Tittel: Arktis
Tekst: Mette Newth
Forlag: Omnipax
Årstall: 2007
Antall sider: 117

ISBN: 978 82 53 3041 8

Arktis

Omsorg for kunnskap

Siden debuten i 1969 har Mette Newth etter hvert en omfattende produksjon av barne- og ungdomsbøker å vise til. I løpet av sitt langvarige og rikholdige forfatterskap har hun også mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser. Blant annet Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris (1974 og 1976), billedbokpris (1975), litteraturpris (1987) og oversetterpris (1990), samt Pier Paolo Vergerio-prisen (1989), Preis der Leseratten (1990) og Parents Choice Foundation Story Book Honor (1998). En samlende karakteristikk av forfattervirksomheten hennes kan være omsorgsfullt engasjement for undertrykte, ignorerte og utnyttete barn og unge. Bøkene kan leses som historiske og språklige korrektiv til for eksempel undertrykkernes framstillinger av emnet. Ikke minst det faktum at Newth gjennom sitt forfatterskap gir stemme til barn og unges opplevelser og tanker gjør det verdt å vie tekstene hennes oppmerksomhet. Newths siste ungdomsroman, En plass i verden, er et eksempel på det. Selv om Newths forfatterskap stort sett består av skjønnlitterære tekster, er mange av tekstene forankret i tematikker av både politisk og historisk karakter. Det er derfor relevant å se hennes siste utgivelse, fagboken Arktis, i sammenheng med den historiske romanen Bortførelsen som Newth ga ut i 1987. Denne romanen karakteriseres i Norsk barnelitteraturhistorie som en etnisk tendensroman, en type historisk roman ”som handlar om kolonisering og undertrykking av urfolka” der sivilisasjonskritikken dominerer. Selv om det først og fremst var med romanen Bortførelsen Newth fikk satt forbrytelsene mot Grønlands folk, kultur og natur på dagsorden, så er denne utgivelsen forbundet med romanene Oppdagelsen (1984), Erobringen (1988) og Forbrytelsen(1997). Når Newth nå framfører sitt budskap i en fagbok for barn og unge, skal det derfor være god grunn til å anta at kunnskapen er solid forankret i mange års seriøse studier.

Et bredt lerret
Selv om Grønland, eller Kalaallit Nunaat/Menneskenes land, kanskje er brennpunkt for de mange problemstillingene boken Arktis belyser, så har Newth likevel skrevet en bok som spenner bredere. De to kartene som preger bokens forsats viser jorden med polpunktet, jordens navle, som sentrum. Det ene kartet viser hvilke ulike språk som snakkes fra Sameland til Grønland. Det andre kartet viser ulike arktiske klimasoner. I tillegg til å synliggjøre hvilke landområder boken skal ta for seg, forteller kartene også noe om at boken spenner tematisk fra kultur til natur. Selv om forfatteren alt i forordet får fram at dette er en bok som hyller ”dagens arktiske urfolk, deres historie og sterke kultur” og som minner om nødvendigheten av at vi ”av hensyn til Jordas og vår egen framtid må leve i respektfullt samspill med naturen”, så kunne disse intensjonene kommet tydeligere fram gjennom mer kommunikative kapitteloverskrifter og strammere og ryddigere ordensmåter. Arktis ser på ingen måte ut til å være en intendert essayistisk tekst, så de stedvis springende innholdsmomentene eller svakt varierte repetisjonen har liten litterær verdi. Derfor er det litt beklagelige at leseren må bruke en del ressurser på å peile inn hva som står i sentrum i de ulike delene uten at denne peilingen i seg selv er en egen lesergevinst.

Innhold og struktur
Grovt skissert ser det ut til at bokens første og desidert mest omfattende del, nesten halve boken, ønsker å gi leserne et historisk bakteppe både for dagens geografiske og klimatiske forhold og for konsekvensene av endringer/forstyrrelser i disse forholdene over tid. Endringer/forstyrrelser i dyrelivet, både i havet og på land, har også ført til endringer for alle de menneskene som lever av å være i samspill og balanse med landskap og dyreliv. Det vil si mennesker som behersker det Newth med respekt og kunnskap beskriver som ”kunsten å leve kaldt”. Til denne kunsten hører også trosoppfatninger, regler for god moral og oppførsel og utvikling av språk og ulike brukssammenhenger for språk.

Bokens andre del tar for seg urfolkenes møter med særlig europeisk eiendomsrettstenkning, misjon og vitenskap. At europeernes ”jakt på fantastiske drømmer kostet millioner av urfolks liv på det amerikanske kontinent” er i dag en kjent sak. Blant drømmene som fikk alvorlige konsekvenser for urfolk i de arktiske områdene, er kanskje jakten på havets enhjørning, narhvalen, et talende eksempel:

Narhvalens smekre, spiralformete tann var en sensasjon i Europa. Den vakre formen stemte helt med beskrivelsen av hornet til den magiske og mystiske enhjørningen, det sky dyret som ingen hadde sett, men mange hadde hørt om og forgjeves lett etter. At ”enhjørningshornet” ble funnet i det farlige isødet bortenfor verdens kjente land, måtte bety at det tapte jordiske paradiset også fantes her. Mange håpet det, og sjøfarernes livlige historier om Arktis bestyrket håpet.

Men ikke bare narhvalens tann var mystisk eller kuriøs, også mennesker ble fanget og vist fram som rariteter til forlystelse for både kongehus og skuelystne på markeder og sirkus.

Urfolk i Arktis kan fortelle mange merkelige historier om overmodige hvite menn med store drømmer og feil utstyr. Menn uten arktisk erfaring som verken ville lytte til råd eller ta imot hjelp. Menn som ofte fikk betale dyrt for dårskapen sin.

Jegerne og fangerne, som bare sjelden hadde kontakt med hvite, ville gjerne lære bort, og lære selv. Generasjoner av arktiske vandrerfolk før dem hadde byttet og delt kunnskap med både slektninger og nykommere. Det var slik de hadde blitt mestere i å overleve.

Del tre omhandler urfolks kamp mot stormaktenes eller kolonimaktenes overgrep. Her står særlig samenes kamp for rettigheter både til land og kultur i sentrum. Bokens to siste deler skiller seg noe fra de tre første. Her går Newth over til å bli både mer diskuterende og politisk aksjonistisk. Del fire dreier seg om arktisk klimaforskning og miljøvern, og del fem, som er den eneste delen med en samlende overskrift – ”Kalde fakta”, er nærmest en tematisk inndelt og alfabetisk ordnet oppslagsdel. Under ”Tema Natur” finner vi i alfabetisk rekkefølge følgende avsnitt: ’Antarktis’, ’Aurora australis’, ’Beringia’, ’Den arktiske sirkelen’, ’Den antarktiske sirkelen’, ’Dinosaurene på Svalbard’, ’Golfstrømmen’ osv.

Utforming og illustrasjonsmaterialet i boken både dokumenterer og estetiserer Newths informasjon om og problematisering av forholdene i Arktis. Her er poetiske foto av ”isfjell i vinterlys”, øyeblikksfoto av kajakkfangere i aksjon, gjengivelser av eldre illustrasjoner som Salamon van Heuens maleri fra 1664 av fire kidnappete inuitter og Newths egne tegninger av urfolkets klær og arbeidsredskaper. De fleste oppslag er også utstyrt med tradisjonelle fakta- eller ekstrastoffbokser. Slike bokser er ikke alltid like heldige for fagbøkenes estetikk.

Hva kan regnes som kunnskap?

Arktiske urfolk har skapt teknikker og oppfinnelser som har vært uforandret gjennom tusener av år, ganske enkelt fordi de var uovertrufne.

På samme vis som variasjonene i illustrasjonsmaterialet kan være med å belyse de geografiske, kulturelle og politiske forholdene i Arktis gjennom ulike bildespråk, kan bokens tekstmosaikk også slippe ulike stemmer og ståsteder til. Teksten i fagboken Arktis er nemlig ikke uttrykk for én persons syn på saken. Ved å slippe til eller sette inn sitat fra legender, skapelsesmyter, sanger, lyrikk, politiske taler, politiske dokument og rapporter, fagbøker og -artikler, eldre etnografiske studier og moderne urfolksungdommers nett-tekster, kan en norsk fagbok for unge ”fra 14 år” synliggjøre at oppfatninger av hva som er kunnskap og hva som er kunnskapens verdi avhenger av tilgang til språk. Noe av det som kanskje er denne bokas største faglitterære styrke, er at den viser fram en form for kunnskap som har vært nedvurdert, overkjørt eller avfeid som primitiv, som uartikulert eller udokumentert fordi den ikke har vært skriftfestet og oppmagasinert i nasjonale eller kongelige bibliotek.

Mennesker som lever av og med natur, må være kunnskapsrike, for arbeidet i det barske klimaet er farlig og slitsomt, og det kan fort gå riktig ille. De har kunnskap som ikke alltid finnes i bøker. Men de kan lese natur og landskap som om det var bøker og kart. De har erfart kunnskap, samlet av generasjonene før dem og bevart i urfolkenes morsmål.

Med Arktis har norske barn og unge, og alle andre som søker kunnskap om menneskene og naturens historie og vilkår i Arktis, fått en bok som blant annet gir eksempler på hvordan menneskelige aktiviteter har påvirket et naturområde og identifiserer ulike interessegruppers syn på påvirkningen, samt foreslår tiltak som kan verne naturen for framtidige generasjoner (jf. Kompetansemål naturfag etter 10. årstrinn). De burde lese den. Det burde også deres lærere – og foresatte.



Skrevet av:
Kommentarer