Årets største overraskelse

ESSAY: Boklista for uke 17 2019 var sjokkerende lesning. På topp lå en diktsamling for ungdom. På fjerdeplass en samling monologer – også den for ungdom. Hva skjedde?

Joda, det var konfirmasjonstid. Sjøl om Til ungdommen kom ut alt i fjor høst, ble den markedsført som konfirmasjonsgave, akkurat som helt ferske Følg med nå. Dessuten er det en direkte appell i disse bøkene som gjør dem lette å plukke med seg. Linn Skåbers monologer (Til ungdommen, Pitch forlag 2018, ill. Lisa Aisato) og Trygve Skaugs dikt (Følg med nå, Cappelen Damm 2019) snakker rett til deg. Lisa Aisatos portretter ser deg oftest rett i øya. Og visst er det snakk om kjendiseffekt. Bak begge samlingene står det navn som vekker gjenkjennelse blant voksne bokkjøpere. Mest kjent er skuespiller og komiker Linn Skåber. Glem heller ikke at Lisa Aisato nylig hadde sitt definitive gjennombrudd med juleboka Snøsøsteren – med tekst av Maja Lunde – nå trykt i 250 000 eksemplarer. Trygve Skaug er særlig kjent blant poesilesere på Instagram (i skrivende stund 103 000 følgere), som låtskriver og omreisende artist. Fra før var han Norges mestselgende poet på eget forlag. Men det er altså først når han blir utgitt for ungdom hos anerkjente Cappelen Damm at diktsamlinga hans blir den første til å toppe Boklista siden 1987. Da stiger statusen. I sommer har han gjesta både Sommeråpent (NRK) og Allsang på grensen (TV2). Til ungdommen bygde på sin side opp status gjennom vinteren med å nå finalen i Uprisen, få terningkast 6 i Dagbladet og vinne Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris.

Suksessen kan likevel ikke bagatelliseres med at voksne har kjøpt bøkene på tynt grunnlag og uavhengig av hvilke kvaliteter ungdom måtte finne i dem. Ungdomsleserne nominerte sjøl Til ungdommen til Uprisen. Årets Upris-anmeldere er mer uening om Skaugs bok, men 20 av 54 ser ut til å mene at den bør gå til finalen. Personlig synes jeg det aller mest oppsiktsvekkende er at forfatterne lykkes med å nå fram til leserne selv om de posisjonerer seg som omsorgspersoner. Kanskje lykkes de til og med fordi de posisjonerer seg som omsorgsfulle voksne. Hvor ble det av den ungdomstida da vi var mer opptatt av å få være i fred for voksne heller enn at de skulle komme og bry seg?

Forfattere som bryr seg

Omsorgsbehovet blant ungdom kan tallfestes. Psykiske helseplager – bekymringer, søvnproblemer og andre depressive symptomer – har økt gradvis de siste ti åra, særlig blant jenter. I 2018 registrerte Ungdata det høyeste antallet ensomme siden målingene starta. Kanskje er det faktisk en sammenheng mellom ensomhet og behovet for å bli snakka til «på ekte». Også sistnevnte kan dokumenteres. Studier i Uprisens anmelderbase viser hvordan enkelte blir frustrerte når stemmen til den voksne forfatteren skinner igjennom språket til den unge hovedpersonen og ødelegger troverdigheten (Rosenberg 2018, Skjerdingstad 2017).  Slike anmeldelser vitner om sterkt behov for at litteraturen skal klare å fange deres perspektiv, se verden slik de ser den, bekrefte deres virkelighet. På ekte. «Å være ung er for jævlig», siterer Skåber. Hun møter behovet for å bli sett og forstått alt i forordet ved ydmykt å innrømme at hun aldri vil klare å favne hele ungdomstida: «Jeg er jo en voksen og kan aldri bli en ekte del av dette hemmelige samfunnet.» Samtidig gir hun monologene autentisitet ved å gjøre rede for hvordan tekstene bygger på samtaler med unge. Da skaper hun en leserkontrakt der det er rom for å gjennomskue hvordan hennes voksne kunstgrep preger stemmene til de 31 unge som fører ordet i monologene. Skulle grepene bli for tydelige, vil leserne likevel kunne skjønne at det er godt ment.

Forståelsesfull farsfigur

Skaugs omsorg for leserne kommer mer direkte til uttrykk i mange av diktene.

Det kommer dager
da du kommer til
å føle deg helt konge
ja selv du liksom
jeg lover
og da skulle du ønske
noen hadde sagt
det til deg litt før
og det er det jeg gjør nå
sier det til deg litt før

Hans dikter-jeg ligger ofte så nær hans person at når «jeg» henvender seg til et «du», opplever jeg det som om forfatteren snakker rett til meg. Jeg-et kan riktig nok variere fra rollen som usikker elev til en klok omsorgsperson, men det muntlige drivet og evnen til å gjøre seg umiddelbart forstått likner. Diktene virker å springe ut av samme bevissthet. Stemmen i disse minimonologene oppleves autentisk.

Cover-skaugPå sitt beste snakker ikke monologer bare til deg, de snakker i deg. Jeg liker måten litteraturkritikeren Georges Poulets sier det på: «I am on loan to another, and this other thinks, feels, suffers and acts within me.» Å slippe Skaugs mannlige voksenautoritet inn i hodet, kan være som en øvelse i kognitiv terapi. Hans korte alvorsord kan erstatte din negative tanke med en positiv: «du er / mer enn / god nok».

Det er som å møte omsorg fra en varm farsskikkelse. Samtidig er kanskje noen av diktene i overkant avhengig av at leseren føler tillit til denne autoriteten: «Jeg er faktisk / den vennen du trenger / det er nemlig det / som er min superkraft». Kan hende er det mest tillitvekkende at dette jeg-et ikke håndterer sitt eget liv som noen ekspert. I indre minimonologer kommer han med små innrømmelser: «Jeg er bra nok og alt det der / men hvordan får jeg han i speilet / til å tro det / når jeg ikke tror på det selv en gang». Han framstår som en som forstår ved å vise at han har følt noe av den samme usikkerheten som leserne.

Oftest henvender monologen seg til hvem som helst som trenger oppmuntring, trenger å bli minna om å respektere andres grenser, om å forstå at livet ikke går under på grunn av en dårlig karakter. Skaug framstår fjellstø når han ikke engang skygger unna andres selvmordstanker. Om du ikke føler behov for råd, er det likevel lett å få sympati for en forfatter med omtanke. Skaug tilbyr et fellesskap for folk som bryr seg:

Okei folkens
bare å få rydda kalenderen
og pulten
og gata
og sjøen
og skogen
det er ikke tid til mer plast nå

Fellesskap kan gi en følelse av tilhørighet – det motsatte av ensomhet.

På sitt beste byr poeten på slike vesentlige anliggender og språklige overraskelser. På sitt mest intetsigende serverer han selvfølgeligheter med poetiske linjeskift: «Har du tenkt på / at det er best / å kysse / uten den skjermen / i veien.» Men kanskje trenger det ikke være spesielt originalt formulert dersom det sies på rett sted til rett tid. Å kjenne seg igjen i situasjonen kan være alt som skal til  for å føle seg forstått.

Monologer som puslespill

Monologer kan likne 17. maitaler der budskapet er det viktigste. Men oftere er teatertradisjonens monologer skapt for å si noe om den som fører ordet: Hvem er dette? Hvilken situasjon befinner vedkommende seg i? I Til ungdommen gir Lisa Aisatos portretter oss små nøkler til hvem vi har med å gjøre. Personene er uttrykksfulle og karikerte, men ikke så entydige som i for eksempel Snøsøsteren. Han som er sintest, virker samtidig lei seg. Det gir mer å undre seg over. Dessuten er de så dyktig utført at mange av portrettene tåler glass og ramme.

Cover-skaberTeksten lar oss pusle sammen bit for bit hvem vi har med å gjøre og hva vedkommende sliter med. Som hun som spør: «Er du klar over hvor mye kjærlighet det er i dyrt snowboardutstyr?» Så lister hun opp prisen på alt snowboardutstyret venninna har fått. Forteller hvor god Heidi har blitt. Hvordan hun selv måtte nøye seg med øretelefoner til jul for 119 kroner – som mormor besørga fordi mamma var for rusa. Når det nærmer seg skidag er skolens likhetstanke oppheva. Da er det «ta med utstyr og bruk skikortet ditt, eller kjøp skikort når du er i bakken.» Alternativet er å ake i bakken bak skolen. Det er da kjærligheten til dyrt snowboardutstyr viser seg, idet Heidi spør læreren når «vi som skal ake» skal møte opp.

Å oppleve verden slik denne jenta opplever den, er en øvelse i empati: Så urettferdig og stigmatiserende føles det å ikke ha råd til å bli med på skidagen. Er puslespillet om hvem hun er for lett eller for vanskelig? Personlig synes jeg det kan bli vel tydelig: «Skjønner du det? Å eie snowboardutstyr til 10 700 kroner og ake med plastikkpose rundt ræva i stedet.» Men det er også omtanke i å ville nå fram til flest mulig. Forfatteren gir virkelig inntrykk av hvor vondt det kan gjøre å ha en innvandrermamma som ikke finner en plass blant naboene i oppgangen – eller hvordan det er å være homofil med en homofob onkel. Hver skjebne kan leses som representant for flere. Du kan lese for å forstå andre bedre. Men du kan også lese på jakt etter deg selv. Finner du deg selv representert i mangfoldet, minner Skåber om at du ikke er aleine.

Voksenomsorg

I etterordet oppfordrer Skaug til å dele tankene sine på Mental helses nettside www.sidetmedord.no. Gjennom å dele det han skriver har han erfart at det alltid er noen som tenker litt likt som ham: «Jeg har oppdaget at jeg aldri er alene.» De som kjenner seg igjen i Til ungdommen vil finne den samme trøsten. Iblant synes jeg riktig nok at Aisato gjør livet litt vanskelig å kjenne igjen for dem som har det aller tyngst.  Slik jeg tolker bildene hennes, får fortvilelse aldri være bunnløs. Kanskje er det beroligende ment. I så fall glemmer hun at det også fins trøst i å få vite at du ikke er aleine i bunnløsheten.

Mest befriende er monologer der jeg-personen markerer integritet. Både Skåber og Skaug tar et oppgjør med autoriteter som mamma og gymlæreren. Intensiteten stiger i henvendelser til folk de færreste av oss hadde våga å ta et direkte oppgjør med. Som konfirmantens fiktive ønskeliste til den homofobe onkelen: «At du og tante skiller dere.» Da lar humoristen Skåber karakterene sine ta hevn på vegne av alle som vet hvor urettferdig livet kan oppleves.

Det er påfallende hvordan Til ungdommen og Følg med nå deler mange av de samme budskapene. Iblant virker det faktisk som om Skaugs dikt er skrevet for å trøste personene i Skåbers monologer. Da jeg veileda noen av juryklassene til Uprisen i fjor, var spørsmålet om disse unge stemmene hos Skåber var verdt å bli kjent med, eller – med Poulets ord – verdt å låne ut sitt selv til. De som svarte nei, leste ikke for å kjenne seg igjen eller for å få et glimt inn i en annens liv. De leste for å følge noen over tid, som i en spennende roman, og følte seg snytt for at de ikke fikk vite hvordan det gikk med dem.

Men i sjangrene Skaug og Skåber har valgt, er ikke det viktigste hvordan det går med dem som fører ordet. Det viktigste er hvordan det vil gå for leserne. Lykkes bøkene med å inspirere til å finne sin vei videre?

Mens ensomhet sprer seg blant unge som en folkesykdom, tilbyr denne ungdomslitteraturen ny medisin. 15. desember var deadline for årets Upris-anmeldelser. Der er det nå mulig å lese i hvor stor grad medisinen virker.

 

Les Barnebokkritikks anmeldelse av Trygve Skaugs bok her.

Les Barnebokkritikks anmeldelse av tre andre diktsamlinger for ungdom fra 2019 her. 

 

Boklista til Bokhandlerforeningen viser all norsk skjønnlitteratur for både voksne og barn. Siden Følg med nå er kategorisert for ungdom, kommer den ikke med på lyrikklista. Siden Til ungdommen er kategorisert for voksne, kommer den ikke med på barneboklista. Ingen av dem er påmeldt innkjøpsordningen.

Boklista til Bokhandlerforeningen viser all norsk skjønnlitteratur for både voksne og barn. Siden Følg med nå er kategorisert for ungdom, kommer den ikke med på lyrikklista. Siden Til ungdommen er kategorisert for voksne, kommer den ikke med på barneboklista. Ingen av dem er påmeldt innkjøpsordningen.



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.