Mitt barnebokminne - av Ola A. Hegdal,
tegneserieskaper og litteraturkritiker
Asterix og hans tapre gallere
René Goscinny

Tegning: Albert Uderzo
Oversetter: Harald Dyrkorn
Hjemmet 1975

Asterix og hans tapre gallere

SATIRISK OG SYMPATISK AV SUPERDUO

Av Ola A. Hegdal, tegneserieskaper og litteraturkritiker

Det er ikke til å komme forbi at den lektyren som gjorde sterkest inntrykk i unge år var tegneseriene, uten at det skal være til noen forkleinelse for verken Astrid Lindgren eller Hardyguttene. Jeg kunne ha skrevet om Donald Duck som et av de beste og varigste barndomsminnene, spesielt gjaldt det de lange historiene som kom litt uti bladet, og som gjerne ble presentert med standardformularet ”En Disney-klassiker til glede for nye lesere”. Først langt senere fant vi ut at disse historiene var skrevet og tegnet av en mann med det aparte navnet Carl Barks.

Men ettersom Barks allerede er behørig omtalt og hyllet av andre på disse nettsidene, velger jeg meg det nest beste, som fortsatt er himmelhøyt over det meste som ble laget den gangen og nå: Goscinnys og Uderzos fabelaktige, franske albumserie om den bælsterke og gløgge galleren Asterix og vennene hans.

Hva var det som gjorde at jeg kastet meg over disse albumene, og så leste dem om og om igjen til det var bare papirfillene igjen? For å ta det helt åpenbare: Tegningene til Albert Uderzo. Han var en komplett serietegner, etter min mening bare matchet av Franquin, tegneren av Viggo (Og tilhengerne av Hergé kan bare gå hjem og trekke dyna godt opp over ørene.) Tegnestilen beveget seg fra det temmelig realistiske, spesielt i bakgrunner, skoger og bygninger, via det karikerte (det infame portrettet av den store Julius Cæsar!), til det mer cartoonaktige (gallerne, menige romerske soldater). Tegningene gir raskt leseren inntrykket av at de ikke er bare er tusjstreker på papir, noe som bare er funnet på, men at det er øyenvitneskildringer fra en verden som er virkelig, om enn noe mer skrudd enn vår egen.
Men tegningene er ikke nok. Det så man tydelig i de siste albumene i serien, da Uderzo, etter Goscinnys død, prøvde å føre figurene videre. Hele universet var stein dødt uten gnisten til den geniale manusforfatteren Goscinny. Sannsynligvis lå essensen i suksessen til serien i den sjeldne kjemien mellom de to, som en gang for alle avgjør den evindelige diskusjonen om en tegneserie må ha én skaper, én auteur, eller om to kan gjøre det like bra og bedre. Det er ikke mange som skriver like godt som Goscinny, og heller ikke mange som tegner like suverent som Uderzo; sammen gikk de opp i en høyere enhet.

Hva var det da som appellerte med historiene? Figurene, naturligvis, det faste persongalleriet (”sic!” som det ville stått i serien). Jeg elsket kampen mellom den lille landsbyen og det mektige romerske imperiet, der de lokale gutta gang på gang beseiret de avanserte og systematiske, men akk så pompøse og byråkratiske romerne. Vi hadde alle de faste løpende gagsene: Majestix faller av skjoldet, Trubadurix får juling hver gang han prøver å synge et kvad, og alle diskusjoner i køen til fiskebutikken ender uvegerlig i masseslagsmål.

I ettertid ser man jo at Asterix var en temmelig voldelig serie. Men dette var gladvold, tegneserievold der ingen ble ordentlig skadet, noe som også er en fantasi jeg tror appellerer til gutter i de fleste aldre. De magiske trylledråpene til Trollmann Mirakulix var noe som vi alle gjerne skulle hatt en dose av i baklommen, i tilfelle man skulle møte på en bølle fra ungdomsskolen eller en kohort romerske legionærer.

Jeg har sett at enkelte syntes Asterix ble litt kjedelig i lengden, nettopp på grunn av det ritualistiske preget, og ikke minst styrkedråpene, som jo gjorde gallerne forutsigbart uovervinnelige. Jeg deler ikke den oppfatningen. Som sagt satte jeg pris jeg det rituelle, repetitive preget, for eksempel den faste avsluttende villsvinfesten under stjernene, som på en måte sa: Disse folkene, denne kulturen er evig, den lar seg ikke utrydde, verken av romerne eller av tidens ubønnhørlige gang.

Etterhvert tok romerne også i bruk sleipere knep, list og lureri, som for eksempel i klassikeren ”Byplanleggeren”, der gallerne blir lurt til å bli konsumenter og urbane borgere på evig statusjag. Mot den slags holder det ikke engang med et uskyldig sinn og rå muskelkraft. I disse historiene får Goscinny vist sin polemiske side, dette er ypperlig satire over urbane uvaner, kommersialisering og kjøpepress, minst like aktuelt i dag som da det ble tegnet. Lest med voksne briller ser en tydeligere advarslene mot at en lokal eller nasjonal kultur skal la seg oppsluke av internasjonaliseringen og amerikaniseringen.

Men Goscinny og Uderzo er aldri fornøyd med kun å fremføre budskapet, og ferdig med det. Jeg tror hemmeligheten deres er at de rett og slett liker karakterene sine. De bryr seg virkelig om denne lille landsbyen av gærninger. Til og med overfor de mest forkvaklede av de romerske fiendene deres kan man ane en slags underlig, skrudd sympati.

Asterix og Obelix er et av de beste barndomsminnene jeg har, og det er en tegneserie å strekke seg etter, både faglig og menneskelig. Det går nok stund mellom hver gang jeg leser i disse albumene nå. Men jeg kan fortsatt begynne å fnise bare ved tanken på enkelte av replikkene og tegningene som hører til. Som for eksempel:

      ”Interesserer meg ikke! Kan du få det inn i din brassica!”

 

      ”Orgier! Orgier! Vi vil ha orgier!”.

 

    ”De er helsprø, disse romerne!”.

 



Skrevet av:
Kommentarer