forelder å både trekke fra noe og legge til det en skulle sitte med av tilleggsinformasjon.

Når boka faktisk lykkes i å gjøre skigåingen tilgjengelig og tiltrekkende er det kanskje nettopp på grunn av Ouslands lite anmassende stil. Det boka tilbyr, tror jeg – er avstand og trygghet. Avstand nok til at man kan snakke om både det morsomme og det vanskelige ved å gå på ski, i en atmosfære som i beste fall er fri fra det prestasjonspresset som ofte kommer når bakker skal forseres og smøringen er feil, nok avstand til at man kan kjenne på motivasjonen, at den faktisk er der, at man faktisk vil dette. For i Norge er ikke ski noe man er født med. Snarere er det noe vi er dømt til. Og da handler alt om hvordan man velger å ta dommen. I et slikt perspektiv kan Bjørn Ouslands Alt om ski helt fint anbefales til alle.