Avholds-orm på kjøret

Camilla Kuhn har både bildebøker og såkalte Løveunger for de ferskeste leserne på cv-en. Hun er en av de få som skaper lesetreningstekster av svært høy kvalitet.  Mye fordi hun lar illustrasjonene leve sitt eget liv på en måte som utvider lettlesttekstens enkle rammer. Også i Gorm er en snill orm utnyttes samspillet mellom tekst og bilde nettopp ved at de to modalitetene først fremstår som enstemmige, mens de gradvis forteller hver sin historie. Resultatet er genialt, men guffent.

Dyrisk idyll

Utad er Gorm en drømmeorm. Han jobber på apoteket, mater katten til naboen hver tirsdag og er hjelpsom mot alle som trenger litt trøst og medisin. Gorm holder seg strengt til boksemat, for som teksten insisterer på: «Det er fint å være snill, synes Gorm.» Selv når han er på besøk hjemme hos foreldrene som er mer tradisjonell i sitt forhold til å bite i bein og sprute gift, avstår Gorm fra musespising. Bokas omslag forankrer påstanden om at Gorm er snill og harmløs. Her avbildes han i en tekkelig piquet-skjorte (riktignok uten noen armer til å fylle skjorten med) mens han omsorgsfullt plastrer en skadet mus. Både tekst og bilde risser opp et harmonisk dyreunivers med grevling, elg, mus og orm som lever side om side i et urbant miljø, der natur har blitt kultur, tilsynelatende helt uten gnisninger.

Snill men sulten

Tilsynelatende. Men boksemat er dyrt. Stakkars Gorm kan gå uker uten mat. Og inn på apoteket kommer det jo mus. De er så lett tilgjengelige. Feite og fine. Hvis Gorm ikke hadde vært så snill kunne han lett ha spist dem. Teksten tviholder på mantraet om at Gorm er snill. Det gjentas som et stadig mindre troverdig refreng, mens illustrasjonene viser at nå glipper det for gode forsetter. Øynene går trill rundt i hodet på ormen, og musene som entrer apoteket avbildes med innvollene blottet og hjernen åpen. De er nesten mer mat enn mus allerede, og den stakkars apotekeren må bokstavelig talt slå knute på seg for å holde stand mot sulten. Til slutt lukker Gorm øynene….

Amfibienes Jekyll og Hyde

Dermed skapes et tomrom i fortellingen som hverken tekst eller bilde tematiserer. Det er som om leseren også har lukket øynene et øyeblikk og når vi åpner dem igjen har Gorm blitt mye tjukkere. Apotekerfrakken strammer over magen og det eneste som er igjen etter musa er en veske med innholdet strødd utover gulvet. Gorm skjønner ingenting. Hvor ble hun av? Og hvor ble det av de to musene som satt foran ham på kino? Eller den musa på biblioteket? Gradvis forstår vi at en massemusemorder er løs, men forstår han det selv? Teksten viser en orm som driver aktiv fortrengning av egne misgjerninger. Han må lukke øynene på kino fordi filmen Sound of Music er så veldig skummel. Han må lukke øynene på museum for det er jo ikke snilt å se på nakne rumpe-bilder. Suget etter hermetikk er helt forsvunnet, og snille Gorm ser urovekkende velfødd ut.

Morsomme detaljer

Kuhn har skapt en orm med den rette ambivalensen i uttrykket. Gorm veksler mellom det trivelige og det det litt ustabile ved hjelp av minimale endringer i blikk og kroppsholdning. Mye av humoren i denne bildeboka ligger i detaljene. Sneglen har «tennis er livet» som slagord på brystet. Ormens sengelektyre er selvfølgelig «Musevisa», og grevlingen som søker eksperthjelp på apoteket har et stort hjulspor tvers over magen. Bymiljøet er skildret i appetittvekkende (!) pastell, mens Gorms hjemmebesøk hos foreldrene forteller noe om tøffere oppvekstvilkår blant trofehoder på veggene og skjeletter under kaffebordet. Nettopp kontrasten mellom det dyriske og det menneskelige står for mye av komikken. En orm som mater katten til en flyvertinne er jo morsomt, da! Og ormen som ikke har armer kan bruke bokseåpner, mens katten som spiller Playstation ikke kan åpne sin egen boksemat.

Slem bok om å være snill

Og nettopp denne detaljen brukes til å skape en spenningstopp i teksten. For etter å ha operert mye med øynene lukket, får Gorm plutselig en snikende følelse av at han har gjort noe slemt, og leseren venter på at erkjennelsen skal slå inn hos ormen. Men så har han bare glemt å mate katten, og hadde han hatt armer hadde han nok klasket seg for pannen her. Lesere som ikke vil vite hvordan det går til slutt må stoppe nå. For videre følger diskusjonen om hvorvidt en bildebok, som i følge forlaget passer for barn mellom fire og ni år, bør slutte med at ormen lar en intetanende mus overnatte på feltseng. De to ligger pyntelig ved siden av hverandre, og teksten forteller at «Gorm puster lettet ut. Han er varm og glad inne i seg igjen. Ingen klo i magen lenger nå. Det er fint å være snill, tenker Gorm. Så lukker han øynene…svelger…og sovner.»  Siste oppslag viser en ekstraseng som er tom. Bare et enslig plaster ligger igjen etter overnattingsgjesten. Og så er det slutt. Som bildebokentusiast er jeg begeistret over denne slemme ormen. Det er forfriskende og uggent på samme tid. Jeg får lyst til å leke hobby-psykolog og tenke høyt om id og super-ego. Om overgripere som plasserer seg strategisk midt blant mulige ofre, eller om at du kan få ormen ut av naturen, men ikke naturen ut av ormen. Men, hvis jeg hadde vært fire år: Fy fader så skummelt!