Amuletten fra Samarkand

Film-magi som beskyttelse mot ekte leseglede?

Anmeldt av Jostein A. Ryen

Jonathan Stroud har av hensyn til svake lesere plassert de virkelige litterære godbitene i fotnotene. Resultatet er at hovedteksten har blitt et godt filmmanus, og filmrettighetene er allerede solgt for 25 millioner kroner. Boken derimot blir ikke skikkelig fantasy uten at fotnotene blir lest, og hvem gidder det?

Fantasy
Amuletten fra Samarkand byr på mye magi slik vi kjenner det fra populærkulturelle versjoner av den middelalderske alkymi. Boken er full av tilkallelser, pentagrammer, demoner og magiske gjenstander. Virkeligheten består av syv lag, der vi vanlige mennesker bare kan bivåne det første. Den ene hovedpersonen er djinnen Bartimeus, en mektig og svært gammel demon. Den andre hovedpersonen er trollmannslærlingen Nathaniel, som ved hjelp av Bartimeus stjeler den mektige amuletten fra Samarkand.

Boken skriver seg inn i en lang og suksessrik sjanger. Ved siden av kriminallitteraturen er det få sjangere som kan vise til fantasy-litteraturens salgstall de siste 20 årene. Jonathan Stroud er til en viss grad tro mot sjangeren. Hans ønske om å legge lesingen best mulig til rette, også for mindre lesesterke grupper, har resultert i et innovativt, men forvirrende struktureringsprinsipp: Fotnotene tar seg av viktig informasjon om det magiske universet, men hovedhandlingen følger handlingstråden uten ”unødvendig” snikksnakk.

Strouds magiske univers
Middelalderen synes å være det rette stedet å lete, når man skal lage et nytt fantasy-konsept. Denne tidsperioden forsyner forfatteren med et velkjent, men likevel mystisk, (kvasi)religiøst stoff. Han bør videre legge selve handlingen til en verden som i mangt og mye ligner på vår egen, men likevel fremstår som magisk og annerledes. Skal du legge handlingen til en by, ser det ut som en engelsk by gir de rette kulissene. London er et selvsagt førstevalg!

Jonathan Stroud gjør alt dette riktig. Men: Han har ikke noe religiøst prosjekt. Han mangler den mytologiske kampen mellom det gode og det onde, Amuletten fra Samarkand er bare et psykologisk motivert hevn-drama. Her er ingen frelsesskikkelser, bare helter.

Et raskt blikk på tre bautaer innen sjangeren viser hva Strouds univers mangler.

Religiøse røtter
Fantasy-sjangeren har dype røtter i god kristen sædejord, og har båret frukter. Ringenes Herre henter mye av inspirasjonen til sin litterære verden fra ulike mytologier fra flere europeiske land. Tolkien har på mange måter gjenskapt en tapt, felleseuropeisk mytologi i en moderne eventyrform.

Harry Potter-bøkene er skrevet rett inn i den gamle og velbrukte kostskolesjangeren, men har fornyet den gjennom en bevisst bruk av kristent legendestoff. Harry Potter er en inkarnert helgen som utøver store mirakelhandlinger, og vi venter bare på bok syv for å bivåne hans endelige martyrium i det godes tjeneste.

Phillip Pullman har i sin fantasy-triologi Den mørke materien manet fram en stor, eksistensiell kamp mellom to religiøse verdenssyn. Her kjemper en monoteistisk Gud, engelen ”Administratoren”, om verdensherredømme, men planene hans blir forpurret, og døde sjeler blir satt fri fra sitt evige fengsel og forent med allnaturen i god, hinduistisk ånd. India-Israel 1-0.

Harry-inspirasjon
På tross av manglende religiøs inspirasjon, henter Stroud likevel mye magistoff fra Harry Potter-bøkene. Behandlingen av Nathaniel – og undertrykkingen av hans åpenbare talent – minner om Harrys ublide skjebne hos Dumlingene i Hekkveien 4. Strout låner også flere magiske rekvisitter og kulisser fra Harry Potter-bøkene. Leseren gjenkjenner magibutikkene i Diagonalallmenningen i Pinns Utstyrsforretning. Likeledes finner vi i begge bøkene et mektig Magidepartement som med sviktende hell prøver å takle magisk-nasjonale konflikter.

I Amuletten fra Samarkand finner en kjærlig morsfigur, som Nathaniel mister, som får samme funksjon som Harrys avdøde mor: Begges tragiske kamp og usvikelige morskjærlighet, gir guttene ekstra makt. Harry Potter er beskyttet av morens kjærlighets¬martyrium, og Nathaniels hevn¬prosjekt blir ytterligere forsterket av fostermorens tragiske dødsfall.

Fotnoter som snubleføtter
Et av de viktigste sjangertrekkene knyttet til fantasy-sjangeren, er beskrivelsen og oppbygningen av et nytt univers. Dette krever ofte lange partier med ren skildring – gjerne ispedd mer vitenskaplige forklaringsmodeller. Ringenes Herre er full av slike partier, og har i tillegg et omfattende tillegg som gir leksikalsk bakgrunnsinformasjon om Midgard. Rowling viser sprudlende fortellerglede når hun beskriver nye magiske omgivelser i Harry Potter-bøkene, som for eksempel Diagonalallmenningen, vertshuset Den lekke heksekjel, eller nye rom på Galtvort.

Hos Stroud er dette annerledes. I stedet for å krydre fortellingen med nyttig informasjon om det litterære univers, blir dette skjøvet nederst på siden – for de mest interesserte. Halvparten av fotnotene gir verdifull og nødvendig kunnskap, resten er kåserende kommentarer, språklige vittigheter og ablegøyer. Dette er et betegnende eksempel:

1. Bevæpnet med dette [navnet på trollmannslærlingen], kunne jeg motstå spirrevippens mest ondskapsfulle angrep. Kjenner man navnet, blir maktbalansen forskjøvet litt, og det fungerer som et slags forsvarsskjold for djinnen inne i sirkelen. Det er en enkel og urgammel talisman og – hvorfor sitter du og leser dette her, forresten? Bla videre og se selv. (side 120)

Etter dette burde kanskje leseren slutte å lese fotnotene? Budskapet synes å være at de uansett bare fungerer som snubletråder i den fremadrettede lesingen.

Fotnoter – framtidens lesenøkkel
Bruken av fotnoter gir en lesing på to plan: Hovedteksten er ren underholdning og action, og fotnotene gir nerdeleseren – fantasy-entusiasten – nødvendig ekstrainformasjon, mange humoristiske kommentarer, men dessverre også små hint om å rette oppmerksomheten tilbake til hovedteksten. Dette er synd, for det er i fotnotene at forfatterens litterære ambisjoner og kvaliteter viser seg sterkest.

Kanskje dette er løsningen for framtidens Duun-lesere. En god adaptasjon kan gi skoletrøtte ungdomsskoleelever hovedhandlingen i løpende tekst, og så kan norsklæreren kose seg over Duuns litterære kvaliteter i tekstens mange fotnoter. En idé til ettertanke, Helene Uri?

Få magiske hjelpemidler
En skulle tro at hovedpersonene får muligheten til å påvirke handlingsutviklingen gjennom kreativ bruk av magiske ferdigheter og gjenstander, men når det kommer til et stykke, er ikke dét tilfelle. Djinnen Bartimeus blir tilkalt for å stjele den berømte amuletten. Men bortsett fra et godt syn – han kan se alle 7 virkelighetsnivåene – store krefter og magisk angreps- og beskyttelsesutstyr, må Bartimeus løpe, snike, stjele og rømme som en hvilken som helst actionhelt.

Det samme gjelder Nathaniel. Han er et magikertalent, noe hans avanserte tilkallelser vitner om, men bortsett fra dette må også han ty til vanlig knep for å lure fienden når det trengs. Hans magiske hjelpemidler er redusert til et spionspeil som ikke er noe mer enn en avansert kikkert. James Bond besitter flere magiske hjelpemidler enn disse karakterene…

Action-film
Amuletten fra Samarkand er svært filmatisk fortalt. Det meste av handlingen er framvist, lite er fortalt. Hovedhandlingen skiller seg i liten grad fra en hvilken som helst actionfilm. Det hoppes, skytes – man blir fanget, man rømmer – man sniker seg inn, stjeler noe – noen jakter på det som er stjålet – noen dør – noen må uskadeliggjøres osv osv.

Spenningsoppbygningen er typisk hollywoodsk: Synsvinkelen skifter mellom to aktører som delvis opererer på hver sin kant. Når spenningen er på det mest intense ett sted, brytes den av, og vi følger den andre handlingsaktøren fram til handlingstrådene møtes. Mot slutten blir spenningen intensivert ved et stadig raskere skifte i synsvinkel mellom de to aktørene. Samtidig med den økende frekvensen i klippingen, skrus farten i handlings¬utviklingen ned til slow-motion.

Kryssklippingen fungerer delvis som spenningsskapende, men når de to hovedaktørene er på samme sted, gir ikke nødvendigvis et skifte i synsvinkel noen ekstra spenningseffekt. Slow-motion-effekten gjør leseren utålmodig – vi vil se hvordan det går – og det skaper et vannvittig sug og driv i teksten. Interessen for å dvele ved avsporende fotnoter eller små partier med skildring, er dermed sterkt avtagende.

Den filmatiske framvisningen av materialet gjør boken til et godt filmmanus, men den blir dessverre også middelmådig fantasy-litteratur.