Årets anmelder

Silje Duus fra Ruseløkka skole i Oslo er av Foreningen !les kåret til Årets anmelder i Uprisen. I løpet av høsten 2018 leverte hun elleve anmeldelser av norske ungdomsbøker.

Prosjektleder Bjarte Bakken sier dette om prisvinneren:

Silje_Duus-kopi

Silje Duus. Foto: Bjarte Bakken

– Silje gjorde seg bemerket på Uprisen i fjor høst. Anmeldelsene hennes er lange, grundige og poengterte. Når nominasjonsjuryen nå skal velge ut fem bøker er det liten tvil om at Siljes anmeldelser vil spille en viktig rolle. Jeg er imponert over arbeidet hun har gjort.

Les mer her.

Barnebokkritikk trykker med tillatelse fire av Silje Duus’ anmeldelser:

 

Sarkasme på høyeste nivå

Cover-pastanderLiv Marit Weberg
Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge
Aschehoug 2018

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge er en humoristisk ungdomsroman skrevet av Liv Marit Weberg. Boken handler om Weifa, som i motsetning til alle andre ungdommene ønsker å være annerledes, og ikke være en del av fellesskapet. Men når Weifa blir venninne med Hanne, introduserer hun henne til vennegjengen sin som hun motvillig blir en del av. I vennegjengen er det tydelig bestemte regler, men som den rebellen Weifa er kunne hun ikke brydd seg mindre om disse. Noe som gjør at hun hele tiden får kritikk av de andre som mener at hun må endre måten hun lever på, som hun er helt uenig i. Derfor forteller Weifa noen av historiene og kommentarene hun har fått, fordi er det alltid sånn at det er hun som er problemet?

Hvert av kapitlene i boken er basert på en av de kritiske påstandene Weifa har fått, og historien som har ført til påstanden. Men i bokens første kapittel har forfatteren valgt å skrive i nåtid for å gi boken en mer «ordentlig» og forklarende start. Det første kapittelet føles mer gjennomført enn de andre kapitlene, og ga meg høye forhåpninger som resten av boken ikke greide å oppfylle. Kapitlene er delt inn på slik måte at boken ikke får en ordentlig spenningskurve, som gjør hele boken veldig ensformig og «flat» å lese. Det var litt som å lese det samme kapittelet flere ganger.

I boken skriver Weberg med et veldig ungdommelig preg, og bruker mange engelske uttrykk som vi ungdommer bruker i dag. Dette kombineres med at karakterene i boken er ekstremt overdrevne versjoner av hvordan ungdomsskoleelever egentlig er, som er en kombinasjon jeg synes funker veldig godt, og gjør boken ganske realistisk og morsom å lese. I motsetning til den overdrevne sarkasmen i boken. Jeg, som selv er en ganske sarkastisk person, greier ikke å synes dette er gøy. Humoren blir rett og slett litt for mørk, og sarkasmen dratt litt for langt.

Med boken prøver Weberg å ta opp et viktig tema på en overdrevet og sarkastisk måte, som jeg synes hun delvis lykkes med. Budskapet om venninnekrangler, gjenger og ungdomsproblemer, drukner litt i den mørke og sarkastiske humoren. Men jeg tror at for den riktige leseren kan boken fungere. Så hvis du liker å lese overdrivende, sarkastiske og ungdommelige romaner, så er dette boken for deg. Men jeg anbefaler ikke boken til U-prisen.

Terningkast: 4

 

Fra kjedelig til mafia, fra Norge til Italia

Cover-de-fioreMariangela di Fiore
Il Biondo
Gyldendal 2018

Il Biondo er en spennende ungdomsroman skrevet av Mariangela di Fiore. Gjennom bokens 159 sider møter vi 16 år gamle Andreas, som nettopp har flyttet fra Norge til den italienske byen Napoli. På en sjarmerende café i Napoli møter han Elisa, som han med en gang blir hodestups forelsket i. Han finner raskt ut at følelsen er gjensidig, og for en liten periode virker det som om han lever det perfekte livet. Det er helt til han møter broren til Elisa, Antonio, som er medlem av Camorra-mafiaen. Det er sant som ordtaket sier «kjærlighet gjør blind», og Antonio utnytter dette. Men hvor langt er Andreas villig til å gå for å beholde kjæresten?

Mens man leser tror jeg at det er umulig å ikke bli revet med. Boken har en fin spenningskurve med mange uventede vendepunkter, og handlingen er alt annet enn forutsigbar. Det er lett å merke at Mariangela vet hva hun skriver om, og hun har etter min menig greid å beskrive handlingen, personene og ikke minst det italienske miljøet på en veldig god måte som gjør det enkelt for oss lesere å leve oss inn i boken.

Språket i boken er en av grunnene til at boken er troverdig, med noen italienske ord her og der får leseren en slags påminnelse om hvor man er. Det eneste jeg synes trekker boken litt ned er den åpne slutten som nesten føles litt forhastet, og ikke helt i takt med resten av boken.

Jeg likte personlig boken veldig godt. Forfatteren har greid å balansere den ytre og indre spenningen på en god måte, noe som jeg mener gjør at boken passer for alle ungdommer. Spesielt til dere som liker spenning og kjærlighet. Boken er en av de beste jeg har lest i U-prisen, og tror den kan komme langt i konkurransen.

Terningkast: 5

 

Ekstremt fengslende

Cover-slepp-megKathrine Nedrejord
Slepp meg
Aschehoug 2018

Slepp meg er en ungdomsroman skrevet av Kathrine Nedrejord, og dette er hennes andre roman. Boken handler om Anna, og om hennes vennskap med bestevenninnen Amanda. Men det er ikke akkurat et likestilt og normalt vennskap. Amanda kontrollerer både Anna og vennskapet deres, og Anna lever i skyggen til populære Amanda. Men plutselig blir Anna stoppet av en eldre gutt, Samuel, som er interessert i henne for den hun er. Ikke hvem hun er sammen med. Han lærer og viser Anna at hun ikke trenger å stå i Amandas skygge, og Anna begynner etter hvert å bygge opp en sterkere selvtillit. Hun tør endelig å stå opp mot Amanda, men det fører til at livet forandrer seg drastisk for Anna.

Dette er en bok jeg tror det er umulig å ikke leve seg inn i! Nedrejord har beskrevet den indre spenningen, følelsene og tankene til Anna på en så utrolig god, men frustrerende måte, som vekker lesernes egne følelser og frustrasjon. Innblikket vi får i Annas tanker og personlige utvikling er virkelig bra. «To skritt fram, og et tilbake» gjelder absolutt i denne boken, og gir historien en god spenningskurve og virkelighetsfølelse. Jeg liker også hvordan person- og miljø-skildringene endrer seg gjennom boken, ut ifra hvordan Annas forhold med personen, stedet eller tingen endres.

Etter min mening har kapitlene helt perfekt lengde og «blanding» av setninger, som også formidler hvilket humør Anna er i eller forholdet til personen hun er sammen med. Når hun blir stresset, giret eller får høy puls, blir setningene kortere. Mens det er lenger setninger når hun er roligere. Denne «setningsblandingen» gjør språket i boken mye mer levende og interessant å lese. En annen ting som holder liv i boken og handlingen er «cliffhangerene» i slutten av hvert kapittel. Hvert kapittel slutter nemlig med en kort og presis setning, som øker pulsen helt enormt og gjør det umulig å legge fra seg boken uten å ville lese mer.

Jeg synes at boken formidler et viktig budskap om at det er lov å være annerledes, og boken viser viktigheten av hvordan vi behandler hverandre. Boken har ingen tørre eller forvirrende deler, og intensiteten er høy gjennom hele boken. Jeg anbefaler boken til alle ungdommer som er interessert i å lese en realistisk roman om krangler, manipulasjon, kjærlighet og vennskap. Jeg mener 100% at boken bør nomineres til U-prisen.

Terningkast: 5/6

 

Det tapte paradis

Cover-paradisJan Chr. Næss
Den gylne parykken 1: Det tapte paradis
Gyldendal 2018

Det tapte paradis er skrevet av Jan Chr. Næss, og er den første boken i triologien «Den gylne parykk». Jeg vil si at boken er en fantasyroman. Boken handler hovedsakelig om Medeia og Jonah, som lever to veldig forskjellige liv på øya Paradis i det vestindiske hav i år 1653. Men ikke la deg lure av navnet på øya. På Paradis ligger det en stor tobakksgård, hvor slaven Medeia og mange andre blir arbeidet ihjel av eieren av gården, som er faren til Jonah. Men livet til Jonah er ikke alltid lett det heller, og både han og den unge slavejenta ønsker seg vekk fra den grusomme øya. Når det oppstår en uventet hendelse møter de to en person som kan oppfylle denne drømmen og forandre livet deres for alltid.

Boken starter rett inn i handlingen, som gjør at vi med en gang blir vitne til den grusomme behandlingen av slavene på Paradis. Selv om man får vondt av å lese om den grusomme piskingen er det som om starten av boken sluker deg, og at man må fortsette lesingen. Problemet er at det i løpet av de første 10 sidene av boken nevnes så mange navn at man bare blir forvirret og derfor ikke klarer å danne seg et ordentlig bilde av selve handlingen. Videre utover i boken synes jeg handlingen blir ganske «flat», uinteressant og ikke veldig troverdig. Hadde det ikke vært for de litt groteske, grafiske og interessante person- og miljø-skildringene hadde boken vært veldig langtekkelig. Spesielt hvordan Næss har fremstilt Jonah er veldig spesiell og tankevekkende, og gjør boken litt ubehagelig å lese.

En ting kan sies med sikkerhet, og det er at denne boken er «one of it’s kind» både positivt og negativt sett. Næss skal ha ros for å ha prøvd å lage noe nytt, men han har gapt over for mye. En bok som inneholder både zombier, magiske gjenstander, pirater, hekser og naturkatastrofer, i tillegg til å prøve å formidle et budskap om hvor grusomt slavene på den tiden hadde det, blir altfor mye.

Boken foregår i år 1653, som preger språkbruken i boken. Næss har absolutt ikke vært redd for å bruke det vi i dag ser på som stygge ord som «nigger», «svarting», «jævel», og «heksekjerring». Jeg tror at han har brukt disse ordene for å påvirke oss leserne slik at vi vil få et bedre inntrykk av den jævlige og rasistiske behandlingen av slaver på den tiden. En ting med språket i boken som irriterer veldig er at språket piraten Wanderdeck snakker er skrevet som om han snakker i aksent. For eksempel hver gang han sier bokstaven «s», så er det skrevet «sj». Ja, jeg forstår at Næss ønsker å formidle det at Wanderdeck egentlig er fra Holland, men jeg synes dette var en forvirrende og unødvendig måte å gjøre det på. Jeg måtte lese flere setninger mange ganger for å forstå hva som stod, og jeg tror ikke jeg er den eneste…

Alt i alt så synes jeg boken var helt ok. Handlingen var litt «flat» og langtrukken, men skildringene gjorde boken mer interessant. Jeg synes at forfatteren burde ha valgt litt færre «temaer» i boken, og at boken nesten gjør litt narr av slavenes grusomme behandling. Jeg synes ikke boken burde nomineres til U-prisen, og mener ikke noen andre bør lese boken heller.

Terningkast: 2/3

 

Les Barnebokkritikks anmeldelse av Liv Marit Weberg: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge

Les Barnebokkritikks anmeldelse av Kathrine Nedrejord: Slepp meg

Les sak om Årets anmelder i Framtida

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.