Anti-Pode

Brødrene Karamazov møter Lillebror og Knerten

I Røsslands bok Anti-Pode møtes Kain, brødrene Karamazov og Anne Cat. Vestly i en klisjéfylt fortelling som også reiser dypt eksistensielle spørsmål.

Velkjent surrealisme
Anti-Pode er denne anmelders første møte med Pode-figuren, som så langt har medvirket i fire bøker. Røssland har i denne boken skapt hverdagslig og hjemmekoselig surrealisme ut av gjenkjennelige og nærmest klisjéfylte tablåer hentet fra barnelitteraturens verden. Typiske scener i boka kunne hatt titlene ”julebakst”, ”den slitsomme bilturen”, ”storebror plager lillebror/ lillebror irriterer storebror”, ”foreldrene forstår ikke barna”, ”familielykke og julegaver” og så videre. Anne Cat. Vestly har for eksempel ofte beskrevet slike scener der barn møter voksenverdenes banaliteter og absurditeter.

Illustrasjonene til Øyvind Torseter understreker fortellingens spenn mellom klisjé og surrealisme på underfundig vis: De har en velkjent strek, virker tilsynelatende enkle og jordnære, men har likevel noe foruroligende absurd over seg.

Fortellingens motor
Anti-Pode begynner tregt. I alle fortellinger har protagonisten et tydelig prosjekt som driver handlingen framover. I denne boken må vi vente over en tredjedel før fortellingen har nok framdrift til ”å gå av seg selv”. Denne anmelder trodde lenge at Podes ønske om egen sykkel var fortellingens mål, og at problemet var mangel på penger. Med en slik sped motor var det så vidt leseren ble med på ferden opp på fjellet og inn på hytta. Der var det heldigvis duket for en kamp på liv og død med en mystisk dobbelgjenger!

Når først bokas prosjekt er introdusert, er leseren med på ferden mot den høyst overraskende avslutningen. Men en voksen leser bør helts skru av logikk-knappen i hodet under lesningen. Hele dobbeltgjengerspillet holdes nemlig oppe av en lite tilfredsstillende løsning: Hvis begge Podene viser seg i samme rom sammen med andre, vil de begge forsvinne. Denne forestillingen holdes ved like inntil slutten, da det plutselig viser seg at de to kan vise seg i samme rom som andre, bare de er barn! Frykten for å forsvinne hindrer flere ganger Pode å ta kontakt med ulike familiemedlemmer og forklare dem situasjonen, noen som i hvert fall for en voksen leser virker underlig og lite troverdig når Anti-Pode ikke er i nærheten.

Voksenhumor
Mange av de fortellermessige byggeklossene Røssland bruker er altså ikke spesielt originale, for å si det mildt, men der han skriver originalt og godt, er det en småspydig voksenstemme som hever stoffet opp over de verste banalitetene. Han bruker et elegant språk og har en uforlignelig humor beregnet på en voksen leser:

Pode klatra opp på disken og bladde litt i kokeboka til far. Far hadde skrive henne sjølv, og mange hadde kjøpt henne, spesielt alle som gløymde å avbestilla henne i kokebokklubben. Pode såg i kapittelet om julekaker. Han las nedover: ”mandelflarn, bordstabelbakkels, mor Monsen, Borghilds sirupssnippar”. Pode var flink til å lesa, sjølv om det var ein del vanskelege ord.
”Eg skal baka alle dei der,” sa far stolt.
Pode las vidare: ”Toruns mergpostei, Olas peparnøtter, jødekaker, berlinerkrans …”
”Dei skal eg òg baka, men eg likar ikkje å baka jødekaker og berlinerkrans same dagen, det blir liksom litt ufint.” (s. 9)

Mange voksne vil nok nikke gjenkjennelig til forlagenes avbestillingsordninger, og de samme vil kanskje også humre, for ikke å si gapskratte over faren som ikke vil la den harmoniserende julebaksten forstyrres av krigshistoriske uhyrligheter. Og den voksne leser, bevandret i den vestlige kanon, ser den lett surrealistiske humoren i lillesøster på fire som kommenterer julefangsten slik: ”Eg har lese Brødrene Karamazov før, men det er noko heilt spesielt å eiga boka.” (s. 76)

En typisk, moderne lesesituasjon tilsier en voksen som leser for sitt barn, og at boka har noe å gi for både den voksne leseren og den barnlige lytteren. Men den type humor som Røssland presenterer her, bygger ikke akkurat broer mellom to generasjoner lesere. Når far humrer, og sønnen spør hvorfor, er det da mulig å forklare jødenes lidelseshistorie innbakt i de norske juletradisjoner? God barnelitteratur kan på sitt beste samle to verdener, men i tilfellet Anti-Pode er det vel heller snakk om parallelle univers, der begge lesegrupper får, men ikke det samme. Kanskje er det også greit? Den voksne verden vil alltid ha noe som barnet ikke forstår.

Dr. Jekyll og Mr. Hyde
Røssland bruker et velkjent dobbeltgjenger- eller tvillingmotiv i sin fortelling. Pode og Anti-Pode er bleke kopier av berømte forgjengere som Dr. Jekyll og Mr. Hyde, men også Kain og Kong Oidipus, hvis vi tøyer begrepet litt. Anti-Pode speiler Podes mørke sider, og framprovoserer sterke, negative reaksjoner, til Podes store sorg og fortvilelse. På elegant vis tilslører Røssland hvem av dem som er den slemme, og også hvem som er den ekte og hvem som er den falske Pode. Budskapet synes å være enkelt og viktig: I alle bor muligheten for å gjøre gode og onde handlinger. Å erfare og forstå det, som barn, er ikke en liten ting! Røssland pirker bare borti dette problemfeltet, men han skal ha takk for å ha gjort det!

Den volden som utøves i boken får således en viktig funksjon. Tilsynelatende virker det som volden løser hovedpersonens problem, og at den dermed blir legitimert på tvilsomt vis. Når vi mot slutten av boken ser hele problemfeltet klarere, kan man i hvert fall se den som uttrykk for alle menneskers iboende ondskap og tilbøyelighet til å velge slike løsninger i eksistensielt truende situasjoner. Faderdrapet i Brødrene Karamazov, eller broderdrapet i fortellingen om Kain og Abel blir i så henseende nyttige referanser for en reflektert leser, midt oppe i all julebaksten.