Annalisas dagbok

Å SKRIVE MOT MAKTEN

Hvordan kan vi forstå hva det vil si å leve i et samfunn der kriminalitet og vold forties? Kan et barns tanker om dette gjøre en forskjell? Med boken Annalisas Dagbok er Mariangela Cacace villig til å gjøre et forsøk.

Forfatterskap i bevegelse
Mariangela Cacace debuterte i 2005 med boken Hør Napolis sang, en følelsesladet roman for eldre ungdom og unge voksne. Allerede i debutromanen markerte hun seg med fascinasjon for og innlevelse i de livene som leves i Napoli. Den italienske byen utfordrer kanskje mer enn noen annen forestillingen om lov og orden samtidig som den har sjarm og varme. I tillegg til å portrettere en by, viste også debuten Cacaces evne til å portrettere unge, usikre, men også sterke og kloke jenter. Senere utgivelser, Vinterdansen (2006), Himmelstav (2007) og Sår (2009), viser at dette på sett og vis er blitt hennes varemerke.

De siste årene har Cacaces utforsket andre teksttyper enn romanen. For barn har hun skrevet fagboken Hestedilla (2010) og for mer voksne lesere har hun skrevet dokumentarboken Camorraland (2010). Det var i arbeidet med denne boken om den napolitanske mafiaorganisasjonen Camorra, at Cacace hørte om det som skulle bli materialet til Annalisas Dagbok. 27. mars 2004 ble fjorten år gamle Annalisa Durante et uskyldig offer i en skuddveksling mellom medlemmer av to ulike mafiafamilier. Med tillatelse fra jentens foreldre har Cacace fått bruke deler av jentens dagbok for å fortelle andre (norske) ungdommer om et ungt menneskes tanker om hvordan det er å leve et ungdomsliv preget av framtidsdrømmer, forelskelse og venner blandet med uro og utrygghet for vold og kriminalitet. Under rettsaken i forbindelse med drapet, var det ingen som turte å vitne mot mafiaen. Kun den lokale presten støttet Annalisas familie. Cacaces bok er derfor også et modig opprør mot mafiaens ”lov om taushet” (omertà).

Fagbok eller fortelling
Annalisas Dagbok kan være vanskelig å sjangerbestemme. Riktignok har boken fått støtte fra Det faglitterære fond, men det er nødvendigvis ikke avgjørende for om boken skal katalogiseres som fagbok eller skjønnlitterær bok. Utfordringen med å sjangerbestemme boken knytter seg til forholdet mellom dagbokutdragene og forfatterens egen tekst. Rent visuelt er de to tekstene adskilt både ved hjelp av typografi og fargen på boksiden. Forfatterens tekst er satt med standard skrifttype for bøker og sidene er hvite. Dagbokteksten er satt med en håndskriftliknende skrifttype og sidene er har et gulbrunt kladdebokpreg. I tillegg er det brukt ulike typer illustrasjoner som illuderer en fjorten år gammel jentes drodling. Vi finner hjerter, fargelagte 3D-bokstaver, klistremerker og fotoutklipp av popstjerner, klær og bamser. Mange av sidene er pyntet med tusjete tekstrammer og på en side finnes et overrablet passfoto av det vi kan anta at er kjæresten. På oppslagene, som kan romme både forfatterens tekst (som oftest på venstre side) og Annalisas tekst, finner vi også fotografier av Annalisas nabolag. Dette er bilder som både inneholder hverdagsrealistiske og turistpittoreske detaljer. Kanskje åpner denne delen av illustrasjonsmaterialet for et møte mellom de to stemmene i teksten?

Dagbøkene representerer det autentiske, det virkelige. Forfatterens tekst er en fortolket innlevelse i situasjonen dagboken er blitt til i. På et oppslag om lag midt i boken går følgende to tekster i dialog med hverandre:

Jula nærmer seg. Det myldrer av turister i San Gregoria Armeno, der menn sitter på rekke og rad utenfor butikkene sine og lager julekrybber. Annalisa og Nunzia går arm i arm og forteller hverandre om julekrybbene sine, mens de kaster blikk på gubbene som støper gjetere, vise menn og jesusbarn, håndmaler dem med stødige hender og bygger julekrybber med presisjon. De lager fossefall, grotter og stjernehimler. Å gå gjennom denne julekrybbegata er som å bevege seg i en fantasiverden. Men selv om den ligger rett ved Forcella, er det ingen som går innom Annalisas nabolag. De tør ikke. Det er der mafiaen er, hvisker folk seg i mellom. Og de som ikke er mafiosoer, er dophuer. (Cacace)

I dag på skolen snakket vi om farer i verden. Fra vold til narkotika til kriminalitet. Forcella er et farlig sted. Det er mange unge som doper seg, og mange dårlige mennesker. Men i Forcella er det også bra folk, som min familie og familiene til vennene mine. Mamma og pappa beskytter meg fra de farlige tingene. Men i blant kan jeg ikke unngå å se de narkomane som tigger penger og raver rundt hele dagen. Jeg synes synd på dem. (Annalisa)

Menneskeverd mot mafiamakt
Vekslingen mellom Cacace og Annalisas tekster forteller leserne at mafiaen finnes i hverdagen og at for mange som egentlig ønsker å leve livene sine i ro og fred med familie og venner, styres hverdagen av mafiaen. Som samlet uttrykk forteller boken at livet er sårbart og verdifullt, at barn setter sin lit til foreldrenes omsorg og at det kan være ensomt å sette seg opp mot den makten som er bygget på frykt, vold og penger.

Å kjempe mot mafiaens makt er ikke det samme som å kjempe mot stormaktenes krig, klimaødeleggelse eller markedsliberalisme. Ytringsfrihet gjelder ikke i mafiaverden, der er taushet og hemmelige tegn lovens uttrykk. Å skrive om denne tausheten og dens ofre, er å bryte den. Å lese det som skrives er å lytte til det som blir fortalt, og kan være et skritt på veien mot å fortelle det videre. Jo flere stemmer som bryter tausheten, jo mindre blir mafiaens makt. Så les – og fortell videre.