Dette er tiden for å la seg imponere av danske tegneserier. Knapt før vi har lagt fra oss Jeppe Sandholts Ørn, kommer KH Misha av Askel Aden. Tegneserien ble gitt ut i fjor (først på engelsk, så på dansk) og er aktuell på nytt nå som den er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.
Boken starter stillferdig nok. Tenåringen Misha er ikke-binær, og har et anstrengt forhold til moren Audrey, som har vært fraværende store deler av barndommen deres (Misha foretrekker pronomenet de). Nå skal de to legge ut på en roadtrip, delvis mot Mishas vilje, for å reparere forholdet seg imellom.
Turen får en røff start. Audrey har kjøpt en kjole til Misha, og bruker stadig feil kjønn om dem. Leseren får en følelse av at det ikke er vond vilje som ligger bak, men en kombinasjon av uforvarenhet, selvopptatthet og uadresserte ting fra fortiden. Ting skal uansett gå fra vondt til verre når de to kjører seg vill og ender opp i en slags åndeverden. Returen skal vise seg å være en reise både gjennom dette merkelige landskapet, og en navigering i den minelagte relasjonen mellom Misha og moren.
Usendte brev
Om du kjenner vibrasjonene fra Haruki Murakami og Hayao Miyazaki allerede, har du en god følsomhet for slike ting. Både forfatteren og filmskaperen er opptatt av portaler til andre verdener og vesener som kan ta flere former. Miyazakis Chihiro og heksene er en referanse så god som noen, fra den forlatte byen som Misha og Audrey først ankommer, til dyrefigurene og de små, sorte fuglene som fungerer som vrimlende, små maskoter boken igjennom.
Askel Aden (eventyr-referansen i pseudonymet er åpenbar når du først ser den) dedikerer boken «til alle jer der, som mig selv, har svært ved at sige fra, når I bliver gjort uret». Mishas løsning er å forsøke å skrive brev til moren i ledige øyeblikk, men følelsene setter seg fast og kommer aldri riktig ut. «KH» i tittelen spiller på den danske brev-avslutningen «kærlig hilsen».
Sjangertro grep
Aden fikk stor suksess med webserien Crossroads da han var 17 år gammel, før han bokdebuterte med Åndevandrer i 2022. I mellomtiden startet han enda en webserie, It’s warmer over here. Sistnevnte er desidert plantet i vår virkelighet, men med det skeive perspektivet intakt da serien følger en alenefar som flytter med datteren sin til San Fransisco og møter en sjarmerende bibliotekar.
Med andre ord er det ikke rart at KH Misha er selvsikker både i strek og fortelling. Fantasy-verdenen den tar oss med til føles innlevd og solid.
Fra et norsk perspektiv er det også velkomment å lese en fantasyserie hvor historien ikke blir trukket ut til seks eller åtte bind. Flere norske serieskapere (og redaktører) har noe å lære av hvordan Aden her forteller en kompleks historie på tre hundre sider. Det er en kunst som ikke burde bli glemt.
Et sjangerkjennetegn som er tatt med fra moderne fantasy, er figuren som guider Misha og moren gjennom åndeverdenen. Det er knapt noe nytt grep å la helten ledes gjennom en fremmed verden av en stedsvant figur (Dante Alighieri gjorde visstnok noe av det samme på 1300-tallet), og her hjemme kjenner vi det for eksempel fra Malin Falchs Nordlys og Sara Hjardars Mia Myhr-serier. Når klisjeen ikke forstyrrer leseopplevelsen her, er det fordi KH Misha i større grad handler om forholdet mellom de to hovedpersonene.
Skeive linjer
KH Misha føyer seg inn i en rekke svært gode skeive tegneserier som har kommet de siste to tiårene, fra Alison Bechdels Fun Home via Maia Kobabes Genderqueer (på norsk er det verdt å nevne stripeserien Bestis av Kenneth Larsen og Jenter av Cathrine Sandmæl). I motsetning til disse handler ikke Askel Adens bok om å komme ut av skapet, men hva som skjer i tiden etter. (På dansk sier man forresten å «springe ud», noe som låter mye mer poetisk. Skulle vi bare overtatt det på norsk også?)
Som Aden sier i etterordet: Boken handler også om å gjøre sitt beste, og oppleve at det ikke alltid er nok – og hvordan det ikke behøver å være noen sin skyld. Jeg var i starten bekymret for om Audrey skulle forbli en todimensjonal figur, men i løpet av boken blir vi kjent med og forstår henne, selv om det ikke gjør valgene hun har tatt mer riktige.
KH Misha kombinerer foreldre-barn og queer-problematikk med et mytologisk landskap som kanskje er nytt, men som føles mer enn velkjent. Og det er nettopp kombinasjonen, sammen med Adens sikre fortellerstemme, som gjør at den lykkes.
