Tittel: Apefjes 2: Ulvehjerte
Tekst: Tor Erling Naas
Forfatter: Tor Erling Naas
Illustratør: Sigbjørn Lilleeng
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2013
Antall sider: 228

Apestreker og mystiske ulvetildragelser

Det styrker ofte engasjementet for en serie når uante sider ved hovedpersonen kommer frem. Men selv en superhelt blir ikke nødvendigvis kompleks på den interessante måten av at stadig nye dyrearter gjør krav på sin del av hans persona.

Oppfølgeren til tegneserieromanen Apefjes røper en passe dose nytt om den mystiske forhistorien til tenåringsgutten Martin alias tagge- og klatrehelten Apefjes. Dette er et klokt valg, for den sterkeste drivkraften i fortsettelseshistorien så langt er nettopp denne gradvise opprullingen av fortiden til hovedpersonen. For å komme til bunns i detaljene omkring dette må leserne dermed pent vente til de får lest et uvisst antall nye bøker i serien. Spørsmålet er nå hvor lenge tegneserieskaper Sigbjørn Lilleeng og forfatter Tor Erling Naas kommer til å holde hjulene i Apefjes-serien sin i gang. Har tegneserieduoen med Apefjes 2: Ulvehjerte greid å videreutvikle en helt og en rammefortelling som er helstøpt nok og fascinerende nok til å rettferdiggjøre en lengre serie?

Om jeg bare kunne glemme

Både i bok 1 og 2 handler det om glemsel og fortrengning på flere plan. Martin, som egentlig heter Miro, finner i bok 1 ut at det er han selv som er mannen bak de mystiske apefjesene som om natten blir tagget på de mest ufremkommelige stedene på høye bygninger i byen. Selve nerven i karakterutviklingen hans mot superhelt er nettopp denne gradvise erkjennelsen av sine uoppdagede evner og krefter som i begynnelsen kommer til overflaten gjennom ubevisste handlinger. Årsaken til denne mangelen på kunnskaper om seg selv henger sammen med at han av uklare grunner har fått slettet ut minnene sine fra barndommen i Afrika ved hjelp av «glemmerøret» til en heksedoktor. Han strever derfor med å få de ulike små brikkene fra fortiden som stadig dukker opp til å falle på plass.

Samtidig ønsker Martin å glemme. Han plages av at han ikke forstår det hele og fulle bildet av seg selv, hendelsene fra barndommen og det faktum at han blir forfulgt av bestefaren, og – skal det vise seg – hans onkel, ulvemannen. Derfor bestemmer han seg for å fortrenge alt dette vanskelige og fokusere på andre ting i livet, som skole, og etter hvert også jenta Oda i klassen. Som han formulerer det selv i et tankereferat:

«[…] hver eneste lille ting jeg dytta inn i huet, var med på å dytte noe annet ut.
Som for eksempel lysten til å klatre ut av hvert eneste åpne vindu jeg så.
Eller trangen til å løpe oppetter vegger og over tak. Til å slenge meg gjennom gatene.
Og det at jeg følger med på hver eneste lille bevegelse folk gjør.
Hva de spiser, hvordan de lukter.
Jeg vil bare stenge ut alt det der.
Dytte det ut og fylle opp igjen.»

Selvsagt blir det et umulig prosjekt å fortrenge den nye og ukontrollerbare siden som har kommet til overflaten. Allerede i del 1 av bok 2 dukker det opp nye apefjes i byen, og også denne gangen lurer Martin på om det er han som står bak taggingen. Apefjesene ser nemlig ikke helt ut som de pleier. De er skjevere og mer uproft utformet.

Det overnaturlige i hverdagen

Selv om bok 2 i stor grad handler om hvordan Martin på nytt innhentes av fortiden sin, får vi også et grundigere innblikk i hverdagen hans på nåtidsplanet. Ikke overraskende er denne hverdagen på sitt mest engasjerende hver gang Martin forsøker å skjule sin hemmelige Apefjes-side for bekjente, uten at han greier å kontrollere hvordan han oppfattes utenfra.

Apefjes 2: Ulvehjerte kombinerer på troverdig vis et psykologisk portrett av den unge superhelten med superheltsjangerens krav om spenningsmettede og usannsynlige hendelser og miljøer. Nåtidshendelsene i boka blir interessante ved at det som er glemt og fortrengt blir satt i sammenheng med dem, om enn på en gåtefull måte. Bruken av det overnaturlige er stort sett såpass nøkternt og virkelighetsnært portrettert at det fremstår naturlig.

For tenåringsleserne vil det i stor grad være rom for å kjenne seg igjen i Martins menneskelige sider og tanker. Samtidig bidrar de fremmede kreftene i ham til å gi rom for å drømme seg bort i fantasier om å være et supermenneske med en avgjørende rolle i verden. Et kvalitetstegn ved helteserier generelt er gjerne komplekse skurker og helter der mørke og lyse krefter lever side om side i en og samme person. Det er foreløpig for tidlig å si noe om i hvor stor grad Lilleeng og Naas vil åpne for slike karakterer i Apefjes-serien, men de har allerede nå minst to karakterer som viser seg å ha andre sider ved seg enn dem vi først ble forespeilet. Det er lov å håpe på en videreutvikling av slike sammensatte karakterer fremover i serien.

Tittelens betydning

Tittelen Ulvehjerte skaper forventning om at det ikke lenger bare skal handle om Martins åpenbare forbindelse til aper, men også på et vis til ulver. Som en del av dette, peker tittelen mot introduksjonen av den nye og farlige fienden som er ute etter Martin: den russiske ulvemannen, en slags variant av varulven. Det er etter endt lesning av bok 2 foreløpig uklart hvorfor ulvemannen vil ha fatt på Martin, men vi får i alle fall vite at han er Martins onkel og samarbeider med Martins russiske bestefar. Problemet er at dette hovedsakelig er opplysninger fra moren til Martin, som viser seg å være en delvis upålitelig informasjonskilde med sine hemmeligheter og feiltolkninger av fortiden. Leseren kan derfor ikke være sikker på om fiendebildet er slik det fremstår til nå.

Det potensielt mest spennende med tittelen Ulvehjerte er knyttet til en sentral klasseturscene oppi fjellheimen. Der blir vår helt bedre kjent med den dyriske siden av seg selv gjennom sitt møte med ulveflokken på stedet. Selv om det senere kommer frem at han har en slektning som er halvt ulv, blir det imidlertid aldri klart på hvilken måte han har noen spesifikk forbindelse til ulver utover det faktum at han kan kommunisere med dem og føle seg som en del av dem fordi de er dyr.

Førsteboka nevner så vidt at faren til Martin holdt en rovdyrflokk i tillegg til å forske på primater, men selv om tittelen Ulvehjerte bærer bud om at vi som lesere skal få mer innsikt i denne underlige sammenhengen mellom Martin og rovdyr, forblir tittelen først og fremst et frampek mot informasjon som antakelig vil komme i de etterfølgende bøkene. Som leser undrer jeg meg derfor noe over valget av tittel i og med at den ikke er tydeligere forankret til andrebokas innhold. Ikke minst blir jeg usikker på hvor mange dyrearter Martin kommer til å være forbundet med etter hvert som historien skrider frem, og om det i så fall kommer til å være en sammenheng mellom dem og han som overbeviser . Vil den stadige introduksjonen av nye dyr gjøre Martin til en helt som til slutt er forbundet med hele verdens fauna?

Bekymringen til tross: Det er virkelig en fryd å leve seg inn i den dyriske dimensjonen Martin blir stadig mer fortrolig med i andreboka, og jeg kjenner et sug etter å få vite mer om hvordan avsløringen av fortidens skjulte sannheter kommer til å forme Martin på veien mot en stadig mer helstøpt superheltfigur. Grepet er på ingen måte ukjent innenfor superheltsjangeren. Vi kjenner det blant annet fra Spiderman og forbindelsen hans til edderkopper. Lilleeng og Naas ser ut til å ha klekket ut sin egen originale helteskikkelse med et klart dyrisk tilsnitt, og jeg øyner et håp om at koblingen vil kunne bli like vellykket som den vi finner i spidermanmyten.

Tegneserieduoens utvikling

Mye av årsaken til at jeg som leser lar meg rive med, henger sammen med at Lilleeng fortsetter sin selvsikre bruk av action- og krimmomenter slik vi kjenner dem fra superheltserier, og at han greier å koble dem til en visuelt troverdig fremstilling av hverdagen og omgangskretsen til en tenåringsgutt som tilhører et alternativt miljø fra vår egen samtid. En innvending mot Lilleengs tegnede ruter er at han denne gangen har pyntet på svetteperlene til karakterene sine med hvitt, noe som får svetten til å se ut som byller. Ikke helt heldig.

Et pluss ved rutene hans i bok 2 er en vakker, beige sekvens med en skisseaktig blyantstrek som tar for seg en sentral hendelse i barndommen. Egenarten ved partiet bryter med nåtidsplanet og skaper en tydelig forbindelse til de rent tekstlige partiene om fortiden slik de er formulert av Naas.

På sin side har Naas denne gangen forbedret sitt litterære bidrag til serien gjennom sine uanstrengte, nedstrippede tankereferat og utdypende informasjon om handlingsgangen. Sammendragstendensen fra forrige bok er fortsatt til stede, men den kan forsvares fordi en oppfølgerbok krever en viss repetisjon av tidligere sentrale hendelser for at leserne skal henge med i handlingen. Teksten forøvrig blåser liv i både hovedpersonen og rammefortellingen ved å gi dem en dybde og troverdighet det antakelig ville være vanskelig å få frem med tegneserierutene alene.

Alt i alt sitter denne leseren igjen med en opplevelse av at duoen har fått dreisen på rollefordelingen i arbeidet med hybridsjangeren de på så ambisiøst vis har satt i gang med Apefjes. Serien er så langt god nok til at nye bøker vil bli utgitt, så sant ulvetittelen og kompleksiteten ved sentrale karakterer blir utviklet videre. Greier de det, er det god grunn til å tro at leserne kan glede seg til fortsettelsen.



Skrevet av:

,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.