Tittel: Uppsa
Tekst: Hilde Hodnefjeld
Illustratør: Hilde Hodnefjeld
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2021
Antall sider: 56

Årvåken fugl

De negative konsekvensene av kjeft kommer godt frem i Hilde Hodnefjelds bildebok Uppsa. Budskapet er å forsone seg med livets små og store uhell.

Å kjefte på barn er sjelden konstruktivt. Det er det heller ikke i bildeboken Uppsa. Boken handler – med forfatterens egne ord – «om et barn som har en ulykkesfugl med seg. Og en pappa som blir veldig sint.» På en øyferie får de tre anledning til å bli bedre kjent.

Ivrige fingre

Begrepet ‘ulykkesfugl’ brukes i dagligtalen om en person som forfølges av ulykker eller uhell. Nysgjerrige barn som ivrer etter å utforske verden får gjerne et slikt stempel, deriblant hovedpersonen i boken. Fylt av fascinasjon for omgivelsene kommer hen for nær tingene som ikke må røres.

De innledende sidene i boken gir et artig vink til Gunilla Bergströms Du er en luring, Albert Åberg (Cappelen, 1983) med farens formaning «du rører vel ikke sagen». Sier du «ikke» til et barn, sikrer du deg oftest full oppmerksomhet rundt innholdet som kommer etter ordet. Akkurat som Albert vet han ikke må røre sagen, vet barnet i Uppsa at «hammeren skal ligge stille og ikke banke». Barnet klarer likevel ikke å motstå fristelsen, og det hele ender med et knust speil og skrikende kjeft. Lydene som kommer ut av farens munn er formet som spisse glassbiter.

Uppsa-glass-kopi

Barnets iver får skylden når ting går galt. Men faren selv er avhengig av å ha noe å henge fingrene i for å føle egennytte og mestring. Best av alt liker han å reparere saker. «De dagene kjefter han ikke så mye. De dagene er best.». «Jeg ønsker at taket på hytta har mange hull» fabulerer hovedpersonen før ferien.

Symbolrik fugl

Stempelet som ulykkesfugl materialiserer seg som en levende kråke i boken. Fuglen dilter etter barnet og kløner situasjonene til for det. I folketroen varsler oftest en kråke kommende ulykker eller død. Men fuglen i boken etterlater seg også løse fjær. En svart fjær på et åpent område, slik bokens bakside viser, er et symbol på oppfyllelse av ønsker. Fuglen blir etter hvert den som gir barnet vinger.

Også i Hodnefjelds prisvinnende og Brageprisnominerte Lykke og ulykken (Cappelen Damm, 2019) handler det om overtro og hvordan låste forestillinger kan påvirke relasjonen mellom forelder og barn. Både motiv og tema går igjen i den nye boken, med et eksepsjonelt resultat.

18-19_sole

Humor og alvor

Innledningsvis tar fuglen form av uskyld og nysgjerrighet, før den overraskende fremstår som en urokråke som forårsaker ulykker med vilje. Etter hvert mildnes uttrykket, slik at vi kun oppfatter fuglen som klønete. Til slutt viser det seg at den bare vil bli bedre kjent. Utviklingen i måten vi leser fuglen speiler hvordan faren til slutt evner å se sitt barn. Når noe går galt, skylder faren instinktivt på barnet, mens barnet febrilsk skylder videre på kråka. Først når de kommer seg ut av dette mønsteret, åpner fortellingen seg.

Faren i boken fremstilles som snill, men oppfarende. Heri ligger det en spenning som forfatteren formidler godt. På én av sidene får barnet sjokoladepulver til melken. Skjeen med O´boy tar form av en klovnenese foran ansiktet mens hen i dyp konsentrasjon måler opp i glasset. Snur man boksiden opp ned ser man kakaopulveret sveve i luften som illevarslende spørsmålstegn. Splæsj sier det i neste oppslag.

Etter denne i utgangspunktet humoristiske seansen tar kjeftingen til faren form av ord. «MÅ DU ALLTID SØLE!» skriker han han med illsint mimikk. Blokkbokstavene på siden skaper mer uro enn de usle sjokoladeflekkene på gulvet. Effekten blir at barnet krymper seg. Fuglen er på vei vekk.

Ser man nøye etter, er det faren som er den mest uforsiktige i boken. Takpappen slenger han fra seg med spikersiden opp. Påhengsmotoren forlater han for nært bryggekanten. Om det er han selv, kråka eller barnet som kan lastes for at motoren faller i sjøen, er det opp til leseren å tolke. Hodnefjeld begrenser seg til å utmale lydeffekten av plasket.

«MÅ DU ALLTID ØDELEGGE!» erklærer faren. Hånden hans er plutselig svart som en kråkefot. Når han etterpå får dårlig samvittighet, fylles båten med fuglens tyngende blikk. Det blir tungt å ro og han feilberegner avstanden til øya med båt. Vendepunktet skjer når en fisker kommer dem til unnsetning.

28-29_bat

Vinger og bur

Tre ganger redder fiskeren i boken dem, først på havet når han drar dem i land, deretter ved å hjelpe dem å bli trygg på sin indre klodrian. «Jeg kan se alle slags fugler» forklarer fiskeren barnet. «Slike fugler må man bare lære seg å leve med».

I overført betydning får barnet både overblikk og selvtillit når fuglen lærer hen å fly. «Vi må visst kjøpe et bur til den fuglen din» foreslår faren i sluttscenen. Barnet mener han har misforstått det viktigste.

Det er lite med Hilde Hodnefjelds illustrasjonsteknikk som er perfeksjonistisk, men den skjøre streken er i seg selv et poeng. Det handler om å vise frem det mindre perfekte – og sårbare. Samtidig har hun full kontroll på de visuelle virkemidlene sine. Bildene uttrykker svært presise følelser.

Med et vellykket konsept i bunn og en sinnrik bruk av virkemidler har Hilde Hodnefjeld laget en perle av en bok. Uppsa blir man både klok og glad av å lese.

 

30-31_mann

 



Skrevet av:

Kommentarer