Tittel: Apefjes
Tekst: Tor Erling Naas
Illustratør: Sigbjørn Lilleeng
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2011
Antall sider: 246

ISBN 978-82-02-33933-3

Apefjes

ENDELIG EN NORSK SUPERHELT

Noen litterære svakheter hindrer ikke Apefjes i å fremstå som en helstøpt superheltfortelling med tegnede ruter av høy kvalitet.

Apefjes er noe så sjeldent som en norsk superheltserie fra vår egen samtid, fortalt gjennom en veksling mellom romantekst og tegneserieruter. De etablerte serieskaperne Tor Erling Naas, bedre kjent som Tor Ærlig, og Sigbjørn Lilleeng har gått sammen om å lage første bind i det som tegner til å bli en fortsettelsesserie. Apefjes har en kledelig blanding av populærkulturelle og alternative referanser som kanskje særlig vil appellere til tegneserielesende tenåringer. Her er samtidens taggekultur på en overbevisende måte smeltet sammen med japansk mangaestetikk og amerikanske superheltserier.

Tagge-Tarzan
Allerede på forsiden av Apefjes introduseres leseren for en ung gutt i fullt firsprang. Halve ansiktet er skjult av en tørklemaske med bilde av en glefsende apekjeft. Bygningene i bakgrunnen røper at størsteparten av handlingen foregår i en storby, som skal vise seg å være Oslo. Det kunne av flere grunner vært fristende å lese Apefjes som en kommentar til mannen bak 22. juli. Jeg skal imidlertid nøye meg med å konstatere at fortellingen om ensomme Martin Josefsson handler om hvordan en mørk og traumatisk forhistorie – inkludert tapet av en farsfigur – er med på å forme hans nattlige persona som tagger og vordende superhelt Apefjes.

Martin er selvsagt ikke som andre barn. For det første har han og moren bodd et utall steder over hele Norge, og den rotløse Martin strever med å passe inn i de stadig nye byene moren flytter til. Han er ensom, blir mobbet og tagger om natten. Umåtelig intelligent er han også, selv om han er umotivert på skolen og sitter og sover i timene. Ikke minst er et særtrekk ved den unge taggeren at han har en mystisk trang til å klatre i høyden, enten det er i tauene i gymsalen eller i toppen av skyskrapere når han tror han sover. Det viser seg snart at det hele henger sammen med to ting: lydopptakene av farens død på sistnevntes etterlatte minidiskspiller, og morens bortgjemte pass, som avslører at hun av mystiske årsaker har skjult deres egentlige identitet og forhistorie. Martin Josefsson er i virkeligheten Marislav Mikailevitsj Karkov Singh.

Godt over halvveis i fortellingen begynner brikkene å falle på plass, og leseren aner hva slags urovekkende detaljer som lurer bak historien om Martins mystiske evner. Selv om tegneserieromanen viser flere kvalitetstrekk allerede fra begynnelsen av, er det først ved oppnøstingen av disse vesentlige detaljene om fortiden at historien virkelig engasjerer.

Serieskaper, bli ved dine ruter
Kritikere er kjent for å hudflette kunstnere som våger å prøve ut nye medier og sjangrer, og noen ganger er kritikken mer urimelig enn den er berettiget. Nettopp med tanke på denne tendensen må det ha vært en nervepirrende affære for anerkjente serieskaper Naas å skulle forfatte ren tekst istedenfor tegneserier. Det har han nå gjort for første gang i samarbeidsverket Apefjes. Han kan derfor ikke unngå å bli sammenlignet med tegneseriekollega Lilleeng, som står for tegneseriedelen av boka. Dessverre er det nettopp kontrasten til Lilleengs stadig mer profesjonelle strek som setter deler av Naas’ tekstdebut i et litt uheldig lys.

Mannen bak aliaset Tor Ærlig har tidligere høstet mye ros for at han som tegneserieskaper har nærmet seg litteraturen. Tegneserieromanene Ser du meg nå? (2006), 90’s lovesong (2008) og Mare Frigoris (2009) har alle fått gode kritikker og blitt nominert til prisen for beste norske tegneserie av Sproingjuryen. I tillegg har han også gitt ut en rekke numre av heftene Evig ung (1998) og Hjertemosaikk (2003), samt tegneserienovellene Jeg, Tor Ærlig (2010). Samtlige av disse utgivelsene peker mot en serieskaper med klare litterære interesser og ambisjoner. Debuten hans som ren tekstforfatter i 2011 kommer derfor ikke som noen bombe. Det som er overraskende, er hvor slapt og middelmådig deler av arbeidet hans fremstår utenfor tegneserierutene. Naas er ingen dårlig skribent som tegneserieskaper. Tvert imot er han blant de bedre. Hva er det da som har gått galt? Er gapet mellom litteratur og tegneserier fortsatt så stort at man uunngåelig blir en dårlig forfatter når man opprinnelig er tegneserieskaper? Eller er problemet kanskje først og fremst at man havner i en uelegant spagat når man forsøker å lage bøker som kombinerer romantekst og tegneserier?

Tegneseriehistorien viser at litteratur og tegneserier kan kombineres med stort hell, og åpne for nye måter å bruke tegneseriemediet på. Legendariske Alan Moore og Dave Gibbons ga i 1986 ut Watchmen, som av mange blir regnet som en av de første tegneseriene markedsført som tegneserieroman. I Watchmen skrev Moore inn sine tekstpartier som bakgrunnshistorier for handlingen i de tegnede rutene, både i form av bokkapitler, brev og artikler presentert fra persongalleriets ulike synsvinkler. I Apefjes er tekstpassasjene i mye sterkere grad brukt til å formidle selve rammefortellingen og servere detaljer som er nødvendige for utviklingen av plottet – alt sammen presentert gjennom hovedpersonen Martin. Dessverre har disse tekstpartiene noen svakheter. For det første må leseren pløye seg gjennom litt for mange kjappe handlingsreferat som gir teksten et noe hakkete, oppsummerende preg. Det er som om en lang historie har blitt kortet ned med mange hundre sider, men at hovedessensen likevel har blitt presset inn i fortellingen for at de ulike delene skal henge sammen. For det andre inneholder teksten noen tamme presentasjoner av replikkvekslinger mellom mor og sønn som gjør at noe av saften og kraften i dialogen forsvinner. Det er som om Naas skal gjøre om den karakteristiske karikerte og dramatiske kommunikasjonen i tegneserier til det stikk motsatte i romanform ved å fjerne alle nødvendige utropstegn.

Jeg skal ha de jævla tusja mine tilbake, ropte jeg gjennom døra.
Det får du ikke, bjeffet hun. Jeg har kasta dem i do.
De er mine, ropte jeg. (s. 30)

 

Romanpassasjene er for det tredje preget av noen litt masete frampek.

Jeg skal komme tilbake til det der med faren min. Det er ikke noen hyggelig historie. (s. 29)

Jeg visste ikke hva, men et eller annet var det med denne dingsen. (s. 36)

 

De stadige hintene røper at forfatteren kanskje har vært redd for å miste den unge leseren dersom han ikke stadig peker mot de spennende elementene ved forhistorien som skal komme, både i første bind og sannsynligvis også i de etterfølgende bøkene. I verste fall kan dette forsøket virke mot sin hensikt ved at de stadige repetisjonene virker trøttende på en utålmodig tenåringsleser.

Pionerarbeid
Naas skal likevel ha ros for at han våger seg inn på det litterære, og dermed utforsker grensene mellom hva vi lesere oppfatter som litteratur og tegneserier, og hva vi oppfatter som triviallitteratur og kunst. Alan Moore skilte i sin tid tydelig mellom de tekstlige sidehistoriene og artiklene og den resterende tegneseriefortellingen i Watchmen. Dermed ble det ikke like aktuelt for kritikerne å sammenligne litteraturen med tegneserien. Naas er derfor mer ambisiøs enn Moore ved at han forsøker å flette litteraturen inn i selve fortellingens gang i tegneserien. Enda så vanskelig dette må ha vært, lykkes han i å skape en god dialog med tegnserierutene på flere måter. Naas har blant annet gjort en god jobb med å kombinere et litterært språk med det muntlige uttrykket som passer til tegneserien. Her er det flust med a-endelser, ”muttern”, ”funker”, ”stikki” og ”seff” som harmonerer med både sjangeren og miljøet som skildres. Korthugde setninger og linjeskift får på sin side effektivt frem tankerekker og stemninger som står godt til det ordknappe tegneseriemediet. Et modernistisk språk blander seg på mer eller mindre sømløst vis med utvetydig og ”rett fram”-formidling.

Superheltreferanser
I tillegg til å blande prosa med tegneserier har også Watchmen og Apefjes det til felles at de handler om superhelter sett i lys av skapernes egen samtid, med en bråte superheltreferanser som bakteppe og tydelig inspirasjonskilde. Naas og Lilleeng viser at de har god forståelse for superheltmyten, uten å henfalle til nostalgisk reproduksjon. For den innvidde vil forholdet mellom Martins traumer og utviklingen av superheltrollen for eksempel gi klare assosiasjoner til både Batmans og Spidermans forhistorier. Sistnevnte edderkopphelt er for øvrig Martins sengelektyre, noe som understreker den viktige referansen for oss lesere.

Stilsikker strek
Avslutningsvis må tegneserierutene nevnes i nærmere detalj, for med Apefjes har Lilleeng greid å gape over flere ulike og nye sjangrer og kommet ut av det med æren i behold. Han er ikke redd for å flørte med populærkulturen, samtidig med at han beholder sitt umiskjennelige alternative uttrykk. Allerede med den prisbelønte serien Nebelgrad Blues (2006–) ble han kjent for å bruke karakteristiske mangakjennetegn på seriefigurene sine, med store hoder, tykk hårmanke og overdimensjonerte øyne. Dette var et litt overraskende estetisk trekk ved en ellers fanzinepreget strek og en lavmælt hverdagsrealistisk fortelling om en ung gutt som spiller i band mens han forsøker å finne ut hva han skal gjøre med livet sitt. Med Apefjes har serieskaperen lagt seg mye tettere opp til mangasjangerens mer actionfylte og filmiske aspekter, mens skildringen av taggemiljøet sørger for at hans røtter til det alternative holdes i hevd og forhindrer at heltefortellingen blir strømlinjeformet. Her viser han frem sitt talent for elegante vekslinger i perspektiv og en strek som effektivt får frem heltens imponerende bevegelser og karakterenes brede følelsesregister. Karikaturene er mange og til tider friske. Skurkene er selvsagt feite og silsvettende, og den sneversynte kulturtanten representerer det etablerte samfunnets frykt og avsky for taggere med et mylder av sinte rynker under det kortklipte håret. Særlig moren til Martin har noen uforglemmelig triste og desperate ansiktsuttrykk som vanskelig kan formidles med ord. Sist, men ikke minst er de tegnede rutene utsmykket med et lekkert, påkostet fargeregister som de fleste japanske mangaskapere nok vil misunne Lilleeng.



Skrevet av:

Kommentarer