andungen og jeg (jul) og (torsdag)

Prisvinner
Emilie Christensen
Andungen og jeg (jul)
43
ISBN 978-82-05-37667-0
Gyldendal Norsk Forlag AS 2007

Andungen og jeg (jul)

Emilie Christensen

Gyldendal Norsk Forlag AS

2007

43

Emilie Christensen
Andungen og jeg (torsdag)
76 sider
ISBN 978-82-05-37966-4
Gyldendal Norsk Forlag AS 2008

Andungen og jeg (torsdag)

Emilie Christensen

Gyldendal Norsk Forlag

2008

76

Bøker du blir glad i

Da den unge Emilie Christensen debuterte med andungen og jeg (jul) i fjor, fikk hun strålende kritikker og ble tildelt Kulturdepartementets debutantpris. Nå er hun ute med den andre boka, andungen og jeg (torsdag), som er en slags frittstående fortsettelse.

Dette er ikke vanlige bøker. Så langt derifra. Formatet gjør at du forventer deg sider fulle av tekst, men det som møter deg er nesten tomme, hvite sider. Teksten er så sparsommelig fordelt utover at det visuelle inntrykket minner om lyrikk. Du leser og blar, leser og blar, leser og blar igjen, og det dannes en rytme med naturlige pauser som gir rom for ettertanke underveis. Og det er her de to bøkenes kjerne ligger: I alt som ikke blir sagt, men som allikevel slår deg midt i fjeset. For det er mye vondt i disse bøkene. Samtidig er det mye godt også. Ved å la alt dette komme frem gjennom minimalt med ord, blir også de få ordene som står der desto viktigere. Det enkle, litt naive og ujålete språket gir troverdighet og tyngde til den triste tematikken.

Hva har skjedd?
Hva handler egentlig dette om? Hva er det som har skjedd med andungen og Emilie? I andungen og jeg (jul) skjønner vi at foreldrene deres er borte. Det er bare de to nå. Andungen forholder seg til Emilie som et lite barn forholder seg til en voksen. Samtidig er de gjensidig avhengige av hverandre. Mesteparten av teksten løper som en samtale, men den har ingen begynnelse eller slutt. Det hele virker som løsrevne biter fra en stor prosess. Vi finner ikke en eneste stor forbokstav eller et punktum, men derimot en hel masse spørsmålstegn. Emilie svarer tålmodig og så godt hun kan på alle andungens spørsmål. Men det er ikke alltid like enkelt for henne å svare, heller. Spørsmålene fra den lille andungen er store og vanskelige, så vanskelige at noen blir sittende fast i nebbet før de kommer ut: ”Hvorfor ville de ikke ha oss?” For andungen og Emilie hjelper det å tenke på melk. For oss som leser hjelper det ikke. Det er urovekkende, sårt og vondt. Heldigvis har Christensen også rom for smilet og leken. Varmen i forholdet mellom de to vennene stråler igjennom bøkene til oss. Hadde de ikke hatt hverandre, kunne det fort ha blitt for trist.

I andungen og jeg (torsdag), er det ikke sorgen, men sinnet som kommer frem. Sinnet over pappaen som ikke er der, og hvordan verden forventer at man skal ha en pappa. Til og med veiskiltene har en pappa. På elegant vis er det andungen som ordner opp i dette og viser at man slett ikke trenger å ha noen pappa. Man kan klare seg fint med en andunge og. Det skjer en viss utvikling med dem begge i denne boka. I stedet for å sørge passivt, driver sinnet dem til å ta tak i sin egen situasjon og skape sin egen versjon av hvordan tilværelsen kan være. Da er det heller ikke lenger nødvendig med en pappa.

For voksne barn eller barnslige voksne?
Jeg tester ofte ut bøker jeg skal anmelde på mine egne barn, som er 4 og 7 år gamle. Før jeg visste noe om hva som var tenkt som målgruppe, leste jeg dem for begge to. Naturlig nok var det vanskelig for dem begge å forstå dybden i bøkene, men det var artig å se hvordan formen appellerte til dem. De få, enkle illustrasjonene ble nøye studert, og 4-åringen hadde stor glede av å følge teksten der den hoppet hit og dit etter hvert som vi bladde oss utover. Når Emilie gråter først store, deretter mindre og mindre tårer, illustreres dette med en og en tåre på hver side. Sammen fulgte vi tårene, helt til de stoppet, i en felles opplevelse på tvers av alderen, for det er jo slik vi gråter, enten vi er store eller små.

Jeg synes dette er et godt eksempel på hvordan disse to bøkene overskrider alle aldersgrenser. Det er umulig å sette dem i bås. Noen har klassifisert dem som ungdomsbøker. Adressas anmelder Morten Haugen mener andungen og jeg (torsdag) passer best for tenåringsjenter, mens Dagbladets Cathrine Krøger synes den er ”like umulig for en toåring som en tolvåring”. Jeg synes ikke de er umulige. På Gyldendals nettsider står de oppført under kategorien ”annet”, og det er vel der de passer best. For dette er virkelig noe annet.

Det beste ved dem er at de byr på nye dimensjoner hver gang man leser dem. De bærer i seg universelle kvaliteter som fint kan måle seg med Gjett hvor glad jeg er i deg av Sam Mc Bratney eller Antoine de Saint-Exupérys Den lille prinsen. Det er bøker du blir glad i, rett og slett.