And, Døden og tulipanen

Avskjed på grått papir

Frem til nå har Barnebokkritikk bare anmeldt én av de anerkjente billedbøkene til den tyske arkitektur- og designprofessoren Wolf Erlbruch; den surrealistiske drømmeboka Om Natta. Nå som hans siste utgivelse har kommet i norsk språkdrakt, nydelig utført av Johann Grip, presenterer vi endelig leserne våre for enda et verk fra en av de mest innflytelsesrike, men også mest kontroversielle barnebokillustratørene i vår samtid.

And, Døden og tulipanen kan komme til å oppnå klassikerstatus på linje med den burleske billedboka Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans (Omnipax, 1999), som også ble illustrert av Erlbruch, i samarbeid med forfatteren Werner Holzwarth. Denne gangen er det imidlertid ikke humor, men snarere det stikk motsatte som gjør Erlbruchs arbeid til stor kunst. Med spartanske bildeoppslag og enkle formuleringer evner And, Døden og tulipanen å skape et rom hvor barneleseren kan reflektere fritt rundt alvorstunge spørsmål om liv og død – uten at det blir verken banalt eller brutalt.

Modernisme for de små
Boka åpner med følgende modernistisk klingende setning: «And hadde lenge hatt en underlig følelse». Og allerede på bokas forside, samt på sidene frem til selve tittelsiden, serveres det enkeltportretter av And som uttrykker noe av denne sinnsstemningen: Snapshots av en utklipt andeskikkelse – laget av litt uvørne fettstiftstreker på gråpapir – presenterer leseren for en fugl med skiftende blikkretninger og urolig gange. Kroppsspråket hennes signaliserer en sinnstilstand preget av angst og rastløshet. Først idet And bokstavelig talt møter veggen i det ellers så nakne landskapet, og handlingen settes i gang, dukker Døden opp i egen person. Den halvt søte, halvt urovekkende skjelettskikkelsen – som også er laget av et utklipt stykke ubehandlet papir med fargestiftkonturer – kan både ses som resultatet av, og årsaken til, Ands rare følelse. Selv gir han følgende forklaring på hvorfor han har dukket opp i Ands liv:

«Jeg holder meg bare i nærheten av deg, så lenge du lever – for sikkerhets skyld.»

«For sikkerhets skyld?» spurte And.

«Ja, hvis det skulle hende deg noe. En vond forkjølelse, en ulykke – så mangt kan skje.»

«Og det skal du sørge for nå?»

«Det er livet som sørger for ulykker, forkjølelser og alt som skjer dere ender. Jeg bare nevner det: Reven.» (s. 7–9)

Døden kler ruter
Barnet som leser får kanskje en tilsvarende ”underlig følelse” når det introduseres for døden personifisert. Døden har riktignok lite til felles med den tradisjonelle fremstillingen av ”Mannen med ljåen”. Det sammenbitte tanngliset er myket opp med et vennlig streksmil som skjuler tennene, mens de tomme øyenhulene er fylt med noen svakt tegnede prikker som skaper liv i Dødens blikk. Munkekutten er byttet ut med en trivelig rutete kjole i to lag, og istedenfor å holde et fryktinngytende skjæreredskap fremfor seg, gjemmer han en sortrød tulipan bak ryggen. Sko og votter skjuler Dødens knoklete hender og føtter.

I det hele tatt er Døden såpass rund i kantene at han blir venner med And, og størstedelen av boka handler om den omtanken de to får for hverandre frem mot Ands død. Betyr den generelle nedtoningen av det skumle at døden ufarliggjøres for barneleseren? Nei. Et dødninghode er og blir et symbol på det ubehagelige faktum at dette livet en gang vil ta slutt, og det legges aldri skjul på dette i fortellingen. Etter min mening er bokas styrke at den gjør døden nærværende for barneleseren ved at Døden kommer i dialog med anden som snart skal forlate livet, og det på en slik måte at døden verken demoniseres eller avmystifiseres.

Destillert tekst
Erlbruch sier i et intervju at And, Døden og tulipanen i utgangspunktet startet som en filosofisk tekst på mange hundre sider, før han kortet den ned til sin nakne essens slik den nå foreligger (Politiken, 05.05.2007). I likhet med Tove Jansson gjorde han seg også ferdig med teksten før han begynte på illustrasjonene. Kanskje det er dette iherdige arbeidet med teksten som gjør denne billedboka til noe utenom det vanlige. Den enkle skildringen av forholdet mellom And og Døden, samt den fabelaktige dialogen som oppstår i kjølvannet av Ands spørsmål om livets slutt, gjør at ordene er fullt på høyde med de utskårede bildenes evne til å både underliggjøre og virkeliggjøre døden.