Årets Bragebukett: fire prisverdige bøker, fire bokverdige priser?

Prisen for sjarm og moral: Brune

Håkon Øvreås debutarbeid, Brune, fint illustrert av Øyvind Torseter, er utvilsomt den søteste av årets Bragekandidater, og den som tydeligst henvender seg til barn under ti år. Her hjemme brukte vi den som høytlesningsbok, med dundrende suksess. Både åtteåringen og femåringen satt som fjetret og lyttet til historien om Rune som blir superhelten Brune og begir seg ut i natten for å male de store, bøllete guttenes sykler, ja, nettopp, brune. Øvreås blander hverdagselementer og fantastikk med sikker hånd. Her er spøkelser og hyttebygging, humor, spenning og rom til ettertanke. For superheltgjerningene får konsekvenser, og hvor skal man egentlig stoppe når man først har begynt? Snart blir det flere små selvrettferdige superhelter i sommernatten, og det holder på å gå riktig galt når gjengen bestemmer seg for å male kirken blå for å hevne seg presten, som er far til den ene bøllegutten og slett ikke liker slike nattlige hevnere.

Brune lar heldigvis de etiske problemfeltene ligge uforløst på fortellingsplanet. Romanen tviholder på det fornærmede barnets perspektiv, og ingen ansvarlig voksenstemme slipper til for å ødelegge moroa. Når de store guttene får sin straff til slutt, er det for noe heltene hadde planlagt å gjøre selv. Brune gjør ikke noe større poeng ut av at det kunne vært heltene som ble fakket i deres sted, men åpner for en diskusjon mellom barn og voksne om grenser og krenkelsesmestring. I det minste gjør den det hvis man leser den høyt sammen, og vet hvor fristende allmaktfantasier er for den som har høyst begrenset makt selv.

Superheltfantasier handler dog aldri bare om makt, men også om at virkelighetens – og identitetens – rammer føles for trange. Antakelig er det også derfor den lille, uforklarte spøkelsesfortellingen om Runes nylig avdøde bestefar fungerer så godt: også bestefar befinner seg i et slags grenseland. De skisseaktige, barnlige tegningene til Torseter bidrar også til å ta oss med inn i et univers der grensene er tøyelige og ikke endelig fastlagt.

Brune er et høyst vellykket debutarbeid, selv om det fortsatt mangler litt finesse og eleganse, kanskje særlig i eksposisjonsscenene. Likevel er romanen søt, spennende og tankevekkende nok til at vi venter oss enda større ting fra Øvreås.

Prisen for tårer og tungsinn: Så vakker du er

Den svakeste av årets Bragekandidater er Brynjulf Jung Tjønns ungdomsroman Så vakker du er, men også denne romanen har klare kvaliteter. Ikke minst tilbyr teksten den unge leseren gode muligheter til å komme i kontakt med følelsene sine.

Jung Tjønns forteller er unge Henrik som bor sammen med mora si og etter hvert også  den dødssyke broren hennes, Simon. Vennskapet mellom onkel og nevø skildres i et følsomt nynorsk, satt opp med én setning per linje. Slik fremheves tekstens poetiske kvaliteter, selv når den snakker om det stygge og grusomme:

Eg opna døra og skreik.
Simon lå i sitt eige oppkast.
Han kravla med beina.
Akkurat slik som halvdøde veps gjer.
Sjølv om du har kutta av hodet deira, held dei små insektføtene fram med å kravle.
Mor slo på lyset i gangen og kom bort til oss.

Du må halde opp hodet hans, sa ho.

De hyppige linjeskiftene senker tempoet betraktelig i det man skulle tro var en hurtig og kaotisk scene: onkelen på gulvet i oppkastet, hjelpen som er på vei, usikkerheten rundt hva som egentlig skjer og hvor alvorlig det er, tankene som raser gjennom guttens hode eller som kanskje også uteblir totalt. Men det kaotiske glipper i den estetiserende og distanserende teksten til Jung Tjønn. Her er alt avklart. Selv sammenligningen av den kravlende onkelen og den halvdøde vepsen virker tenkt inn i ettertid.

Så vakker du er blir derfor hakket mindre interessant og mer sentimental enn den hadde trengt å være. Linjeskiftstrategien insisterer på at alt er viktig, og at alt er like viktig, men ikke alle setningene er sterke nok til å bære et slikt ansvar. Det alvorstunge går også på bekostning av en viss livlighet i teksten, særlig på plottnivå: ettersom onkelen skal dø, må nytt liv og en kime til håp ta hans plass. Håpet kommer i form av Kjersti, som er på ferie i første del av romanen, og som Henrik har fortalt onkelen at han har kysset, selv om han bare har lyst til det. Altså må kysset tilveiebringes før onkelen dør, slik at livet, kjærligheten og sannheten kan ta dødens, sorgens og løgnens plass. Men ettersom den tafatte fortelleren sitter fast i sorgen, må Kjersti gjøre nesten hele jobben selv. Hvorfor er den livlige Kjersti plutselig så hyppen på å bli kjæreste med den deprimerte Henrik? Mest fordi romanen trenger henne for at plottet skal gå opp.

Døden kan bli en i overkant enkel figur å henge en roman på for den som søker tyngde og tårer og en forløsende vår i det fjerne. Når romanen likevel fortjener ros, er det fordi Jung Tjønn skriver godt. På sitt beste treffer Så vakker du er hardt. En lengre, desperat diskusjon i bilen på vei til sykehuset om hvorvidt det er riktig å slå av onkelens respirator punkteres med linjeskift og ”Så skrudde ho av motoren” (side 40) – en hverdagslig setning om en hverdagslig handling som blir stående og dirre av skyld og uendelig ansvar. Så enkelt er det også å avslutte Simons liv. Det er bare å skru av en motor.

I Jung Tjønns langsomme setninger ligger en stille aksept av dødens nødvendighet. Så  må man i stedet finne ut hvordan man forholder seg til døden. Slik sett kan Så vakker du er vise seg å fungere fint som en slags selvhjelpsbok. På sitt beste stirrer den døden i øyehulene på nye og fruktbare måter.

Prisen for lengsel og motstand: Spranget

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

Prisen for skjønnhet og uro: Nattevakt

Den mest oppsiktsvekkende av årets Bragepriskandidater er nok likevel Nattevakt, som kobler Synne Leas gåtefulle dikt, ført i et enkelt språk fullt av åpenbaringer og plutselige avgrunner, med Stian Holes slående vakre, Magrittske komposisjoner.

”Dikt til barn” står det på omslaget, og det er sant å si ikke helt enkelt å vite om dette også er dikt for barn. At mange barn kommer til å sette pris på disse diktene er hevet over tvil, men her er ingen trygg voksenhånd som leder barnet inn i lyrikkens vidunderlige verden, og heller ikke noe forelsket voksenblikk på underfundig barnefilosofi. Tvert imot er det snakk om dikt som gjerne viser frem en grunnleggende usikkerhet rundt foreldre/barn-relasjoner, og ikke minst mor/barn-relasjoner.

”Mamma” er en gåte i Nattevakt: ”Når mamma sover, / er hun ikke / mamma mer,” lyder for eksempel et av diktene. Husets barn syntes dette var i overkant mystisk og begynte straks å protestere under høytlesningen. Mamma var nemlig mamma enten hun sov eller ikke, ja selv når hun drømte, mente de. Og kanskje hadde de et poeng. For under lesningen av Nattevakt slår det meg flere ganger at betraktningene i disse diktene til barn først og fremst er en voksens betraktninger rundt barnet og foreldrerollene ”Hvis du tar den ene åren, / og jeg tar den andre, sier pappa, / vil båten skjene mot stranden / mens du // tenker på vennen din og jeg tenker på / hvor kort vi to kommer // til å ro rett / framover sammen” heter det på side 55. Refleksjonen er umiddelbart gjenkjennelig for meg som er pappa selv og har en voksens tidsperspektiver, men vil trolig virke fremmed for flere barn enn mine.

Et av bokens skumleste dikt går slik: ”Det finnes / ikke monstre. Men under sengen min / bor en gammel dame. // Hver kveld ber hun // om å få litt / av livet mitt.” For meg er dette skrekkinngytende, kanskje fordi jeg forstår den gamle damen under sengen som en slags dobbeltgjenger som jeget en gang, når livsoverføringen er fullbrakt, kommer til å smelte sammen med. Altså er det ikke noe monster under sengen, med mindre vi tenker at det vi engang skal bli er monstrøst. Men fordoblingen er likevel så uhyggelig som den kan få blitt, i hvert fall for meg. Barna i huset synes ikke diktet er skummelt i det hele tatt. Det kan jo hende at de tøffer seg, men kanskje er det igjen så enkelt som at diktene – og jeg – tenker tid på en annen måte enn ungene gjør, altså at damen under sengen først blir monstrøs for meg hvis jeg tenker at hun er oss, mens monsteret ennå er noe annet for barna mine.

Dette er dog ikke nødvendigvis noen rammende kritikk av Nattevakt, kanskje snarere en slags avklaring av hva Lea og Hole holder på med. ”Parents! racontez vos rêves à vos enfants” krevde surrealistene, og Nattevakt gjør, med sine dikt til barn, sitt beste for å leve opp til et slikt revolusjonært forsett, også når drømmene er bekmørke. Det er beundringsverdig. Men når boken langt på vei lykkes, er det nok fordi den også inneholder dikt som foreldre og barn langt på vei kan enes om betydningen av, som for eksempel dette:

En liten, varm
valp, en som klynker når den sover
i sengen min. Hvis ikke
en liten varm valp, en litt
vill hund, som hopper opp
når den ser meg, en som biter
så vidt for hardt i hendene mine.
En hjemløs hund, en som ingen
andre savner. Hvis ikke en hund som håper noe,
en stor hund med stive skritt og stri pels,
en halt hund, en som
snart skal dø, snart,
men ikke helt ennå.

Måtte den beste pris vinne sin bok.