Amok

Outsider-bilder

Finn Øglænd (født 1957) må være en av Norges mest produktive forfattere, med over førti titler siden debuten i 1983, i alle sjangre. En trofast skriver for yngre lesere er han også, og faktisk et godt eksempel på at kunstnerisk kvantitet ikke nødvendigvis trenger stå i motsetning til kvalitet, for han leverer varene og skriver jevnt over bra bøker – uten at han synes å få den store uttellingen for det i form av anmeldelser og medieoppslag.

I novellesamlingen Amok, som kom på tampen av fjoråret, beveger han seg igjen inn i tenåringenes kompliserte verden i spenningsfeltet mellom barn og voksen. Her tar han opp tråden fra romanen Rebell som kom året før, og gir oss små portretter av unge mennesker som alle befinner seg i mer eller mindre klare outsiderposisjoner. Enten de nå er voldelige, isolerte, frivillig stumme, melankolske eller alvorlig keitete og teite.

Samlingen er stramt bygget opp, med åtte noveller som følger i et mønster: gutt – jente – gutt – gutt – gutt – gutt – jente – gutt. Eller ekstrem ousider – melankoli – forelskelse – forelskelse – forelskelse – forelskelse – melankoli – ekstrem outsider. Innlednings- og avslutningsnovellen skiller seg også fra de seks andre både ved at de er inndelt i små kapitler og ved at de har en slutt som åpner for dramatikk av det mørke slaget.

De to ”jente”-novellene viser to som velger ulike måter å flykte på, flykte fra en tilværelse de oppfatter som håpløs og ikke til å være til stede i. De føler seg utenfor, og gjør noe med det bokstavelig talt. Heidi i ”Svart sol” bestemmer seg for å bli taus. Hun kommuniserer fra et gitt tidspunkt med omverden via lapper, nett-chat og sms. Og argumenterer for sitt noe uortodokse grep med bl.a. utsagn som ”Eg hadde ingen ting der å gjere. Eg hadde andre ting å gjere, ein annan stad. Som dei ikkje visste om . Som dei ikkje ville vite noko om.” Hun er med andre ord i høyeste grad klar over sin outsiderrolle, og lever den helt ut. Den navnløse jeg-fortelleren i ”Skogsduer” tar en mer easy way out, hun rømmer. Tidlig en morgen pakker hun sekken og drar; opp til hovedveien og får haik – med en lastebil. Denne novellen bærer i seg alle haikerhistorienes klisjeer, og spiller dem ut mot hverandre på en ny og overraskende måte. 

De fire gutte-novellene i midten er mer tradisjonelle, og spinner rundt den gamle visen: hvordan kan den dumme/treige/stygge gutten i klassen få napp hos den jenta han går og tenker sånn på? Dette er et klassisk tema også i Øglænd-forstand, han har bl.a. skrevet intenst om dette i Passe hard, passe mjuk fra 1999. De fire novellene her er lysere i tonen og med drag av humor, selv om ingen av dem er direkte lystige, ettersom det blir smått med den kyssingen som hovedpersonene er så deperat på jakt etter.

De to novellene som gjør sterkest inntrykk er den første og den siste. I åpningsnovellen ”Amok”, som samlingen har sin tittel etter, møter vi tiendeklassingen Stian E. en dag han føler seg provosert til å stikke av fra skolen, og og videre samme dag i de etterfølgende episodene hvor det bærer like galt av sted med gutten som i en hvilken som helst kriminalroman av Jim Thompson. I et stadig raskere tempo og i korte avsnitt får Stian E. vekselvis utløp for sin harme og filosoferer over sin egen oppførsel. Forbløffende effektivt klarer Øglænd både å skyve gutten fra og trekke ham til leseren, i en slags løp!- vent!-posisjon som blander empati og avsky i et tett og ukunstlet språk. En utfordrende og sterk novelle som nok vil bli grepet begjærlig av mang en norsklærer. 17-årige David i avslutningsnovellen ”Einebuaren i havgapet” er på mange måter en åndelig bror av Stian E., men har et helt motsatt utgangspunkt. Han lever alene på en liten, avsidesliggende øy, og etter at moren og naboen døde har han skjøttet seg og sitt uten innblanding. Skjønt kommunens sosialsjef ønsker nok en forandring, selv om han så langt har respektert David ønsker (gutten har jo vist at han klarer seg selv). Om ikke en utensforstående kunne påvirke ham på en eller annen måte? En journalist fra hovedstaden blir tipset, og Karin Mohr (sic!) vil gjerne lage feature-rportasje om den unge gutten i havgapet. Sakte, men sikkert bygger Øglænd her opp en hel thriller i mini-format.

Jevnt over er Amok en grei og høyst lesbar novellesamling, best i ytterkantene og mest tradisjonell i midten. Øglænd skriver i et ledig og muntlig nynorsk og i et språk som hører hjemme i den aldersgruppen han henvender seg til. Det som er å håpe, er at lesere som får sansen for disse novellene også griper etter ungdomsromanene hans.