Aschehougs illustrerte norgeshistorie

Norsk historie uten kart og bilder
Aschehougs illustrerte norgeshistorie mangler alle de illustrasjonene man trenger når man leser historie. Dermed er det tvilsomt om boken vekker ung begeistring. 

«De første kartene over Norge ser merkelige ut.» (s 236) Slike påstander skriker etter bevis, i form av kart, plansjer, bilder, tidslinjer eller tabeller – som boken helt har unngått. (Unntaket er listene over konger og statsministre, plassert helt bakerst, noe denne anmelderen ikke oppdaget før boken var ferdiglest.) Uten grafiske støtteelementer insisterer boken på det motsatte format, med en nærmest sammenhengende kronologisk fortelling på 400 sider, fra stein- til oljealder – uten en eneste bildetekst. Bjørn Ouslands tegninger fargelegger riktignok sidene med tidsmiljøer, men besvarer ingen relevante spørsmål for leserne. 

Bryter med sjangeren? 
Sjangeren «illustrert historie» er ikke patentert av en internasjonal aktør som Dorling Kindersley. De internasjonale faktabøkene, med sitt innbydende utstyr og spennende kuriositeter, blir ofte for fragmentariske, og det er opplagt at markedet trenger alternativer. Men en «illustrert historie» har likevel noen klare forpliktelser, og bærer en forventning om visuell støtte for unge lesere. Aschehougs illustrerte norgeshistorie bryter med sjangeren, og er nærmest uinntakelig for alle andre enn de helt sterke leserne. 

Hva er en neandertal? 
Mangelen på bildetekster og faktablokker får også følger for bokas lange fortelling. Fortellingen virker oppstykket og treg nettopp fordi alle kuriosita, personopplysninger og forklaringer må ligge i en og samme tekst. På side 68 får vi vite at noen ukedager er oppkalt etter våre gamle guder, men det er ikke henvist til side 100 hvor forklaringen følger. Fagnavn som neandertal og Vidkun Quisling blir heller ikke forklart der de dukker opp. Leserytmen skal tydeligvis ikke forstyrres av henvisninger eller faktablokker. Derfor må vi ofte lese det samme to ganger, som at Kristian 2. fikk hærstøtte i Nederland og Tyskland, uten at vi egentlig forstår hvilket motiv som sto sterkest: Vinne Norge tilbake (s 215), eller fri oss fra reformasjonen (s 226)? 

Hvorfor? 
Forfatterne Unni Løkkebø og Margit Løyland er ikke nøytrale i sin metode. De legger frem funn fra arkeologi og historiefaget, men prøver i liten grad å besvare historiefagets hvorfor. Det virker også fornuftig å la noen årsakssammenhenger vente til leserne kommer på et høyere refleksjonsnivå, eller overlate slike tanker til klasserommet. Dette grepet gjør boken annerledes, men er ikke helt problemfritt. Vi lærer at lovene varierer fra sted til sted i vikingtiden, men får ikke presisert at alternativet tilhører nasjonalstaten som begrep. Stadig vekk skimter vi slike opplysninger som nettopp er vektlagt i kausal historiefortelling, men som isolert sett kan være ubetydelige og funksjonsløse detaljer. 

Et uoppklart enevelde 
Forfatterne tenker tydelig på unge lesere når de unnlater å kommentere årsakssammenhenger, og du går heller ikke til denne boken hvis du ønsker å få definert historiske størrelser. Midt mellom høvding- og kongetid dukker plutselig hybriden opp, Olav Kvite – en vikingkonge – hva er nå det? Tilsvarende blir overgangen til enevelde knapt kommentert, og kan ikke forstås som noe annet enn en fiks idé av kong Fredrik 3. Samtidig finner vi påståelige motivforklaringer som bryter med bokens generelle norm: 

«Kongens folk, biskopene og prestene var urolige. Lærte nordmennene nok kristendom? (…) Så lenge kongen og folkene hans hadde kontroll med hva folk rundt om i landet trodde på, hadde de også makt over dem.» 

Dette virker plausibelt sett med moderne verdslige øyne, og det er kanskje ryddig gjort å informere barna om at deres kommende konfirmasjon bare er et kynisk maktgrep? 

Astronomen som dro til Vardø 
Siden boken ikke skal handle om sammenhenger, blir det også vanskelig å trekke inn teknologisk utvikling som ikke umiddelbart er synlig i hverdagslivet. Mot vår egen tid får vi moderne oppfinnelser godt presentert, men underveis virker boken lite orientert mot tradisjonelt viktige emner innen vitenskap og krigsteknikk. Dermed er det litt skuffende at de modige vikingene ikke klarte å erobre verden på 1200-tallet. Rammeteksten om astronomen som dro til Vardø er et positivt forsøk på å trekke inn vitenskapsstoff, men hvorfor ble egentlig avkroken Vardø plutselig så aktuell i 1769? Det er å undervurdere barna når den tekniske forklaringen uteblir. (Dessuten kunne det vært nevnt hvilket viktig bidrag denne ekspedisjonen ga til vår språkhistorie, ved å se sammenhengen mellom samisk og ungarsk – men vi aksepterer at det tilhører et annet fag.) 

Korrekt om EU 
All tekst er ikke kontinuerlig prosa i denne store boken. Utover i boken øker frekvensen av rammetekster, ofte interessante og morsomme, men her savner man virkelig bilder, stikktittel eller ingresser som kan gi en pekepinn om hva rammene handler om. Forfatterne ønsker tydeligvis ikke lesere som bare vil bla. Mest inspirert virker duoen Løkkebø og Løyland når de lar kronologien fare, og dveler ved spennende emner som slavehandel, pest eller hekseforfølgelser. De har også vært originale i sin fremstilling av de siste hundre år, med et spesielt pluss for skildringen av hverdagslivet under 2. verdenskrig. Finurlig er den pinlig korrekte gjengivelsen av EU-debatten, samt avsnittet «Forskjellsbehandling» (s 238), om utenlandske fremmedarbeidere på 1600-tallet, som også kan være en allegori over dagens syn på nye nordmenn. 

Uten barnetimestil 
I en så lang bok er det oppmuntrende å ikke finne skrivefeil. Forfatterne bruker innledningsvis noen muntlige utsagn, men gir heldigvis opp forsøket på å skrive i barnetimestil. Språklig virker boken generelt sikker, men det er tydelig at forfatterne opererer i sakprosa, og lykkes vel ikke helt i korte innslag av fiksjon. Noen mystiske ordvalg har også sluppet gjennom korrekturen, som denne vurderingen av vikingenes intelligens: «Vikingene var ikke bare gode krigere, de var også kløktige. Helt uten forsvarsel dukket de opp (…) veltet ut av skipene og plyndret, drepte og tok folk til fange.» (s 78) 

Berører barn 
Det er et avgjort pluss hvor ofte forfatterne klarer å finne emner som berører barn, selv om man av og til kan stusse over forfatternes mentalhistoriske posisjon. Jentungen fra 1880 som absolutt ikke vil gifte seg virker mistenkelig 1970-talls, mens barna som under slaget ved Hafrsfjord er spente tilskuere til «avkuttede armer og bein» forhåpentligvis har ekte vikingblod i årene. 

Skolen slår tilbake! 
Det er helt tydelig lagt ned et grundig arbeid i denne boken, og det er synd at fremstillingen skal slepe seg frem med alle digresjoner innbakt i løpende tekst. Siden det dreier seg om en faktabok, har nok illustratøren Bjørn Ousland lagt litt bånd på seg, og han har servert sprekere strek i andre bøker. Tidligere var «illustrerte» faktabøker et forfriskende supplement til skolens lærebøker, men i dette tilfellet har skolen slått tilbake og har i dag langt mer lesevennlige og bilderike lærebøker enn Aschehougs illustrerte norgeshistorie.