Apokalypse nå

Mulegutten er ikke en enkel sjel, men for oss lesere fins det flere knagger å henge historiene hans på: Vi skal som oftest bli med på en reise i nytt og farefullt terreng der han møter store utfordringer og lærer nye ting om seg selv.

Forfatter Øyvind Torseter moderniserer en godt brukt formel (iblant låner han også direkte fra eventyr) ved å gi karakterene samtidige holdninger, og ikke minst, de utsettes for det moderne samfunn der konflikter i både stor- og småsamfunnet kan presse livsgnisten ut av den tapreste. Mulegutten er på mange vis en moderne Espen Askeladd, som storøyd slippes ut i det ene scenarioet etter det andre. Dronefangeren åpner med at Mulegutten akkurat har vunnet en gul oppblåsbar gummibåt på tivoli og får et forvarsel av en spåmann om noe nært forestående: «Folk flykter. Det bør også du gjøre». Mulegutten flykter ikke. Istedenfor hamstrer han matvarer, hermetikk og toalettpapir. Nei, det er ikke et eventyr om Covid-19. Et skip seiler mot øya der Mulegutten bor, lastet med en skrekkelig skurk som slipper droner som sprer gjødsel over øya, noe som får alt til å vokse til enorme størrelser, særlig ugress og rotter. Kaospiloten samler rottene til en enorm hær ved hjelp av en fløyte som spiller en sang som forhekser dem, ikke ulikt Brødrene Grimms «Rottefangeren fra Hameln». Mulegutten holder verden utenfor ved å spikre igjen vinduer og sette ut enorme feller til rottene, med store oster til lokkemat.

Innetid

Så begynner perioden som minner mye om våre egen pandemi: selvisolering med små og nære hobbyer, som eksperimentering med surdeigsbrød, plantedyrking, tente lys i hver krok, bokmaraton, rødt i vinglasset, te i koppen, kortspill, TV-serier som slukes på rekordtid, organisering av fotoalbumer, og annet. Torseter skildrer denne spesielle tiden på gjenkjennbar måte.

Livet blir unektelig sært hvis man lever for lenge alene. Og Mulegutten gjør så godt han kan for å mestre livet bak de fire veggene. I badekaret med en paraplydrink i hånden, mens hårføneren henger på veggen og durer mot et håndkle, drømmer han seg bort til en båttur som ender på en øy der marerittet han gjennomlever kun er et vondt minne. Den langvarige innetiden gir ham omsider klaustrofobi og han innbiller seg stadig eklere ting, som at leiligheten egentlig er befestet av rotter. Noe må skje. Han bryter av den ene planken og titter ut. Så henter han den oppblåsbare gummibåten og polstrer seg lik en sivil på vei ut i en krigssone. Det er da han møter dronefangerne og må bestemme seg for om han skal bli og kjempe, eller flykte fra øya.

Urbane zombierotter

Plantene slynger seg rundt i det forlatte byrommet og skaper en nifs stemning. Handlevogner er veltet, bilruter er knust. Hodeskaller og andre deler av skjeletter ligger spredd rundt. Alt er forlatt. Rottene er fremstilt som sjelløse zombier, programmert til kaos og destruksjon. Bærende på flagg med et symbol av en fløyte marsjerer de i horder etter det fløytespillende krapylet av en leder.

«Har jeg sett deg før?» spør Mulegutten en av dronefangerne. Spørsmålet kan lesere som er kjent med Muleguttens univers svare på. Torseter har laget et univers rundt Mulegutten som han bruker kreativt, der ingen karaktertrekk er fastlåste, isteden mer som en avatar, hvis egenskaper kan forandres og fornyes. Jenta er tidligere kjent som prinsessen fra Mulegutten fra 2015 og Frøken Kadmium i Altmuligmannen fra 2018. Elefanten har tidligere vært den usympatiske Presidenten, kjent fra blant annet Mulanosaurus Rex fra 2021, og Kapteinen i Mulysses fra 2017. I Dronefangeren ser vi at rottene velter en statue og tar bort portretter av ham.

Torseter står stødig i sitt formspråk. Oversiktsbildene er fargerike, intrikate og detaljerte, mens nærbildene og enkeltscene er enkle og umiddelbare, med sort tusj og hvit bakgrunn. Denne kontrasterende vekslingen skaper en god flyt i fortellingen. Fargen gull går igjen i alle bøkene hans. Den lyser opp og skaper et brudd i motivene, og fungerer som en dramaturgisk lyskaster der den peker på betydningsfulle elementer.

Dagens dystopi

Unntakstilstand er hverdagskost i eventyrenes verden. Hans og Grete kaster ei gammel kone i ovnen. Snehvit forgiftes av stemoren. Så hva skjer når dystopien inntar nåtidssamfunnet: Blir fortellingen like medrivende, eller overtar en mer reell frykt for verdens undergang?

Cappelen Damm anslår at målgruppen for denne boken er mellom 8 til 99 år. Og de litt eldre leserne har god innføring i dystre fremtidsfortellinger. Torseter legger inn referanser i boken som de eldre leserne kan humre av, på samme måte som vellykkede tegnefilmer får til. Det er også pakket inn en liten kjærlighetshistorie, som fortelles ved å vise paret våkne ved siden av hverandre i en hengekøye. Forfatteren hopper sømløst mellom ulike jeg-stemmer underveis, et språklig virkemiddel ofte forunt eldre lesere. Muleguttens åpne og underfundige univers kan muligens bøye og tøye de yngre leserne, og gjør dem på mange måter parat til mer komplekse og enda rarere fortellinger. Det er bra.

Tro mot eventyrsjangeren kommer gummibåten til nytte til slutt, bare på en ganske uventet måte. Og likt mange opprinnelig eventyr, slutter også denne langt dystrere enn barnebøker flest av 2023. Det er en spennende utvikling.