Tittel: Avtalen
Tekst: Oda Cornelia Knudsen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2007
Antall sider: 197

ISBN 978-82-03-24963-1

Avtalen

God debut, men litt overstappet

Oda Cornelia Knudsens Avtalen er en solid debutroman for ungdom. Den eneste innvendingen måtte være at forfatteren forsøker å få med litt for mye i én bok og å spenne over litt for mange genrer på én gang.

Handlingen er kort og godt en telttur som har vært avtalt i nesten ett år mellom de fire skolekameratene Tommy, Martin, Katrine og Vera. Nå er de snart ferdige med første klasse på videregående; da avtalen ble inngått, hadde de nettopp avsluttet tiende klasse på ungdomsskolen.

De kommer fra forskjellige miljøer, men problemer i hjemmet kan være en fellesnevner: foreldre som er opptatt av alt annet enn barna, skilsmissebarn, barn som har mistet faren. I noen grad gjenspeiler foreldrenes problemer seg i barnas holdninger, tanker og oppførsel.

De fire er også forskjellige, på måter som er så karakteristiske at de blir henimot arketypiske: sjefen, den pyntesyke, den solide og velforberedte – og gjennomsnittspersonen Tommy, som blir den leseren kommer nærmest, selv om skildringen er holdt i tredje person, og fortellersynsvinkelen skifter. Eller kanskje andre lesere vil føle seg nærmere andre av personene?

Teltturen, som spenner over en langhelg på forsommeren og går til et øde tjern langt inne i skogen en temmelig drøy sykkeltur unna hjemmet, blir en historie om små kriser, revirkamper, desperate forsøk på å hevde seg – og like desperate forsøk på å hygge seg og oppføre seg positivt. Alkohol er også et splittende problem. Ikke sex, pussig nok.

To fortellinger
Parallelt, i kursiv, fortelles en helt annen historie, også i tredje person. Dette er en historie om vold og mishandling i et skummelt skogslandskap. Bortsett fra at det virker som om denne historien følger en psykopat, gis det så godt som ingen nøkler til forståelse av hva det dreier seg om. Helt til de to fortellingene støter sammen mot slutten, er det vanskelig å forstå hva de har med hverandre å gjøre, til tross for enkelte små antydninger når begge historiene nærmer seg fullførelsen.

Helt fra begynnelsen krydres skildringen med antydninger om at dette er en historie som kommer til å inneholde en katastrofe. Tommy får først ikke lov av moren sin til å dra, til tross for den ett år gamle avtalen, som han ikke kan bryte uten å svike vennene. Vera har vanskeligheter med syklingen. Martin har problemer med selvbildet. (Egentlig er det vel det alle sammen har.) Den som virker mest sunn og solid, er Katrine, men hun slites mellom de to guttene – i hvert fall opplever Tommy, som er i ferd med å bli alvorlig forelsket, det slik. Dermed oppstår det også en spenning mellom de to pikene – Vera har et enormt behov for å bli likt, eller i hvert fall akseptert, og som så ofte i slike situasjoner gjør hun dermed alt for å ødelegge for seg selv.

Det å ødelegge blir i det hele tatt en tråd i romanen, slik det også sies like ut når historien er temmelig nøyaktig halvveis: «Katrine sukker. Det blir aldri som før. Det er rart at hun ikke har innsett det før nå. Som ei knust vase. Du kan lime og gjøre den fin, men fremdeles er strekene av lim der, og du veit at den har vært på gulvet i mange, mange biter. Ødelagt.» Og den virkelige katastrofen inntreffer idet de to fortellingene møtes.

Litt av alt blir altfor mye
Spenningene mellom de forskjellige personene og de parallelle handlingene slår godt igjennom; Avtalen er en bok man leser i ett strekk. Omslaget anslår også en tone av uhygge. Men det blir litt problematisk med alle ingrediensene som skal inn: tenåringsroman, roman om vanskelige hjem, alkoholproblemer, ung kjærlighetsroman, klassisk grøsser, voldsskildring, psykologisk thriller … Det skal veldig mye til å bære så mange forskjellige tråder, og særlig de to parallelle skildringene virker først og fremst forvirrende helt til man er nesten ferdig med boken. Men det er et svært godt forsøk, selv om det kanskje ville ha vært fornuftig ikke å prøve å gape over alt sammen på én gang. Og resultatet er alt annet enn dårlig, selv om det ikke er perfekt.



Skrevet av:
Kommentarer