Anime

ANIME I KONTEKST

Anime – hva er det? vil være til glede for den unge akademikerspiren som interesserer seg for japansk historie og kultur, og til hodebry for den massekonsumerende animeelskeren.

Anime – hva er det?, med untertittelen Historier om japansk animasjonsfilm, er den første norske boka på markedet som handler om japansk tegnefilm. Heldigvis for oss lesere er den skrevet av en norsk kvinne som ikke bare har doktorgrad i japansk språk og kultur, men som attpåtil bodde i Japan frem til hun var 16 år gammel. Animeelskeren og akademikeren Anne Thelle vet med andre ord godt hva hun snakker om, og hvem hun henvender seg til.

Thelle, som selv vokste opp med japanske animeserier, har nok med denne boka først og fremst hatt som mål å nå frem til unge og spesielt interesserte Japan-, manga- og animeentusiaster som kunne tenke seg å studere det samme som henne. Etter min mening vil hun nå frem til denne målgruppen på grunn av det utvetydige, pedagogiske språket som gjør det dyptpløyende innholdet lett fordøyelig, akkurat slik fagbøker for ungdom bør skrives. Men uansett hvor enkelt teksten er formulert, vil den analytiske tilnærmingen til animasjonsfilmene kreve at leseren er villig til å grave seg vel så dypt ned i japanske historiske og kulturelle forhold som i animasjonsfilmen som sådan. For den delen av animefansen som nøyer seg med å leve seg inn filmenes helter, actionfylte plott og visuelt spektakulære bilder, vil denne bokas innhold bli i overkant tung og utilgjengelig. Men selv om språkformen og innholdet avslører at den intenderte leseren er ung og over gjennomsnittet engasjert i Japan og tegnede serier og filmer, vil også de eldre og mer uinnvidde av oss ha nytte og glede av boka enten vi er foreldre, lærere eller generelt kulturinteresserte. Dette fordi den introduserer oss for en kunstform som får stadig sterkere fotfeste i vår vestlige barne- og ungdomskultur, men som vi fortsatt vet lite om her til lands.

Sentrale trekk ved japansk anime
Thelles prosjekt er ikke først og fremst å presentere anime som kunstnerisk uttrykk, slik bokas hovedtittel Anime – hva er det? og baksideteksten av boka ”Vil du vite mer? Om hva anime egentlig er?” ser ut til å love. Hun har riktignok et innledningskapittel som handler om anime som kunstform. Der får vi vite at anime er en forkortelse av det japanske ordet for animation, altså tegnefilm, og at japansk anime favner både videre og dypere enn de tegnefilmene vi er vant til å se i Vesten. Deretter er det slutt på å omtale anime som kunstform. Vi får ikke en gang vite om den viktige forgjengeren manga, som er det japanske ordet for tegneserier, og som de fleste animefilmer er basert på. I stedet er hun mer interessert i å ta for seg opphavslandet slik det kommer til uttrykk i de ulike animasjonsfilmene. Som hun sier det selv, er målet å gi innsikt i grunnleggende trekk ved innholdet i japanske tegnefilmer gjennom å fortelle oss om sentrale hendelser og tankesett som preget den japanske etterkrigstiden. Dette gjør hun ved å analysere de ulike animeklassikerne ut fra den historiske og populærkulturelle konteksten de har blitt til innenfor. Mange som har kjennskap til manga og anime, vil nikke gjenkjennende til de introduserende spørsmålene Thelle stiller seg selv og leseren, og som senere blir besvart innenfor hvert sitt kapittel: Hva kommer det av at seriene så ofte handler om kamper mot vesener fra det ytre rom, foreldreløse barn, sexy og dominerende jenter, vold, roboter og natur?

Kapittel for kapittel introduserer hun oss for sine ulike tolkninger av animasjonsfilmer som kan knyttes til spesifikke historiske forhold i Japan, og for denne leseren er dette tilfredsstillende lesning på flere plan, både i sin bredde og dybde. Kjente verk som Osamu Tezukas anime om robotgutten Atomu (Astro Boy), Katsuhiro Otomos dystopiske klassiker Akira (1988) og Hayao Miyazakis Chihiro og heksene (2001) blir presentert innenfor historiske rammer som gir oss en dypere forståelse både av temaer, sjangrer og referanser som vi ikke hadde fått uten hennes hjelp. Thelle viser også frem sin kompetanse ved at hun ikke bare tillater seg å være begeistret, men også usentimental og kritisk til studieobjektene sine. Eksempler på dette finner vi i den mørkere fremstillingen av japansk anime hvor hun peker på hvordan filmer ble brukt til å legitimere invasjonen av andre land i Asia gjennom militær propaganda. Et annet eksempel er kapitlet der hun problematiserer hvordan unge piker seksualiseres både i animefilmer og i spin-off-produktene som er rettet mot barn så vel som voksne menn. Hun går heller ikke av veien for å motbevise den utbredte positive teorien om at den japanske populærkulturen er med på å viske ut forskjeller mellom kjønnene.

Mangefasettert analyse
Thelle kan kanskje kritiseres for å redusere studieobjektene sine til rene speilinger av samfunnsforholdene, men hun viser ved flere anledninger at gjennomgående temaer og motiver i det minste kan forstås ut fra forskjellige deler av den japanske samfunnsutviklingen. Dette ser vi blant annet når hun tolker de mange fremstillingene av foreldreløse barn i animasjonsfilm. Analysen trekker inn alt fra japanernes begeistring for Montgomerys Anne fra Bjørkely til tapet av foreldre etter atombombingen av landet og de stadig mer fraværende og travle foreldrene som jobbet seg i hjel under den rekordraske oppbygningen av landet til en av verdens ledende industrinasjoner. Ikke minst gir hun en overbevisende analyse av hvordan filmene bearbeider det symbolske tapet av den japanske keiseren som ”far” til folket etter at amerikanerne degraderte ham fra gud til vanlig menneske. Den grundige analysen av hvordan bearbeidingen av traumet etter atombomben og den amerikanske maktovertakelsen kan ha vært med på å forme måten både de postapokalyptiske samfunnene og de åndelige dimensjonene fremstilles i animasjonsfilmene, er tilsvarende glitrende og mangfoldig presentert.

Bilder uten tekstlig forankring
Selv om Anime – hva er det? først og fremst kan by på akademiske lesninger av animasjonsfilmer og deres røtter til Japansk historie og kultur, gjør den seg også bemerket ved å være rikt illustrert med filmcovere, illustrasjoner, fotografier og filmbilder på en måte som gir boka et coffee-table-aktig preg. En svakhet ved denne formen for bilde- og tekstkombinasjon er at bildene aldri trekkes inn i analysen eller kommenteres eksplisitt på andre måter underveis. Med tanke på at boka utelukkende tar utgangspunkt i visuelle verk, synes jeg det er særlig underlig at filmbildene presenteres så isolert fra analysen. Noe av forklaringen på dette kan være at forfatteren har ønsket å holde seg unna den delen av anime hun har minst kompetanse på, og som har med den rent visuelle og formmessige kommunikasjonen å gjøre. Samtidig har hun eller forlaget åpenbart ønsket å sprite opp boka med fargerike bilder. Uansett årsak ville både Thelle og Omnipax ha tjent på en mer sammenhengende bruk av bilder og tekst. Fordi de ikke har prioritert dette, må bildene tale for seg, uten bildetekst eller andre forklaringer på hva slags bilder det er snakk om, hvor de kommer fra og hvem som har laget dem. Den spesielt interesserte henvises til et register bak i boka der dvd-er og bøker listes opp, uten at illustratører og animeskapere nevnes. Når det er sagt, er det liten grunn til å avfeie boka på grunnlag av dette spriket mellom bilde og tekst. Teksten alene er verdt både tiden og pengene. Og hvem vet, kanskje den massekonsumerende animeelskeren vil dras inn i teksten gjennom de gjenkjennelige filmbildene hun ser når hun blar gjennom boka?