Aue, rumpa mi!

Musse & Helium 1: Mysteriet med hullet i veggen

av Camilla Brinck

Illustrasjoner: Shen Fei Studios, Srikanth Thillenkery

Oversetter: Nina Aspen

Cappelen Damm 2021, 176 sider

Musse & Helium 2: Jakten på gullosten

av Camilla Brinck

Illustrasjoner: Shen Fei Studios, Srikanth Thillenkery

Oversetter: Nina Aspen

Cappelen Damm 2021, 232 sider

Musse & Helium 3: Eventyret i Lindrizia

av Camilla Brinck

Illustrasjoner: Shen Fei Studios, Srikanth Thillenkery

Oversetter: Nina Aspen

Cappelen Damm 2022, 208 sider

Musse & Helium 4: I duejegernes grep

av Camilla Brinck

Illustrasjoner: Shen Fei Studios, Srikanth Thillenkery

Oversetter: Nina Aspen

Cappelen Damm 2022, 204 sider

Musse & Helium 5: Den siste kampen

av Camilla Brinck

Illustrasjoner: Shen Fei Studios, Srikanth Thillenkery

Oversetter: Nina Aspen

Cappelen Damm 2022, 200 sider

Musse & Helium 6: Den hemmelighetsfulle verden

av Camilla Brinck

Illustrasjoner: Shen Fei Studios, Srikanth Thillenkery

Oversetter: Nina Aspen

Cappelen Damm 2023, 232 sider

Musse & Helium 7: En uventet vending

av Camilla Brinck

Illustrasjoner: Shen Fei Studios, Srikanth Thillenkery

Oversetter: Nina Aspen

Cappelen Damm 2024, 216 sider

Den gangen de fortsatt var veldig små mus, ble søsknene Musse og Helium sendt fra den parallelle verdenen Dyreriket til vår verden. Foreldrene deres, kongen og dronningen av Dyreriket, gjorde dette for å beskytte dem mot fiender. Musse og Helium hadde glemt sitt tidligere liv når en portal plutselig åpner seg i hjemmet deres og henter dem tilbake til Dyreriket.

Slik starter den første boken i «Musse & Helium»-serien av den svenske forfatteren Camilla Brinck. Blandingen av fantasy, moralske pekefingre og søte dyr virker å slå godt an, og bare her i Norge har den syvende (og hittil siste) boken et opplag på over 220.000.

På forsiden av hver av bøkene i den 1400 sider høye stabelen jeg har ved siden av meg, står det «Eventyret som tar hele familien med storm», så jeg bestemte meg for å teste dette. Jeg spurte familiens minste medlem om hun kunne være interessert i en høytlesning hver eneste kveld helt til vi var ferdige med bunken. Og ja, jeg vet at dette er et sånt grep som ordentlige kritikere rynker på nesen over, men bær over med meg, for det er et poeng med det hele.

Ting tar tid

Det første som slår meg i møte med disse bøkene er at de virkelig er lekre. Fra gullskriften på ryggen (som skifter til blått når bok 6 innleder en ny del av eventyret) til papirkvaliteten og de ekstremt sukrede tegningene – her får både store og små noe å glede seg over.

Etter hvert som vi leser er det likevel en del ting som gnager ved disse bøkene. Til å være så mye av den, er historien særdeles enkel. Musse og Helium skal finne noe som heter gullosten – en macguffin som egentlig ikke er viktig i seg selv, men som driver handlingen fremover. Den som har gullosten, styrer nemlig Dyreriket. Hvorfor? Vet ikke. Ikke så nøye.

Noen som også prøver å finne gullosten, er duejegerne, en hær av ilske fugler som vi blir fortalt er sykt skumle. Og jeg sier «blir fortalt», for det er rett og slett utrolig mye snakking i disse bøkene. De to musene drar ikke for alvor ut på eventyr før i slutten av første bok – og selv da tar det lang tid før det egentlig skjer noe dramatisk. Fjerde bok, I duejegernes grep, lover action så det holder i både tittel og forside, men innfrir ikke før det er ti sider igjen av boken.

Noen steder virker det nesten som om Brinck forsøker å hale ut tiden mens hun tenker på hva som skal komme etterpå:

Slarve ålte seg framover så fort han klarte. Musse og Helium løp bort og kastet seg rundt halsen på ham.

– Rooooolig nå, dere må ikke kvele meg, harket Slarve og hev etter pusten.

– Ja, ta det med ro nå, for det ville vært dumt om Slarve trakk sitt siste sukk her, sa Gribbeline.

– Trakk sitt siste sukk, hva betyr det? spurte Musse.

– Dø, svarte Gribbeline kort.

– DØ?! NEI, DU MÅ IKKE DØ, SLARVE, pep Helium og slapp straks taket rundt halsen hans. – Vi skal jo feire at vi har funnet gullosten.

Eventyret fisler ut

Det går et par bøker før Brinck introduserer cliffhangere på slutten av hvert kapittel, men når hun først gjør det, går lesingen unna i et enda høyere tempo enn før. De fem første bøkene bygger nokså sømløst på hverandre, og overgangen fra slutten av én bok til starten på en annen er like lite markerte som overgangen fra ett kapittel til et annet.

Mens den første boken stort sett går med til eksposisjon og forklaringer, kommer eventyret litt mer i gang i boken Jakten på gullosten. Likevel er det ikke før i Eventyret i Lindrizia at serien for alvor finner formen. Vinterlandet som blir regjert av en strålende hjort med rosa gevir, er det som gjør størst inntrykk i den første delen av Musse og Heliums historie. Antakelig er det fordi det visuelle skiller seg ut fra det ellers grønne og frodige landskapet musene holder seg i, men også fordi hjorten er den sterkeste karakteren vi møter så langt.

Til sammenligning fisler eventyret litt ut når den siste kampen (i boken med samme navn) er en heller underveldende affære.  

Etter at (røpevarsel) gullosten er brakt i sikkerhet, starter et nytt eventyr i Den hemmelighetsfulle verden. Nå er det foreldrene til Musse og Helium de to musene skal finne, og for å gjøre det må de tråle gjennom menneskeverdenen i stedet for det magiske dyreriket. Det som startet som en interessant kontrast til de fem første bøkene (storbyer i stedet for snakkende dyr i magiske jungler), henfaller veldig fort til et landskap som ikke er til å skille fra de foregående.

Har du møtt Tjo-ho?

Mens alt dette finner sted, blir vi instruert i bruk av redningsvest, at det er viktig å spise grønnsakene sine, og vi får en stadig tilbakevendende leksjon om hvordan man skal oppnå indre ro, som virker litt ubehagelig mindfullness-aktig i en barnebok. Det er også noen hentydninger til dårlige stevnemøter som vil gå over hodet til de små.

Historien blir ellers stort sett drevet fremover av at Musse og Helium drar til et nytt område, og møter en ny figur som ofte virker skummel i starten, men så hjelper dem på veien. Brinck virker å ha fått hjernehikke når disse figurene skulle navngis, så vi møter både en Ta-Ta og en Frah før hun topper seg selv ved å kalle en bifigur for Tjo-ho – noe som virker å streite henne ut for en stund så vi får komparativt bedre navn som Bulldoser og Stortrut i bok seks og syv.

Illustrasjonene er fargesterke og sjarmerende på overflaten, men det blir fort klart at de mangler personlighet og energi – kanskje på grunn av at det er et studio i Malaysia som har laget dem, og ikke en lokal illustratør som er mer involvert i prosjektet.

Promp!

Når man leser bøkene på rappen, blir det tydelig hvordan Brinck gjentar seg selv. Et spesielt irriterende grep er hvordan karakterene hennes til stadighet «ler så de nesten tisser på seg». Svært ofte stopper handlingen opp bare for at alle skal rulle seg rundt og le, noe som virker litt fremmedgjørende for leseren når vitsen ikke var så morsom i utgangspunktet.

At noen til stadighet slår rumpen sin når de hopper opp eller ned fra ting, kan passere som et litt sjarmerende rytmisk grep i teksten. Da er det verre at Brinck ikke har et større humoristisk repertoar enn at hun hele tiden må la figurene prompe når det har gått for lenge uten at noe særlig morsomt har skjedd. I en av de siste bøkene er det også en del slitasje på selve teksten, og både en karakter og et av landene i Dyreriket får nye navn tilsynelatende ved et uhell.

Jeg har ikke noen grunn til å tro at noen av de språklige problemene ligger i oversettelsen til Nina Aspen, som ellers gjør det en god oversetter skal gjøre i slike tilfeller, å holde seg i bakgrunnen uten å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Kvantitet er kvalitet

På tross av alt dette pløyde vi oss gjennom de syv bøkene på rekordtid her hjemme. Ikke bare var det uaktuelt å stoppe, minsten er nå i gang med å lese dem på nytt på egen hånd. Det utslagsgivende var en kombinasjon av ultrasøte illustrasjoner, en enkel og akkurat passe spennende historie (som aldri virker å gå noe sted), og ikke minst at det er MYE av det. Beruset av suksessen med å ha introdusert en høytlesningsserie som fungerte så godt, foreslo jeg at vi skulle gå løs på fjorårets Bragepris-vinner etterpå – men fikk beskjed om at det rett og slett ikke var godt nok at det bare var én bok.

Oppsummeringsvis er bøkene svært middels, men ville jeg vært foruten 1400 sider med familiekvalitetstid og lesestund? Så klart ikke. Kanskje det er slik det ser ut når en bok tar hele familien med storm.