Anne Franks dagbok

ENDA FLERE BETROELSER

Å sette seg inn i opprinnelsen til Anne Franks dagbok, er omtrent like desillusjonerende som å lese om redigeringsarbeidet bak Bibelen.

Anne Franks dagbok handler om livet i dekning under 2. verdenskrig. Den påstås å være verdens nest mest leste sakprosabok etter Bibelen. Og som om dagboka var hellig, har redigeringsarbeidet forårsaka massive debatter. I 1995 kom Aschehoug med den «usensurerte» versjonen oversatt fra tysk av Tormod Haugen. Nå kommer de med den «endelige» versjonen, oversatt direkte fra nederlandsk av Bodil Engen, basert på en autorisert utgivelse fra 2001. «Denne nyoversettelsen inkluderer partier som har vært utelatt i tidligere utgaver» – altså en utvidelse av den «usensurerte». Forordet er derimot det samme som i 95-utgaven, og forteller at boka er utvida med omtrent en fjerdedel i forhold til «originalen» fra 1947 (på norsk 1952). Hvilke endringer nederlandske Mirjam Pressler har gjort i dette siste redigeringsarbeidet, opplyses det ikke om.

Annes egen bearbeiding
Anne Frank gjorde ikke oppgaven lett for noen. I utgansgpunktet var det aldri meningen at andre skulle få lese dagboka, men 28. mars 1944 hørte hun den nederlandske utdanningsministeren Gerrit Bolkestein på radio fra London be nederlenderne ta godt vare på krigsdagbøker. «Tenk så interessant det ville være hvis jeg fikk utgi en roman om annekset» (29/3-44). Sommeren 1944 skreiv hun om notatene fra de siste 21 månedene på 324 løsark. Hun bytta ut ord, anonymiserte, skreiv om setninger, sletta avsnitt og la til betraktninger og hendelser etter hukommelsen. For eksempel handler teksten 20. juni 1942 om hvorfor hun opplever det så underlig å skrive dagbok, blant annet «fordi jeg vanskelig kan tenke meg at jeg selv eller noen andre senere kommer til å ha noen interesse av betroelsene til en tretten år gammel skolejente.» Falsk beskjedenhet. I virkeligheten skreiv Anne dette i mai 1944, nesten femten år gammel. Hun slo også sammen notater fra ulike datoer. Nedtegnelser fra 10. november 1942 redigerte hun for eksempel inn i teksten dagen før. Der refererer hun den engelske statsministerens radiokommentar til de allierte troppenes landgang i Nord-Afrika. I denne «endelige» versjonen holder fortsatt Churchill talen sin en dag før den faktisk fant sted.

Tre versjoner
De åtte jødene i annekset ble angitt. Etter drøyt to år i dekning, 4. august 1944, ble de arrestert. Heldigvis klarte to av hjelperne å ta vare på Annes papirer. Faren til Anne, Otto Frank, var den eneste av de åtte som kom levende tilbake fra konsetrasjonsleir. Han fikk overrakt papirene og forsøkte å bearbeide dem med tanke på utgivelse. Etter hans oppfatning hadde Anne redigert bort for mye av den opprinnelige dagboka på bekostning av det autentiske preget. Slik Anne Franks dagbok kom ut i 1947, var den derfor sammensatt av Annes to versjoner til en tredje. Det er denne tredje versjonen som stadig revideres opp mot det opprinnelige materialet.

Noe av problemet ligger i at Annes bearbeida versjon kun strekker seg fram til mars 1944. Mer rakk hun aldri. Originalnotatene fra desember 1942 til desember 1943 er aldri blitt funnet, så for denne perioden fins bare hennes bearbeida tekst. For de siste månedene i dekning fins derimot bare den ubearbeida dagboka. Legger vi til forfatterens unge alder, er det ikke vanskelig å forstå at redigeringsarbeid har virka nødvendig.

Sensuren
Utgiverne i 1947 mente at Otto burde tatt mer hensyn til kristne lesere og de avdødes minne, og strøk derfor store partier, for eksempel der Anne kritiserer mora si nådeløst, skriver at hun gleder seg over å ha mensen og minnes fascinasjonen for brystene til ei venninne. Det er verdt å merke seg at dette i stor grad er stoff som Anne sjøl redigerte bort i sin bearbeiding, men som i den «usensurerte» versjonen er tilbakeført i tråd med Ottos opprinnelige redigering – og utvida. Likevel går det tydeligvis en grense også for Mirjam Pressler og rettighetshaverne i Anne Frank-fondet i Basel. 10. oktober 1942 skreiv Anne en bemerkning om at vaginaen hennes stadig utvider seg. Den er fortsatt ikke med.

Otto redigerte på sin side bort noe av kritikken mot seg sjøl. Der Anne for eksempel skriver at «far aldri kommer til å bli min fortrolige», føyde han til «i alle saker» (7/3-44). Også dette er tilbakeført.

Dette veit vi fordi det i 1986 kom en vitenskapelig utgave der alle de tre versjonene står å lese. Men heller ikke den er komplett. Noen ord er fjerna etter ønske fra de berørte. I 1998 dukka det dessuten opp fem sider Otto hadde holdt tilbake. To av dem er en alternativ innledning til den bearbeida dagboka, mens de tre øvrige stiller foreldrenes ekteskap i et dårlig lys. Det er disse tre sidene som nå er tilføyd i denne «endelige» versjonen (8/2-44). I tillegg er en nedtegnelse tidligere trykt under 7. november 1942 flytta til 30. oktober 1943, der nærmere gransking av dateringa viser at den hører hjemme.

Puristisk oversettelse
Det er med andre ord lite nytt i denne utgaven bortsett fra oversettelsen. Å oversette direkte fra originalspråket hever presisjonsnivået. 18. februar 1944 har Anne enda en konflikt med mora, som er kritisk til at hun besøker Peter på loftet. 95-utgaven: «Når jeg kommer ned igjen, spør hun hvor jeg har vært. Det liker jeg ikke, og etter hvert tåler jeg henne ikke igjen!» Slik lyder det hos Engen: «Når jeg har vært oppe og kommer ned igjen, spør hun hvor jeg har vært. Det er ille, men litt etter litt begynner jeg å mislike henne!» Engen har en annen oppfatning enn Haugen av hva «det» viser til, og en kontroll mot den nederlandske utgaven viser at hun har rett.

Økt nøyaktighet gir en noe mer omstendelig tekst enn 95-utgaven. Engen unngår stort sett utdaterte ord og vendinger, samtidig som hun langt på vei har beholdt den litterære stilen som viser hvor språklig påvirka Anne var av alle bøkene hun leste mens hun lå i dekning. Det er godt gjennomført.

Mangel på fotnoter
Imidlertid byr både Pressler og Engen på skuffende få fotnoter. Det tar litt tid å oppfatte at Pim er kallenavnet Anne bruker på faren sin. Når hun glad forteller at Hanukka og Sankt Nikolaus faller nesten samtidig, hadde det vært opplysende å få vite at det dreier seg om jødenes lysfest og nederlendernes julaften 6. desember. Når hun skriver «jeg vet noe om fars fortid» uten å forklare nærmere, hadde det hjulpet å få vite hva. Eller at navnet «Dussel», som Anne bruker på ham hun må dele rom med, betyr idiot på tysk. Dette må jeg til Carol Ann Lees ferske biografi om Anne Frank for å finne ut (Vega forlag, 2010). Mangelen på forklaringer kan skyldes ønsket om å gjøre dagboka så autentisk som mulig – omslaget er til og med en imitasjon av Annes første dagbok. I så fall er strategien feilslått, for detaljer fra biografien hever opplevelsen av dagboka flere hakk.

Slutt før håpet svinner
Likevel er det ikke vanskelig å forstå denne streben etter størst mulig ekthet. Som den viktigste personifiseringa av jødeforfølgelsen, blir Anne Franks dagbok stadig angrepet av revisjonistene som fornekter Holocaust og mener den er falsk. Paradokset er at når hver nye utgave påstås å være mer autentisk, bidrar det til å undergrave troverdigheten til den forrige. Ei lengre bok kan nok være sannere, men er ikke uten videre bedre. Da er det kanskje viktigere å huske at Anne sjøl ønska å bruke dagboka som utgangspunkt for en roman. Sannheten var ikke nødvendigvis det viktigste.

Man kan ikke anmelde ei dagbok i vanlig forstand – særlig når deler av den ikke er skrevet for utgivelse – men man kan forsøke å forstå den bedre. Dagbokas enorme populariteten skyldes ikke bare Annes appetitt på livet, hennes levende skildringer, nådeløse ærlighet og gjenkjennelige følelser. Jeg tror også det spiller inn at den slutter der helvete begynte. Anne Frank kan ha blitt det fremste symbolet på jødeforfølgelsen fordi dagboka overlater konsentrasjonsleirenes uhygge til fantasien. Den skaper ikke mer ubehag enn vi klarer å leve oss inn i. Og visst har hun som ikon blitt industri, men så langt ser det ut til at mesteparten av overskuddet fra denne boka går til fredsarbeid.

Kilder
Simon Sheppard: «On the Book of Frank» www.heretical.com
Robert Faurisson: «The Diary of Anne Frank. Is it genuine?» www.ihr.org
Laureen Nussbaum: «Eindelijk serieus genomen als schrijfster?» www.annefrank.org
Carol Ann Lee: Anne Frank 1929-1945. En biografi, Vega forlag 2010.