Astrid Lindgren

ASTRID LINDGREN SOM HEL PERSON

Guri Fjeldberg retter et kjærlig og takknemlig blikk mot Astrid Lindgren, men hun holder også distansen og belyser mange ting som forfatteren selv ikke snakket så gjerne om.

Ikonet Astrid Lindgren
Alle som skriver om Astrid Lindgren havner i en viss forlegenhet når det gjelder både hennes person og hennes stilling som en av verdens fremste barnebokforfattere. Astrid Lindgren var et spesielt sympatisk menneske som passet på sin integritet. Fordi hun av ulike årsaker ikke var interessert i å gjøre det, fortalte hun aldri mye om seg selv, og man har dessuten på følelsen at hun faktisk ikke syntes det var så interessant. Det var bare hennes familie og nærmeste venner som egentlig kjente henne. Samtidig måtte hun leve med at veldig mange mennesker mente at de kjente henne og var hennes venner. Astrid Lindgrens status som ikon gjør også at det verken går an å kritisere henne eller hennes forfatterskap – og hva skulle en for øvrig kritisere? Hun var bestandig vennlig mot alle, og til og med de forfattere som hun i egenskap av forlagsredaktør var nødt til å refusere, kom tilbake til henne og takket henne fordi hun skrev så forståelsesfullt og klokt om deres mislykte manus. Hennes diplomatiske evner var store, og hun evnet på en sjenerøs måte å hjelpe fram en hel generasjon forfattere, samtidig som hun skrev sine egne bøker og satt på alle stoler som det gikk an å sitte på i barnebokverden. Hun var dessuten de svakes talerør; hun skrev trøstebøker for utsatte barn, hun kjempet for dyrenes rettigheter, og hun trodde på et rettferdig og likestilt samfunn.

Å skrive en biografi for barn og unge om Astrid Lindgren er en utfordring. Det er lett å la den beundrende tonen ta over og fortelle en gang til de velkjente anekdotene som vi alle liker så godt, og som allerede er blitt fortalt så mange ganger i omtrent likelydende ordelag. Når biografien dessuten inngår i Gyldendals serie ”Ikon”, som presenterer vårt århundres største forbilder, blir det ikke lettere å holde distansen.

Perspektivrikt personlig
I sin Astrid Lindgren-biografi anlegger Guri Fjeldberg et personlig perspektiv som gjør at hun manøvrerer elegant mellom skjærene. Ærlig og oppriktig tar hun avspark i egne barndomsopplevelser og den betydningen Astrid Lindgrens bøker har hatt for henne og for mange andre barn som på ulike vis har vært utsatt, lei seg og utenfor. Her finnes det ingen sentimentalitet, men tvert imot en interessant refleksjon om hvordan ulike hendelser i barndommen setter spor langt fremover i livet. Det finnes også en stor porsjon klarsyn og innsikt i at lesningen av Astrid Lindgrens bøker faktisk utgjør en livslinje for mange mennesker. Videre tar hun utgangspunkt i det barnet som Astrid Lindgren en gang var, og det som formet henne som voksen. Innledningsvis fortelles det om hendelser i hennes oppvekst som vanligvis ikke løftes fram, siden det fins en tendens til å romantisere Astrid Lindgrens barndom. Den var sikkert på mange måter akkurat så vidunderlig som hun selv ville minnes den, men Guri Fjeldberg løfter også fram de gangene barnet Astrid fikk pryl med riset av sin strenge mamma Hanna og hvordan det må ha kjentes for den gravide tenåringen som valgte å forlate småbysladderen i Vimmerby og senere ble nødt til å plassere sitt første barn i forsterhjem.

En hel person
De unge leserne får også mulighet til å identifikasjon gjennom beskrivelsen av hvordan tenåringen Astrid kjente seg stygg og usikker, hvordan hun etter datidens målestokk var en gateramp som fikk anmerkning på skolen for dårlig oppførsel. Guri Fjeldberg trekker ikke dette fram for leserne for å meske seg i skandaler eller for å dramatisere og dermed gjøre biografien mer spennende. Hun forsøker bare å forstå bakenforliggende årsaker og nyansere bildet. Dette gjøres hele tiden med en forsiktig og respektfull holdning. Når disse erfaringene er blottlagt, blir det tydeligere hvorfor Astrid Lindgren kunne skrive med slik innlevelse om ensomme små gutter i sine barnebøker og holdt flammende innlegg mot å slå barn. Mye av det som løftes fram i biografien er slik som Astrid Lindgren ikke selv snakket så gjerne om og som derfor sjeldent er blitt belyst. Astrid Lindgren var naturligvis et barn av en tid da fantes det Skandaler med stor S. I dag er det annerledes og det som tidligere ble fortidd, er ikke lenger noe som leserne vil sjokkeres over. I dag kan vi snarere le av rampestrekene som førte til anmerkninger for dårlig oppførsel, som blant annet besto i å lure forbipasserende med en lommebok som det var bundet en snor i. Guri Fjeldberg ser Astrid Lindgren som en hel person, godt plassert i tid og rom, og hun gjør det med et kjærlig og takknemlig blikk.