Apen og trollet, faren min og Peer Gynt

Det er Pappa og meg. Det er jeg og Pappa. Pappa bærer meg, holder meg på armen. Jeg peker, og Pappa bærer meg dit jeg peker. Jeg peker på bokhylla. Jeg peker på den store boka med høy, bred, mørk rygg. Det er den store dyreboka. Pappa tar ut boka. Den er stor og tung og leopardskinnmønstret. Jeg klapper i hendene. Jeg er ett år, ett og et halvt, kanskje. Jeg husker det bare fordi vi gjør det samme hver dag. Finner boka, tar ut boka fra hylla, åpner den opp. Det er et rituale. Det er magi.

Det er apen og Pappa. Det er løven og Pappa. Jeg sitter på fanget til Pappa, og Pappa leser for meg. Pappa blar i den store dyreboka. Den tunge boka ligger mellom oss og jeg peker på bildene. Det er mest svart-hvite bilder. Og jeg lar den svarte hesten passere. Den kan telle med foten, leser Pappa under bildet i bildeteksten. Det er en flink hest. Det er flinke sjimpanser også som kan hente banan ved hjelp av en pinne. Og en flink gorilla som har lapper med ord foran seg. Den kan lese. Jeg kan ikke lese, men jeg kjenner alle bildene. Noen kan vi bla fort forbi. Men noen må vi stoppe ved. «Der!» sier jeg og peker på hunden, den store grå ulvehunden som står oppreist med labbene på skuldrene til eieren sin. «Der!» sier jeg og peker på apen som smiler med hvite tenner og rødt hår. Jeg er så glad i den apen. Den er så blid og snill. Den er min aller beste venn. Og Pappa er på vei videre, men jeg må tilbake, for bildet er så sterkt i fargene, og apen er helt vidunderlig.

Jeg er to år, og jeg husker hvordan Pappas kofteknapper som ser ut som små vikingskjold, klinker inn i bakhodet mitt når han bøyer seg fram for å lese om geoparden som er så rask. Hver kveld vil jeg lese om dyrene. Hver kveld må jeg hilse på apen min. Og jeg koser bildet. Jeg kysser bildet. Jeg vet akkurat hvor i boka apen gjemmer seg. Jeg vet akkurat hvor jeg skal finne ham. Jeg tar boka fra Pappa. Jeg blar akkurat dit apen er og peker: «Der!». Og der er apen, like rød i pelsen og like blid og på akkurat samme sted som sist. Midt i alt som er verden, midt i dette kaoset av inntrykk, fins det noe absolutt sikkert og trygt, og det er at apen er der i boka på akkurat samme sted som sist og akkurat like blid med alle tennene sine. Jeg tror det er der, i dette bildet av apen, i denne grønne sofaen med faren min, i armkroken hans, at jeg fortøyer hele min tilværelse. Et ankerfeste for hele min barndom, kanskje for hele livet.

Det er Aurora og Pappa. Det er Knerten og Pappa. Pappa og Trollelgen. Pappa og Askeladden. Pappa leser og leser. Jeg sitter i sofaen ved siden av ham, eller i stolen ved siden av, og Pappa leser fra Asbjørnsen og Moes eventyr. Han leser om Mestertjuven. Han leser Gjete Kongens Harer. Og han leser Det Blå Båndet. Jeg er fem år. Jeg er åtte år. Jeg er tolv år. Og fortsatt er jeg redd for det mørke huset der bergtrollet bor. Tegningene til Alf Rolfsen glir inn i marerittene mine. De mørke vindusgluggene, de krokete greinene, den nifse rota. Den fryktelige rota. Historien gjør at jeg ligger våken om nettene og tenker på denne mora som slår seg sammen med denne uhyggelige mannen som er troll, og hun går med på å stikke ut øynene på gutten sin, prøver å drepe ham, sender ham ut på forferdelige oppdrag i håp om at han skal bli borte for godt. Jeg elsker det eventyret og hater det. Det gjør meg redd helt inn i innvollene. En skrekk som sitter i musklene og i knoklene, som gjør at jeg ikke tør gløtte på gardinene når det er mørkt, ikke tør se under senga.

Det var Pappa og Poirot. Pappa og Hunden fra Baskerville. Pappa og Peer Gynt. Da var jeg seksten år og lå febersyk og klødde over hele kroppen en altfor varm Pinsehelg, og han leste om Peer og Knappestøperen, Solveig og Den Grønnkledde, Dovregubben og dårekisten. Han leste så levende at jeg glemte hvor fælt det klødde og hvor varmt det var. Han deklamerte med armen hevet og bukk fra oven, bukk fra bunden, stangende i samme stunden, og reinsbukkens sprang ut over Besseggen og ned mot Gjendevannet. Jeg var der i Jotunheimen, var der på Besseggen, jeg så det for meg, var i spranget, kjente flukten,svevet. Og bøkene bar meg videre inn i andre bøker, videre inn i egne ord og tekster – og derfra inn i et helt forfatterskap. Nå leser jeg høyt for sønnen min som er nitten år, for dattera mi på atten og for minstejenta mi på fjorten. Ulike bøker på tre forskjellige sengekanter. Det er det fineste jeg kan gi dem. Verdner av ord.